Anmeldelse

Grand Tour
Rasmus Husebø
Jippi, 2019

Før jeg gikk i gang med Grand Tour begrenset min kjennskap til Rasmus Husebø seg til noen vage konnotasjoner om en humorserie på sosiale medier og en tegneseriefestival på Sør- eller Vestlandet.

Etter litt lett internettbasert research har jeg maktet å bringe på det rene at Husebø er en av initiativtakerne bak den Stavanger-baserte tegneseriefestivalen Comnicon og at han lager stripeserien Barnvoksen, som også finnes i en fysisk utgave som utfordrer Grand Tours status som hans debututgivelse (de lærde er velkomne til å strides i kommentarfeltet eller på Serienett).

Barnvoksen er en type tegneserie jeg sjelden oppsøker på eget initiativ. Min appetitt på gjenkjennelighetsbasert stripekomikk er begrenset, og jeg er heller ikke i målgruppen for hverdagshumoristiske betraktninger om livet som småbarnsforelder. Husebøs strek har jeg dog sansen for, særlig når den er på sitt mest karikerte og Ivan Brunetti-aktig geometriske, og jeg liker skissebok-varianten han benytter seg av i Grand Tour enda bedre.

Det beste med Grand Tour er nettopp de løse tegningene og den uanstrengte flyten; når fortellingen stopper etter 46 sider er det ikke bare skuffende fordi slutten er brå og lite tilfredsstillende, men også fordi man gjerne skulle lest mer. 

Stripeseriens rammeverk

Grand Tour er ikke en stripeserie, men hva gjelder humor, psykologi og visuelt språk utspiller den seg innenfor et rammeverk man kjenner fra norske stripeserier. Tegningene er karikerte og elastiske, sidene består av enten én eller seks ruter, og den dialogdrevne fortellingen er brutt opp i fem kapitler eller sketsjer.

Handlingen kretser rundt en fraskilt barnehagearbeidende kunstner og hans elleve-tolv år gamle sønn som er på en forestilt dannelsesreise på kontinentet. Far forsøker å gjenoppleve skjellsettende møter med billedkunst og arkitektur gjennom sønnen. Sønn sitter med blikket limt til en smarttelefon som suger til seg all oppmerksomhet, interesse og vilje til å forstå. 

Grand Tour utspiller seg innenfor et rammeverk man kjenner fra norske stripeserier.

Hvis man stripper vekk deltidspappaproblematikken og kunstnerens frustrasjon over ikke å bli forstått, handler Grand Tour om opplevelsen av å ville vise venner og familiemedlemmer noe som er viktig for en, bare for å bli møtt med en øredøvende mangel på interesse og forståelse.

Det er en opplevelse som kan åpne avgrunner mellom mennesker, og en erfaring som bør være velkjent blant tegneserieentusiaster. (Man kunne fortalt nøyaktig den samme historien hvis man byttet ut den europeiske kulturhistoriens greatest hits med fars tegneseriesamling, men det er likevel i overkant fortolkende å si at fortellingen dypest sett handler om skuffelsen over at de oppvoksende generasjoner svikter tegneserien til fordel for skjermbasert underholdning).

Uavklarte ambisjoner

Verken far eller sønn fremstår som spesielt sympatiske eller interessante individer. Fars ønske om å innvie sønnen i Europas kulturarv overskygges fullstendig av hans behov for bekreftelse og takknemlighet. Sønnen er på sin side ute av stand til å rive seg løs fra telefonskjermens gravitasjonsfelt og sin egen indignerte kjedsomhet.

Konflikten dem imellom bunner i en manglende evne til å forholde seg til hverandre som mennesker.

Konflikten dem imellom bunner i en manglende evne til å forholde seg til hverandre som mennesker. Far ser på sønn som en leirklump han skal forme i sitt eget bilde, sønn ser på far som en vandrende morkake som kun er til for å tilfredsstille hans materielle behov.

I disse knutene av utilfredsstilte lengsler og brist på forståelse finnes det en sårhet som det vanligvis ikke er plass til i den enkle generasjonsmotsetningshumoren Husebø forsøker å presse fortellingen inn i (“vi voksne bare…, mens unga bare…”).

Jeg har lest tilstrekkelig Barnvoksen til å forstå at serien vet hva den er og hvem den henvender seg til. Grand Tour fremstår derimot som en serie som har ambisjoner om å sprenge seg ut av rammene til den norske stripehumoren, samtidig som den ikke vet hvor den skal ta veien når den først har klart det. I tillegg mangler den en skikkelig slutt og en opplevelse av forløsning eller sammenheng.

Begavet forteller, uferdig fortelling

Som fortelling betraktet fremstår Grand Tour som uferdig og lemfeldig komponert. Som et stykke tegneseriehåndverk – ord og bilder i forening – vitner den om en naturlig begavet forteller.

For å lykkes med den typen dramatisk ambisiøse humortegneserier jeg mistenker Husebø for å ville lage, er man nødt å gi avkall på den muntre ufarligheten som kjennetegner (norske) stripeserier. Man må forplikte seg til å ta følelsene og tematikken på større alvor enn hva den tradisjonelle firerutersstrukturen har plass til, og man må være beredt til å ofre den aller bredeste appellen til fordel for spesifisitet og tydelige perspektiver.

Det ingenmannslandet mellom Bestis og No Comprendo-stallen som Grand Tour okkuperer er ikke egnet til å tilfredsstille noen, og jo før Husebø velger side, jo bedre. For norske tegneseriers skyld – les: mitt eget vedkommende – håper jeg han fortsetter å produsere lengre og mer ambisiøse fortellinger som har mer på hjertet enn #denfølelsen. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.