Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Den amerikanske tegneseriebransjens viktigste digitale salgskanal Comixology var nylig gjenstand for en rekke strukturelle endringer, som har blitt heftig kritisert for å gjøre tjenesten betydelig vanskeligere og mindre fristende å bruke. Personlig ga jeg i praksis opp Comixology da moderselskapet Amazon i 2014 gjorde det umulig å kjøpe tegneserier inne i selve appen, for å slippe å måtte dele inntektene sine med Apple. Min foretrukne plattform for digitale tegneserier er og blir Panel Syndicate (Friday er bra), der brukerne betaler det de vil, og laster ned seriene i PDF-, CBR- eller CBZ-format. Det faktum at Marcos Martín fortsetter å publisere en betydelig andel av arbeidet sitt via Panel Syndicate synes å antyde at modellen genererer noen inntekter, men selv har jeg ingen innsikt i økonomien utover en sterk følelse av at det vanskelig kan bli voldsomt mye penger ut av det.
Det finnes altså plass til nye digitale tegneserieplattformer, og her seiler nyhetsbrevtjenesten Substack opp som en mulig utfordrer. Substack har investert anselige summer i å rekruttere tegneserieskapere som ambassadører, med mål om å ta opp konkurransen med Patreon, Kickstarter og – på sikt – Comixology.
Substack-modellen fungerer som følger: Tegneserieskaperne sender ut regelmessige nyhetsbrev, og innholdet i disse e-postene legges samtidig ut som poster på deres respektive Substack-sider. Noe innhold er gratis, mens mye kun er tilgjengelig for betalende abonnenter. Som på Patreon opererer noen aktører med flere nivåer av betaling (jo mer man betaler, jo mer får man tilgang til). Når nyhetsbrevene inneholder tegneserier finnes disse som bilder i selve mailen og på nettsiden, samtidig som de gjøres tilgjengelige som nedlastbare PDF- og CBZ-filer. Prisen varierer fra $5 til $10 i måneden, med rabatter dersom man kjøper tilgang for hele året.
Da det i fjor sommer ble kjent at Substack hadde rekruttert en håndfull prominente amerikanske tegneserieskapere til plattformen sin, var min første tanke at dette var enda et viktig skritt i retning av et mer fragmentert og uoversiktlig tegneseriefelt. Det ble hevdet at tegneserieskaperne som ble rekruttert for å selge inn konseptet får oppsiktsvekkende godt betalt, samt løfter om at selskapet ikke vil kreve noen form for eierskap over det de produserer av innhold. Dette siste er viktig, ettersom det potensielt gjør Substack til en god publiseringskanal for den typen illustrerte-film-og-tv-pitch-tegneserier som i dag utgjør brorparten av virksomheten til forlag som Image, Boom!, Vault, Aftershock og deres like. Som motytelse forplikter tegneserieskaperne til å produsere en viss mengde nyhetsbrev i uka og gi Substack en prosentandel av abonnementsinntektene.
Min andre tanke var at dette var noe jeg fint kunne leve uten. Jeg leser kun sporadisk arbeidet til forfatterne og tegnerne som utgjorde den første bølgen av Substacks tegneseriesatsing (James Tynion, Scott Snyder, Jonathan Hickman m.fl.), og tanken på å betale for å lese glorifiserte blogginnlegg var ikke umiddelbart fristende. Alt endret seg imidlertid da Grant Morrison for en drøy måned siden sluttet seg til Substack, og begynte å pumpe ut nyhetsbrev med gamle egenkomponerte poplåter, glimt av prosjekter som aldri ble noe av, og e-post etter e-post med notater om den utpreget halvbra miniserien Superman & The Authority. Morrison er en forfatter jeg har fulgt siden tenårene, og som jeg fortsatt leser rubbel og bit av, selv om jeg med årene har lært meg å vente til heftene er samlet i bokform. Jeg mistenker at det er denne typen lese-alt-av-engasjement som motiverer brorparten av de betalte Substack-abonnementene i denne tidlige fasen. Heldigvis for plattformen, er fans av amerikanske tegneserier generelt både komplettistiske av legning og allergiske mot penger.
Dette er formodentlig grunnen til at Substack velger å satse på tegneserier, som i det store bildet er et relativt lite felt med en tilsvarende liten økonomi: En betydelig del av inntektene til amerikanske tegneserieforlag kommer fra individer som kjøper hver eneste opptreden av favorittfigurene sine og hvert eneste spesialomslag av seriene de sparer på (det finnes utgivelser med et tresifret antall forsider). Tegneserier står ifølge de som har innsikt i sånt også for en uproporsjonalt høy andel av omsetningen til Kickstarter. Hvis Substack kan kapitalisere på dette segmentet, vil de sikre seg en liten, men kjøpesterk og eksepsjonelt lojal kundegruppe som kan finansiere satsingen mens de finner ut nøyaktig hvordan plattformen skal brukes i tegneseriesammenheng. For mens overgangen til nyhetsbrevformatet innebærer en minimal justering for journalister og skribenter, er det ikke umiddelbart gitt hvordan tegneserieskapere skal bruke det.
