Ungdomsskolen har blitt en tegneserie som virkelig benytter seg av samspillet mellom bilde og tekst. Riktignok, det er grunnpilaren i dette mediet, men likevel: Det er en mesterlig bruk av det som man sjeldent ser maken til.

bilde 1

Kvammen har tidligere hatt serier i antologiene Smuss og Forresten, men har nå kommet med sin debutbok, Ungdomsskolen. Her følger vi Aksel fra han er 14 til 16 år gammel, en alder og tid som kan være vanskelig nok i seg selv. Allerede fra første skoledag får han kjenne på hvor viktig det er passe inn, og hvor vanskelig det er å ikke gjøre det. Han blir fort et offer for skolens bøller og hans bestevenn fra barneskolen slutter seg kjapt til dem.[infobox]Når Aksels fetter, bestevenn og støttespiller, Eirik, omkommer i en ulykke, blir tilværelsen enda vanskeligere: Han må nå takle sin egen angst for døden, bøllene og tap av gamle venner. Samtidig har Aksel et pågangsmot for å bli bedre, og med god hjelp fra en støttende familie og nye venner kommer han seg ut av det, sterkere enn han var.

Bilde 2

Ved første øyekast kan Kvammens premiss for denne debutboken virke som resirkulert stoff, i den forstand at hovedtematikken er kjent fra andre verk. En ung persons kamp med å takle tap, bøller og ungdomsskolens vanskeligheter har man strengt tatt lest om før i forskjellige typer litteratur, men det er dog, som kjent, viktig å ikke dømme boken for omslaget. Kvammen har selv sagt at boken er basert på egne opplevelser, noe som gjør en tilsynelatende forutsigbar historie til noe virkelighetsnært og ekte.

Kjente streker på umiskjennelig vis

Streken kan også føles som noe man drar kjensel på. Det er noe Fredrik Stabelsk over rutene som er fulle av informasjon og det er noe Anna Fiske-lignende over hvordan karakterene ser ut. Det hele kan minne om noe man har sett før og lest før, men det er likevel noe helt unikt  i Kvammens bruk av mediet.

Hans evne til å skape en særegen strek som i aller høyeste grad reflekterer stoffet, er imponerende. Trist og melankolsk stoff reflekteres i en tung og vemodig strek. Bilder skal akkompagnere teksten eller omvendt i dette mediet, men Kvammen har her laget noe som tidvis oppleves som poesi i billedform og han bruker det visuelle aspektet til sin fordel. I rutene med mye blekk føler man på Aksels ensomhet når han sitter på rommet sitt eller hvor fæl opplevelsen hos skolepsykologen er. I rutene med mer luft føler man til gjengjeld på Aksels lettere sinn og lykke. Det skaper flotte kontraster og gjør følelsene til bokas karakterer synlige og dermed har leserens følelser til historien fått en ny dimensjon. Ungdomsskolen bruker mediet på en måte man sjeldent ser maken til: Alt flyter inn i hverandre, leseren flyter med og lever til enhver tid midt i historien, side om side med Aksel.

Bilde 4

Tiden til hjelp

Boken tar for seg Aksels første skoledag på ungdomsskolen til siste skoledag, så tid er selvsagt et aspekt. Og på samme måte som i resten av boken, flyter man med etter hvert som tiden går mens man samtidig får med seg alle følelsene. Det som fort kunne blitt klisjéfulle montasjer for å vise tidens løp, blir heller gripende følelsesstrømmer, enten det er på flyet til begravelsen eller i tiden hvor Aksel gradvis kommer seg etter tapet.

Alt er en strøm av handling som skyller forbi og en strøm av følelser som skyller over en. Og mot slutten nikker man anerkjennende og skjønner at tiden leger alle sår – eller gjør dem enklere å leve med, i alle fall.

Bor i Oslo. Studerer Illustrasjon på Høyskolen Kristiania og skriver om tegneserier for Empirix, Serienett og Natt & Dag.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.