De siste årene har Marvel hatt et stort problem: Superheltene i filmene ligner ikke det spøtt på dem du kan lese om i tegneseriene. Papirversjonene sliter med helt andre utfordringer og fiender enn dem vi har sett i filmene, mange av heltene er byttet ut, og det er altfor mange tidslinjer å holde styr på. Superheltentusiaster er kanskje vant til slikt, for alle andre blir terskelen litthøyere for å begynne å lese superserier. Jeg føler i hvert fall ofte på det selv.

I forbindelse med Avengers: Endgamehar Marvel funnet det for godt å stokke om alle kortene i tegneserieuniverset sitt – igjen. Hver gang de store tegneserieforlagene har rotet til historiene sine – eller at salget synker drastisk – forsøker de å starte på nytt. Som oftest ved hjelp av en eller annen katastrofe som tar livet av nesten alle superheltene deres, og som lar forlagene begynne på nytt med blanke ark. Og det trenger Marvel nå.

Her forleden la jeg turen innom min lokale tegneseriepusher. Som vanlig tok jeg oppstilling foran en vilkårlig hylle, lot blikket gli på måfå over hyllemeter etter hyllemeter med fargesterke røverhistorier. Og la oss være helt ærlige: det er noe herk å kjøpe tegneserier. Det meste står alfabetisk etter tegneseriefiguren det handler om, noen ganger også kronologisk. Noe er sortert under forfatter, andre ting etter forlag. Noe står bare hulter til bulter, sånn for å gjøre det ekstra spennende. Som regel ender det med at jeg blir svimmel og går hjem igjen, uten å kjøpe noe. Men denne gangen ble det annerledes.

Jeg fant Marvels War of The Realms – Prelude.

Årets store superheltserie-happening er War of The Realms. Kort fortalt handler det om at den slemme mørkealven Malekith har erobret (eller samarbeider med) åtte av de ni «rikene» som utgjør energifeltet Yggdrasil. Det eneste riket han ikke har fått kloen i, er Midgard – altså jordkloden. Dermed barker skurker og helter sammen, det reises i tid, dimensjoner glir over i hverandre. 

Slike store omveltninger forekommer relativt ofte og gjør det vanligvis til en real prøvelse å lese superheltserier. Men War of The Realms – Prelude er noe så uvanlig pedagogisk som en forståelig antologi hvor alle de viktige historiene som leder opp til War of The Realmser samlet og presentert på en forståelig måte. Den gjør en forbilledlig jobb i å forklare hvordan dette universet fungerer, den gir den god oversikt over hvilke figurer man skal bry seg om, og ikke minst dybden til å forstå hvorfor.

Fra War of The Realms – Prelude

Enda bedre: etter sigende vil Marvel-universet bli mer strømlinjeformet fremover. Tegneseriene skal samkjøres med filmene (og motsatt). De kommende filmene vil introdusere Marvels nyeste figurer, og War of The Realmsser ut til å gjøre det samme for tegneseriene. Dessuten er manusforfatter Jason Aaron en mester i å skrive engasjerende og inkluderende historier – det er ikke uten grunn at Marvel tidligere har betrodd ham med å relansere både The Incredible Hulk(2011),Thor: God of Thunder (2012 og 2018)og The Avengers (2018).

Superheltserier kan være direkte leserfiendtlige; de er laget for fans som har lest dem i en årrekke og tar seg sjelden tid til å forklare hvorfor du som leser egentlig skal bry deg. Men War of The Realms – Preludegjør nettopp det.

Det er nettopp dette Marvel trenger nå. Ikke bare Marvel, men alle som lager superheltfilmer.

I 2015 uttalte Steven Spielberg at superheltfilmer var den nye westernfilmen og at sjangeren før eller senere ville ri inn i solnedgangen. Jeg tror at han har helt rett: I denne framifrå artikkelenfra 2016 oppsummerer Den of Geek-redaktør David Crow hvordan westernfilmens nyvunne alvor i etterkrigstiden og utover 70-tallet ble dens endelikt: for mye dekonstruksjon og samfunnskritikk gjorde at folk gikk lei.

Fra War of The Realms – Prelude

Alle hyllet The Dark Knightda den kom. Ikke bare var den god til å være en superheltfilm, den var faktisk en temmelig fin filmogså. Marvel har sakte, men sikkert dreiet brorparten av sine superheltfilmer i retning mørkere tema, men sliter med å skape samme engasjement som da de første filmene kom ut (kanskje det er for mange av dem?). DC har på sin side trukket i nødbremsen og satset på lystigere filmer (Aquaman,Wonder WomanShazam), men akkurat nå føles det mer som en siste krampetrekning.

Jeg er en av dem som er programforpliktet til å se frem til Avengers: Endgame, men jeg kunne neppe brydd meg mindre. Superheltfilmen er blitt en overmettet, bråkete sjanger med en drøss av figurer jeg verken bryr meg om eller klarer å se forskjell på. Magien fra de første filmene er borte, men heldigvis finnes den fremdeles i seriene.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.