Hemingway portrettert i Hemingways ånd

I Jasons nyeste utgivelse, God natt, Hem følger vi Ernest Hemingway i tre faser av livet, i et portrett som beveger seg lekent mellom fakta og fiksjon. 

Historisk nostalgi

Det hele starter i Paris 1925, der vi følger Hemingway i hans litteratur- og omgangskrets; et miljø som kler Jasons univers svært godt, og som han stadig vender tilbake til. Det er noe med denne «tapte generasjonen» – generasjonen som ble voksen under første verdenskrig, og hvis skjebne har blitt beskrevet i en rekke skjønnlitterære verk, deriblant av Hemingway selv – som matcher tonen hos Jason. De preges av en melankolsk og pessimistisk grunnstemning, men er samtidig brutale, romantiske og til tider ustyrtelig morsomme.

Den første historien er inspirert av begivenhetene som dannet grunnlaget for Ernest Hemingways roman Og solen går sin gang. Hemingway og hans venner møter musketeren Athos på en kafé i Paris, og inviterer ham med til fiesta i Spanias Pamplona, der de driver dank til langt ut i de sene nattetimer. Fortellingen bærer preg av nostalgi for mellomkrigstidens Paris, og myten om et brusende bohemsk kunstnerliv. Det ligger en spenning i kontrasten mellom det høykulturelle, der de bærer pene dresser og hatter og fører intellektuelle samtaler, og det uglamorøse brutale livet i fattigdom og rus, der de vandrer rundt fra bar til bar i en desperat jakt etter mening. 

Det hele kan minne litt om Woody Allens film Midnight in Paris, og i tegneserien drømmer Jason seg tilbake til det samme kulturelle miljøet i 1920-tallets Paris. Karakteren Hemingway kan minne om Jasons tidligere fremstillinger av seg selv: til tider usjarmerende og pretensiøs, men likefullt en medmenneskelig romantiker. Slik kan Hemingway forstås som hans alter ego, på lik linje som Gil leses som Woody Allens alter ego i Midnight in Paris. Den avdempede tonen i Jasons serier kan minne om Hemingways’, som også var kjent for sitt enkle språk, og slik flettes de to kunstnerskapene naturlig sammen. 

Jasons alter ego

De få gangene hvor Jason tidligere har opptrådd som karakter i sine egne serier, har det overrasket meg hvor lite jeg tenker over at det var han selv som var hovedpersonen, og ikke en oppdiktet figur. Karakteren Jason minner mye om hans oppdiktete karakterer, så vel som hans portrett av gamle berømtheter. Når Jason nå skriver sitt portrett av Hemingway, får det meg til å tenke: er alle Jasons karakterer egentlig et slags alter ego for ham selv? Gir dette ham utløp for en historisk nostalgi, i en lek med bohemske forfatterspirer i Paris i 1920 eller en musketer satt i feil tid? 

Den andre historien i God natt, Hem er satt til Paris 1944, dagen etter frigjøringen av Paris. Hemingway er krigskorrespondent og beslutter å «… finne Hitler, gi ham en rett høyre og avslutte krigen før jul.». Sammen med en gruppe motstandsmenn gjennomfører han et hemmelig angrep i Tyskland. I likhet med Jasons Jeg drepte Hitler fra 2007, handler historien her i større grad om mellommenneskelige historier og eksistensielle spørsmål, enn om Hitler selv.  

Bokens siste historie er fra Hemingways eldre dager, på Cuba i 1959. Der skriver han sine memoarer og ser tilbake på livet sitt og sine møter med Athos. Tilbakeblikkene samsvarer ikke med historien vi tidligere har blitt fortalt, og gjenfortellingen bærer preg av forfatterens mytologisering av seg selv og sitt liv.

Gledelig gjensyn 

Med sine to hyllemeter med Hemingway-biografier kan man trygt si at Jason er rette person når forfatteren skal skildres i tegneserielitteraturen. Første gang Hemingway opptrådte i Jasons tegneserier var i albumet Hemingway fra 2007. Denne følger litteraturmiljøet i Paris på 1920-tallet, der Hemingway er serietegner, som Jason selv. For boka fikk Jason Eisnerprisen, USAs viktigste pris for tegneserier, i kategorien beste amerikanske utgave av en internasjonal utgivelse. 

Athos har også figurert i flere av hans tidligere utgivelser, først i boka Den siste musketer, som er inspirert av Athos fra Alexandre Dumas’ De tre musketerer. Med sin melodramatiske og verbale personlighet i det ellers så lavmælte universet, kom Athos som et frisk pust i Jasons serier. 

Et universelt formspråk

De anonyme, antropomorfe dyrefigurene som utgjør persongalleriet i Jasons serier, er universelle og uten menneskelige særpreg. Dette gjør det enklere for oss å sympatisere med dem enn hvis de hadde vært karikerte menneskeskikkelser. Figurenes har et beskjedent spekter av uttrykk – de tomme øynene deres åpner opp for at leseren kan legge sine tanker og følelser inn i dem. På den ene siden skaper dette en melankolsk undertone, men det forsterker også det humoristiske aspektet. Jasons figurer er like uttrykksløse i absurde som i hverdagslige situasjoner. Dette gir spenning til fortellingene, og ingenting blir åpenbart eller selvforklarende. Med denne fortellerteknikken unngår Jason å oppleves kjedelig, tross sitt konforme formspråk. 

Figurene fungerer som lerreter som Jason tillegger enkle, karakteristiske detaljer for å gi dem sine personligheter. I God natt, Hem settes dette på spissen gjennom kattefiguren: ikledd dress er figuren Hemingway, mens med musketeruniform er den Athos. Jason gjør et humoristisk nummer ut av dette i en scene der Athos og Hemingway bytter antrekk og følgelig identitet, og dette understreker også det universelle i karakterene. Her kobler han to av sine viktigste karakterer. Er de egentlig alle den samme, bare i forskjellig drakt? Er alle Jasons karakterer en iscenesettelse av ham selv i forskjellige epoker, og situasjoner som han drømmer seg inn i?

Konsekvent original

Jason er konsekvent i sin originalitet, og han overrasker sjeldent stort. For den som har lagt sin elsk på Jasons serier, vil God natt, Hem likevel være fornøyelig lesning. Her får vi alt vi ønsker oss i en Jason-utgivelse: underfundig og absurd humor, eksistensiell melankoli, krig og kjærlighet, pakket inn i populær- og høykulturelle referanser. Formspråket oppleves om mulig enda mer solid enn tidligere. Det er en god rytme i fortellingene. Dialogen flyter, og er mer aktiv enn i mange av hans tidligere utgivelser, samtidig som den beholder den litterære minimalismen.

Jason har tidligere blitt omtalt som en slags tegneseriens Woody Allen, og sammenligningen er treffende. På linje med Allen har Jason en definert stil og en gjennomgående tematikk i utgivelsene sine. Han vender tilbake til de samme karakterene og epokene gang på gang, og uansett om det handler om ham selv, Hitler eller Frida Kahlo, er grunnstemningen i fortellingen den samme. 

Dermed vet vi mye om hva vi vil få når det kommer en ny Jason-utgivelse. Vi vet at den neppe vil overraske eller sjokkere, og at vi vil møte den samme melankolien, den samme underfundige humoren og den samme leken med kulturelle referanser som tidligere. 

Og vi vet at om vi har likt Jason før, så liker vi ham fortsatt. Han er som en trofast venn, som du hører fra igjen.