Slites mellom historietime og historiefortelling

I femte bok i Sabotør–serien forteller John S. Jamtli historien om ni år gamle Astrid Linerud, Norges yngste grenselos. Serien består av frittstående fortellinger om norsk motstand under andre verdenskrig. Frem til nå har Sabotør handlet om viktige menn som utfører store heltedåder, så Grenselos føles både frisk og viktig.

I boken understreker Jamtli at kvinner og barn var en viktig del av motstandsbevegelsen fordi de ikke tiltrakk seg den samme typen oppmerksomhet som menn gjorde. Barnas perspektiv er ikke det eneste i boken. Gjennom tegneserien blir også historien om motstandskvinnen Liv Grannes fortalt stykkvis.

Familien Linerud bodde i Hattfjelldal, rett ved grensen til Sverige. Astrids foreldre var en del av motstandsbevegelsen, og hun hjalp dem med å frakte dokumenter og planer. I 1943, da Astrid var ni år gammel, hjalp hun en familie å krysse grensa over til Sverige. Familiens, og datteren Klaras, historie fortelles også underveis i Grenselos.

En ufortalt historie fra motstandsbevegelsen

Astrid blir fremstilt som en sjarmerende, bannende veslevoksen jente. Banningen skal hun stoppe med når “de jækla nazistene e ute av Norge!”. Vi ser også hennes foreldres motstandskamp og arbeid med å hjelpe flyktninger over grensen til Sverige.

Astrids historie gir barn et perspektiv fra andre verdenskrig de kan relatere til. Det er et godt valg for Jamtli, som ønsker å engasjere barn i historien om den norske motstandskampen. Dette målet er tydelig fra begynnelsen. Allerede på første side får leseren se et fotografi av Astrid og blir fortalt at tegneserien er basert på virkelige hendelser. På flere sider er det også symboler som peker til fotnoter bak i boken som forklarer den historiske konteksten for handlingen i tegneserien.

Historisk kontekst over historiefortelling

Innen jeg så det første symbolet, innså jeg at jeg faktisk hadde gått glipp av to av dem allerede. Symbolene er små og plassert på det jeg oppfatter som lite intuitive steder på sidene.

De historiske notatene er heller ikke alltid plassert på de mest åpenbare stedene rent fortellermessig. Et eksempel er broren til Klara. Omtrent halvveis i tegneserien ser Klara ham sitte opprørt, og spør hva som har hendt. Han gir henne et kryptisk svar om at han har gjort en stor feil. I sidens fotnote står det: “Det spekuleres i hva som gjorde at broren til Klara måtte rømme fra Norge”. Men det er først noen sider etterpå at Klara – og leseren – får vite at broren har rømt til Sverige.

Ordløs fortelling

Det er en balansegang å fortelle en historie basert på virkelige hendelser. Man kan sitte igjen med følelsen av at fotnotene bryter spenningen i Grenselos – nesten mot bedre vitende, siden dette handler om ting som allerede har hendt med ekte mennesker. De av leserne som ikke er kjent med Astrid Linerud sin historie fra før – (og det er nok de aller fleste) kunne trengt en røpealarm.

Historien veksler mellom historiene til Astrid, Klara, og motstandsbevegelsen i Norge. Delene av tegneserien som forteller om motstandsbevegelsen er uten ord, utenom stedsnavnene og “ratatatata”ene og “pangangpang”ene fra skuddvekslingene. For å forstå disse delene dypere enn “en mann og en kvinne fra motstandsbevegelsen er forelsket i hverandre”, må man lese de historiske notatene bakerst i boken. Notatene gir all informasjon i en bolk, selv om historien strekker seg over mange sider i tegneserien.

Det virker som om Jamtli har prioritert å gi presis historisk informasjon på en oversiktlig måte, på bekostning av leserens spenning gjennom tegneserielesningen.

Den manglende fotnoten

I motsetning til Astrid, får ikke Klara en tydelig personlighet i Grenselos. Det er heller ingen historisk notat som gir leseren den samme konteksten vi får om Astrid. I stedet for å holde fast ved deres historier, og hvordan de kommer til å møtes til slutt, vokser Grenselos seg for stor og mister grepet om de to niårige jentene. På et punkt forsvinner jentene og det føles som om jeg leser en lærebok i historie i tegneserieformat.

Grenselos byr på godt konstruerte actionscener og mye god historisk læring. Den har potensial til å gjøre barn nysgjerrige på historie, eller være en ressurs for allerede historieinteresserte unge. Men til tider føles tegneserien som en oppramsing av historiske hendelser i stedet for et gripende narrativ.