I skrivende stund abonnerer jeg på gratisversjonene av nyhetsbrevene til James Tynion, Scott Snyder, Sophie Campbell og Tom King & Elsa Charretiers Everlasting Productions. I tillegg har jeg betalte abonnementer på brevene til Morrison, Jonathan Hickmans 3 Worlds/3 Moons og mangaformidlingstiltaket Mangasplaining Extra. Hvis det ikke var for at jeg skulle skrive denne teksten, ville jeg neppe abonnert på andre enn Morrison, og sjansene for at jeg hadde nøyd meg med gratisversjonen er stor. Så langt består brorparten av nyhetsbrevene jeg har lest av den typen stoff som tradisjonelt har blitt trykket på brevsidene i amerikanske månedsblader og i forordene og bonusmateriale-seksjonene av samlebøker: Anekdoter, skisser, utdrag fra manus og upubliserte arbeider, kontekstualiserende kommentarer og glimt inn i opphavspersonenes liv (Campbell har en spalte kalt Things I Bought With Substack Money). Dette er stoff som per definisjon hovedsakelig appellerer til fans, og fremstår mindre som tegneserienes fremtid enn som en måte å få en liten gruppe hengivne publikummere til å betale for materiale de har vært vant til å få gratis.
Langt mer interessant enn denne tidstypiske kommersialiseringen av special access til offentlige personer, er bruken av Substack som publiseringskanal for tegneserier, hvilket blant annet Tynion har store planer om. Per nå er imidlertid tegneserie-Substack preget av langt mer bonusmateriale enn materiale, og det er derfor mitt favorittprosjekt så langt er Mangasplaining Extra. Dette skyldes både at det ikke befatter seg med den klamme kjøp-deg-tilgang-til-meg-kapitalismen som preger de andre nyhetsbrevene, og at de nærmer seg Substack mer som et magasin enn som en blogg. Mangasplaining Extra springer ut av podkasten Mangasplaining, og redigeres av Deb Aoki, Christopher Woodrow-Butcher og Andrew Woodrow-Butcher, med hjelp fra oversetter Aki Yanagi. Innholdet består av manga (nylig sendte de ut en kort Taiyo Matsumoto-fortelling som tidligere ikke har vært tilgjengelig på engelsk) og tekster om manga, samt lenker til podkasten og fotnoter til episodene. Dette fremstår som et langt mer tiltalende format enn de regelmessige dryppene av strøtanker, kuriositeter og fragmenter av arbeider som preger de andre nyhetsbrevene – i alle fall så lenge man er nødt til å betale for privilegiet.
Samtidig virker det åpenbart at tegneserie-Substack fortsatt er på eksperimentstadiet, og at det er ikke gitt at måten tegneserieskapere og -formidlere bruker plattformen på i dag er måten de vil bruke den på i fremtiden. For tegneserieskapere med et publikum av en viss størrelse, ligger det åpenbare fordeler i en modell hvor man kutter ut mellommenn som forlag og tegneseriebutikker, og selger tegneserier direkte til publikum. En slik utvikling leder uunngåelig til en enda mer balkanisert tegneserieoffentlighet, og det er alltid en fare for at kunstnere som kun forholder seg til trofaste beundrere ender opp med å produsere tannløs og obskur fan service (nordamerikanske tegneserieskapere er særlig sårbare for denne dynamikken). Substack kan altså ende opp med å forsterke samtlige av det amerikanske tegneseriefeltets mest problematiske trekk, men det kan også være et blaff som ikke oppnår stort mer enn å flytte penger fra Silicon Valley-investorer til tegneserieskapere (i seg selv en slags seier).
Så langt har brorparten av det tegneserierelaterte stoffet jeg har konsumert via Substack tilhørt kategorien “ting jeg ikke visste at jeg ikke trengte”, og jeg sliter med å se hvordan dyrere og mer anmassende bonusmateriale representerer en ønskelig fremtid for tegneseriemediet. I skrivende stund fremstår tegneserie-Substack som en evigvarende intimkapitalistisk Kickstarter-kampanje krysset med en mer stressende utgave av Patreon. Selv om ting ser ut til å være i endring, må vi også vurdere muligheten for at dette ikke er en barnesykdom, men selve poenget.
