En føkkings god tegneserie

På ungdomsskolen har de fleste store tanker om hvem de kommer til å bli, og hvordan livet kommer til å være på videregående. Endelig skal du bli voksen, og oppnå alle drømmene dine. Men hva om ting ikke er like magiske på videregående som du drømte om? Og hva om drømmen din likevel ikke passer for deg i det hele tatt?

Det er dette Kjersti Synneva Moen utforsker i sin første tegneserieroman Grip den føkkings dagen.

Ikke bare gøy å bli voksen

Seksten år gamle Amalie flytter på hybel sammen med bestevennen Vilja for å gå på videregående. Så klart skal Amalie begynne på kunstlinja, hun som bestandig tegner i skisseboka si. Men hun innser raskt at ikke alt kommer til å bli som hun så for seg.

Mens klassekameratene hennes har tatt tegnekurs over sommeren og kjent hverandre siden barneskolen, kjenner hun ingen i klassen og har aldri hatt noe kunstopplæring. I motsetning til Amalie finner Vilja seg til rette i sin klasse med en gang. Amalie blir sittende alene på hybelen deres med ingen å lene seg på.

Grip den føkkings dagen er en til tider vemodig, men til syvende og sist optimistisk, historie om å miste seg selv i en av livets overgangsfaser.

Å være alene når man trenger andre

Det er sårt når ens forventninger ikke møtes. I stedet for å bli venner med de andre i klassen, får Amalie bare kontakt med Iver, en gutt som viser henne svært lite respekt. Samtidig sklir Vilja unna, oppslukt av sitt nye liv som går akkurat slik Amalie håpet hennes eget videregåendeliv skulle gå.

Attpåtil sliter hun på skolen, og får beskjed av læreren at hun må gjøre en større innsats om hun skal lykkes på skolen. Er hun på rett sted? Har hun tatt rett valg? Hvorfor lager hun kunst?

Amalie starter videregående stusselig ensom. I håp om å unngå denne ensomheten, lar hun seg bli ignorert og overkjørt av de rundt seg. Denne vaklende usikkerheten kjenner nok mange seg igjen i. Disse stundene er man på sitt mest sårbare, fordi det er lett å tenke at noe er bedre enn ingenting. For Amalie skal det mye til før hun står opp for seg selv.

Grimaser og sleske smil

Streken i boka er skisseaktig, i etterligning av Amalies egen tegning. Hver kapittelinndeling viser et oppslag fra Amalies skissebok. Disse oppslagene er morsomme veier inn til Amalies tanker og følelser. Hun bruker kunst som et verktøy for å prosessere og forstå verden.

Oppslagene forankrer boka i tegning som uttrykksform, og minner leseren på hvor essensiell tegning er i Amalies liv.

Personene får mye sjarm gjennom illustrasjonene. Moen kan det å fortelle noe om disse personene gjennom ansiktsuttrykk og holdning.

Store spørsmål om kunst

Vi ser Amalie slite med tegningen etter hun begynner på kunstlinja. Nå er hun ikke lenger best på tegning i klassen. Det stilles spennende spørsmål om hvorfor mennesker gidder å lage kunst i det hele tatt. Amalie sliter med å prøve å lage noe verdig på kunstlinja, og får tydelig inntrykk av at det er dette hun burde bry seg om.

I sin forståelse av sitt eget kunstuttrykk, vokser Amalies selvsikkerhet og selvinnsikt gjennom boken. Å lage kunst trenger ikke handle om å bevise for andre hvor brilliant du er. Å fylle en skissebok med dine observasjoner fra livet er like verdig som å bli kunsthistoriens neste geni.