I tegneserien Oms en série er menneskene blitt kjæledyr for de blå gigantene draagene.

Draagene tok med seg menneskene — omene – til planeten sin Ygam etter å ha oppdaget en postapokalyptisk Jord der kun en brøkdel av menneskeheten hadde overlevd.

Fortellingen følger den lille omen Terr fra fødsel til død. Han blir adoptert av Tiwa, en ung Draag, og når Terrs magnetiske halskjede gir ham tilgang til Tiwas lærehodesett, åpner kunnskapens dører seg. Dermed endres Terrs og omenes skjebne for alltid.

Terr lærer seg Draagenes språk, og historiene til deres respektive arter. Han dedikerer livet sitt til å samle omene på Ygam, og å føre dem til et trygt sted der de kan utvikle sin egen sivilisasjon. Men draagene har innsett av kjæledyrene deres har blitt smarte og farlige – nå ser de på omene som skadedyr som må utryddes.

Fra Oms en Serie, adaptert av Jean-David Morvan og Mark Hawthorne.

Tannlegen som skrev sci-fi

Oms en série er basert på en av romanene til Pierre Pairault, en fransk forfatter som på 1950- og 60-tallet ble kjent under pseudonymet Stefan Wul. Til daglig jobbet han som tannlege, men han var glad i å skrive på fritiden. Da kona hans uttrykte misnøye etter å ha lest en science fiction-roman, tok han utfordringen og prøvde å lage noe bedre.

I løpet av få år skrev han et titalls populære science fiction-romaner som inspirerte flere tegneserie-giganter på 70- og 80-tallet (Druillet, Mézières og Moebius) – og som fortsatt inspirerer i dag.

Det er Jean-David Morvan (Nomad, Sillage/Wake, Zaya) og Mark Hawthorne som fikk ansvaret for adaptasjonen av Oms en série (som er kjent under tittelen Fantastic Planet på engelsk).

Sammen med Niourk (mer om den lenger nede) er Oms en série min favoritt blant adapsjonene av Wuls romaner, på grunn av dens tankevekkende premiss (menneskerettigheter, dyrerettigheter, kolonialisme, osv.) og dens episke fylde. Samtidig er fortellingen ganske enkel, og treffer kanskje best tenåringer og unge voksne.

Sci-fi blir film – og tegneserier

Det skjer ikke sjeldent at bestselger-romaner blir filmatisert med stor suksess. Innen sci-fi er Apeplaneten, Blade Runner, The Handmaid’s Tale, Foundation  og Dennis Villeneuves tolkning av Frank Herberts Dune gode eksempler på det.

To av Stefan Wuls romaner har blitt filmatisert av René Laloux. Sammen med Roland Topor adapterte han Oms en série i den eksperimentelle animasjonsfilmen Fantastic PlanetLa planète sauvage (1973). Filmen ble tildelt Grand Prix special jury prize ved Cannes-festivalen i 1973.

Ti år senere gjorde han det samme med romanen L’orphelin de Perdide (The Orphan of Perdide) som ble til animasjonsfilmen Les Maîtres du temps (Time Masters, 1982), sammen med Moebius (Inkalen). Vil du vite mer har jeg skrevet en hel artikkel om de europeiske tidsreise-mesterne.

Å filmatisere populære sci-fi romaner kan være en gullgruve. Men det kan det også være å lage tegneserier av dem.

De siste 10-15 årene har det blitt gitt ut mange slike tegneserier i Frankrike, blant annet tegneserieadapsjoner av bøkene til forfattere som Jules Verne, H.G. Wells (The Time Machine, War of the Worlds, The Island of Doctor Moreau) og Ray Bradbury (Fahrenheit 451).

En tegneserieversjon kan også bidra til å treffe et bredere og mer variert publikum enn romanen opprinnelig klarte. Det er for eksempel tilfellet med adapsjonen av Alain Damasios La Horde du Contrevent, en kritikerrost, men kompleks roman som har blitt mer tilgjengelig i grafisk form.

Et relativt nytt fenomen er at hele (eller i alle fall størstedelen) av produksjonen til en SF-forfatter blir adaptert i tegneserieform. Flere store franske forlag har lansert slike ambisiøse prosjekt de siste årene, bl.a. Glénat med H.G. Wells Collection i 2017, og nylig Delcourt med Les futurs de Liu Cixin (The Worlds of Cixin Liu, som det kommer en egen bloggpost om senere).

Blant de første som gjorde dette, var forlagene Ankama, Comix Buro (og nå Glénat) med Stefan Wul’s Universes-serien, utgitt mellom 2012 og 2021, som Oms en série er en del av (Laurent Genefort og Alexis Sentenac jobber fortsatt med tredje og siste bind av Wuls siste roman, Noô).

Fra Noô (adaptert av Laurent Genefort og Alexis Sentenac) – artikkelens hovedbilde er hentet fra samme serie.

Ujevne historier

Tegneseriene basert på romanene Stefan Wul skrev mellom 1956 og 1959 viser at han fortsatt er populær i det 21. århundres Frankrike.

Disse er riktignok av ujevn kvalitet, slik Wuls korte romaner var det. Blant annet har måten han bruker deus ex machina-grepet i noen av bøkene blitt kritisert. Likevel fungerer det veldig bra, synes jeg, i historier som Le temple du passé.

