Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
Denne spalten skulle egentlig handle om C “Christopher Forgues” Fs William Softkey and the Purple Spider, hans andre utgivelse på Anthology Editions etter fjorårets Pierrot Alterations. Av utgivelsene som de siste månedene har hopet seg opp hjemme –andre utgave av Ex.Mag fra Kickstarter-filialen til Peow Studio (som også har en ny Moa Romanova-bok ute), 2D Clouds vårkolleksjon, Kuniko Tsuritas The Sky is Blue With a Single Cloud (jeg er fortsatt bare noen sider inn i etterordsessayet), Tim Ng Tvedts Uttrykk deg selv – er det den som først og fremst representerer denne spaltens mandat.
Jeg tok den med meg på toget, leste den, likte den, men hadde ikke voldsomt mye å si om den utover at sci-fi-klimakset var veldig bra. For noen år tilbake ble det annonsert at CF skulle ferdigstille opuset POWR MASTRS – en av dette århundrets viktigste nordamerikanske tegneserier – med en fjerde og siste bok fra Fantagraphics, som også skulle gjenutgi hele serien (det opprinnelige PictureBox-opplaget var ikke veldig stort). Boken har fortsatt til gode å manifestere seg. Flere nettbokhandler har den fortsatt oppført, og The Beat hevdet på et tidspunkt at den kunne kjøpes på Wallmart, men så vidt meg bekjent er det bare en selvpublisert preview-utgave som faktisk har sett dagens lys.
CF er en av dette århundrets mest innflytelsesrike alternative tegneserieskapere, og POWR MASTRS er hans mest ambisiøse, plottfokuserte og tilgjengelige arbeid.Tegneseriene han har laget siden POWR MASTRS har en mer lettsindig og/eller konseptuell tilnærming til historiefortelling; disse vignettene har ofte preg av pastisj, og man får sjelden følelsen av at noe står på spill.
CF er alltid verdt å kjøpe og lese, men jeg skulle ønske han hadde en lang serie der ute med en begynnelse, midt og slutt – eller noe tilsvarende – som man kunne gi til mennesker som liker å lese tegneserier snarere enn å se på- og studere dem. William Softkey er det nærmeste CF har kommet Powr Mastrssiden Powr Mastrs 3, og kommer sannsynligvis til å ende opp på årsbestelista mi om jeg ender opp med å lage en, men Powr Mastrs 4 er den ikke.
På toget hadde jeg også med meg mitt nyervervede eksemplar av Captain Victory #11, og jeg lekte et øyeblikk med tanken om å skrive om likhetene mellom CFs og Jack Kirbys science fiction-ideer. William Softkeys supertunge lilla edderkopp som kan få virkeligheten til å kollapse innover i seg selv, og på den måten smelte sammen individer og objekter, er tross alt ikke milevis unna det man finner i Captain Victory (serien som skjenket verden Paranex, the Fighting F(o)etus, og i min mening Kirbys mest underholdende serie å lese i enkelthefter).
Kirbys romopera er imidlertid såpass eksplosivt og virtuost far out at at den fortjener en egen tekst (kanskje når jeg får tak i de siste numrene [#12–13] som jeg mangler). siden den ble utgitt av det kortlevde Pacific Comics klassifiserer den – i motsetning til hans mer beryktede og ditto far out og out of print 2001: A Space Odyssey-serie som Marvel i sin tid ga ut – teknisk sett som “indie”.
Det gjør imidlertid ikke tegneserien som danner utgangspunktet for det denne teksten endte opp med å handle om, nemlig Ghost Rider Annual #1 fra 1993. De siste årene har jeg forsøkt å lete opp samtlige utgivelser fra Chris Bachalos imperial phase, som varer fra anslagsvis høsten 1991 til en gang i 1996 (er man streng, vil man kanskje si ‘92-95), og Ghost Rider-annualen var et av de siste store hullene i samlingen (jeg mangler fortsatt The Incredible Hulk #400).
Bachalo fikk sitt gjennombrudd som tegner av Peter Milligans reboot av Steve Ditkos Shade, the Changing Man – den ultimate Vertigo-serien, og en av det forrige århundres beste skildringer misbruk og avhengighet i noe medium – hvor han i løpet av tre år forvandlet seg fra en kompetent håndverker til en unik og nyskapende stilist. På Shade utviklet Bachalo en stil som blandet tradisjonelt amerikansk superheltformspråk med karikerte figurtegninger, en særegen mis-en-scène, rotete, overlessede sidekomposisjoner og stemningsfull bruk av collage og tunge, svarte felter, og sidene han produserte gjennom disse årene har blitt stående som noen av de mest interessante arbeidene i amerikanske mainstreamtegneserier på 90-tallet.
Foruten Shade omfatter Bachalos gullalder to Death–miniserier, tre numre av Ghost Rider 2099 (som på Death: The Time of Your Life og senere numre av Shade var det her en glidende overgang mellom ham og Mark Buckingham, som på tross av sine meritter på dette tidspunktet hovedsakelig arbeidet som tusjer), nevnte Ghost Rider annual, The Children’s Crusade #1, Legends of the Dark Knight #64, X-Men Unlimited #1 og ti nummer av X-Men-spin-off’en Generation-X (som i fire skjellsettende måneder i 1995 ble omdøpt til Generation Next).
Ikke alle disse er gode tegneserier (Shade er en av 90-tallets beste tegneserier punktum, det første året av Generation (Ne)X(t) er topp to X-Men-avleggere, Legends of the Dark Knight #64 er en klassiker), men på grunn av Bachalos mesterlige bruk av layout, mimikk, skygge og underlige formgrep – som hans forkjærlighet for store, mønstrede rammer rundt rutene – er alle verdt å lese.
På denne tiden ble Bachalos tegninger konsekvent beskrevet som quirky, men etter hvert som han utviklet en mer karikert, og mindre kontrastfylt, strek på Generation-X, gikk han over i en cartoony fase som vedvarer den dag i dag. Chris Bachalo er fortsatt en dyktig tegneserietegner (han har tegnet flere lesverdige X-Men-tegneserier, for dem som liker sånt), men i disse årene på 90-tallet da streken hans fant en perfekt balanse mellom naturalisme, karikatur og formgrep og observasjoner som smurte samtiden utover sidene, var han i en klasse for seg selv. Da stilen hans var på sitt mest cartoony skapte Bachalo steampunk-serien Steampunk (de var tidlig ute) sammen med Joe Kelly, men bortsett fra dette har han så å si utelukkende jobbet som tegner for de store amerikanske forlagene.
Det finnes en håndfull tegnere i den amerikanske tegneseriebransjen som aldri skaper noen egne figurer eller fortellinger av betydning, men som likevel skaper livsverk av stor kunstnerisk verdi fordi tegningene deres transcenderer historiene de blir satt til å fortelle. I dag er John Paul Leon kanskje det beste eksempelet på en slik tegner, men i glansdagene på 90-tallet var det utvilsomt Bachalo.
Mens jeg lette etter bilder til denne teksten ble jeg både overrasket av hvor vanskelig det er å finne gode eksempler på Bachalos beste arbeid på internett, og hvor mye av det som finnes som ligger ute som originaltegninger, uten farger – hvilket betyr at dette innlegget ikke gir et fullgodt bilde av hvordan disse tegneseriene faktisk ser ut. Få av disse bladene er samlet i samlebøker (Shade stoppet etter tre samlinger, altså før serien for alvor ble bra), og samtlige av disse sidene har det til felles at de ser langt bedre ut på papiret de opprinnelig ble trykket på enn på skjerm. Det eneste rasjonelle er med andre ord å bruke de kommende månedene og årene på å lete opp disse tegneseriene i originalutgave. Sist jeg sjekket hadde fortsatt Lucky Eddie en komplett samling av Shade til en rimelig penge.