Men tegneseriene mangler slett ikke underholdningsverdi og kreativitet. De spenner over flere sjangre innen science-fiction, og de har ført sammen mange inspirerte og dyktige sci-fi-tegneserieforfattere og -kunstnere. Med andre ord finnes det noe for enhver smak og aldersgruppe i Stefan Wuls universer.

En favoritt

Niourk er kanskje Wuls mest kjente roman innen ungdomslitteratur, både i Frankrike og internasjonalt.

Etter en miljøkatastrofe har den siviliserte verden kollapset. I bakgrunnen kan man skimte de oversvømmede ruinene fra store byer og skyskrapere begravd i vegetasjonen. Menneskene som har overlevd har samlet seg i primitive, kannibalistisk samfunn.

Tegneserien (i tre bind) utspiller seg i denne post-apokalyptiske verdenen, og handler om en ung gutts reise til Niourk, gudenes by. Når gutten blir utpekt av stammens leder som syndebukk og dømt til døden, flykter han. Det er begynnelsen på en dramatisk, eventyrlig og kaotisk dannelsesreise i en verden som kan minne om den som er illustrert i Linda og Valentins andre bind eller i Pierre Boulles roman Apeplaneten (La planète des singes, 1963).

Niourk har blitt den mest populære blant alle tegneserieadaptasjonene i Stefan Wuls univers-serien. Den fikk Dark Horse Comics til å satse på utgivelse på engelsk, og det er vel fortjent. Olivier Vatine (Aquablue) har gjort en veldig god jobb med både scenarioet og tegnekunsten.

Fra Niourk (adaptert av Olivier Vatine)

En lærerik bearbeidingsprosess

Wuls litterære verk er som nevnt av ujevn kvalitet.  Den er preget av en annen tidsepoke – og det er også adapsjonene. Likevel er disse tegneseriene interessante av flere grunner.

Wul har tatt opp flere tema innenfor sci-fi, og bøkene hans omfatter en rekke undersjangre: romopera (Retour à O), grøsser (Odyssée sous contrôle, La mort vivante), psykologisk thriller (Odyssée sous contrôle), planetopera (Rayons pour Sidar, Trapped on Zarkass) og overlevelse (La peur géante). De utspiller seg vanligvis i en postapokalyptisk verden, på en annen planet eller i en futuristisk verden.

Romanene er interessante i seg selv, men det er nesten enda mer spennende å se hvordan tegneserieskaperne har bearbeidet stoffet i Wuls romaner.

Man må ikke glemme at Wuls romaner ble skrevet for mer enn 70 år siden. Da de ble utgitt var de samtidig både sære og populære. Det har krevd en del tilpasning – og av og til er man bare nødt til å ta avstand fra hele romanen. Det har vært tilfellet for meg med både Odyssée sous contrôle og Piège sur Zarkass (Trapped on Zarkass).

Odyssée sous contrôle er hverken Wuls beste roman eller den beste tegneserieversjonen, men kunsten i tegneserien er interessant. Den oscillerer mellom gammeldags kitsch og delirisk stemning à la Philip K. Dick i A Skanner Darkly. Slutten på tegneserien avviker fra romanen, men jeg synes at den fungerer ganske bra.

Fra Piège sur Zarkass (adaptert av Yann og Didier Cassegrain).

Versjon som overrasker

Det er særlig Yanns moderniserte adaptasjon av Piège sur Zarkass (Trapped on Zarkass) som fikk meg til å reagere sterkt. Først negativt, og deretter positivt. Dette er en tegneserie som du enten elsker eller hater.

Som manusforfatter er Yann kjent for å være produktiv, kynisk og provoserende. Da jeg begynte å lese tegneserien lot jeg meg sjokkere av det svært vulgære språket til flere av karakterene. Det veksler mellom juvenil, grovkornet brakkehumor og det irriterende (og fornærmende) pidginspråket til de innfødte Zarkass-beboerne (tenk Jar Jar Binks i «forløper-trilogien» av Star Wars).

Etter en liten mental tilpasning innså jeg at Yanns dristige valg faktisk hjalp en i utgangspunktet middelmådig roman. Genistreken hans var å transponere en fortelling som var tydelig preget av Frankrikes koloniale fortid, avkolonisering og den kalde krigen – til et samfunn der kvinner dominerer og styrer mens menn forholder seg passive og koser seg hjemme på Jorda (nå Gaïa).

Fra Piège sur Zarkass (adaptert av Yann og Didier Cassegrain).

I stedet for bokens to mannlige hovedkarakterer har vi i tegneserien to karaktersterke kvinner – to svært forskjellige agenter hvis hemmelige oppdrag er å samle etterretning om rekognoseringsskipet til en utenomjordisk rase som kræsjet på en av Gaïas handelsposter.

Tegningene til Didier Cassegrain (Tao Bang, Black Water Lillies) fungerer også veldig bra. Han er tydeligvis glad i å tegne et utenomjordiske økosystem der hvert nye insekt, dyr og plante er farligere enn den forrige.

Tegneserien er ikke for feminister, men til slutt leste jeg de tre bindene i ett strekk. Og ved veis ende innser jeg at den handler om miljøvern, toleranse og likeverd uansett art, rase, seksuell identitet og orientering – og ja, den var veldig underholdende!

Den engelske versjonen av Trapped on Zarkass er planlagt utgitt i år ved Magnetic Press.

Iris Nguyên Duy
Falt i tegneseriegryta som barn i Frankrike, og har ennå ikke klart å krabbe ut. Leser alle sjangre, i alle formater, fra alle verdens hjørner. Jusprofessor på dagtid.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.