Nostalgiske smakebiter

I et festskrift må det selvsagt være lov å slå på stortrommen, og 80-årsjubilanten Håkon Aasnes fortjener definitivt heder.

Fra han debuterte med avisserien Seidel og Tobram (1972-1991) har han holdt det gående i over 50 år som tegneserieskaper, med egne såvel som andres serier. Antallet seriefigurer Aasnes har jobbet med er tosifret, og flere av dem er verdenskjente, som Donald Duck (1976-1979). Aasnes er Norges andre offisielle Donald-tegner etter Alf Næsheim. Han gav seg imidlertid etter få år på grunn av Disney´s strenge regler for innhold og utforming.

Det ferske festskriftet om Håkon Aasnes har fått undertittelen Norges største tegneserieskaper. Hovedargumentet for denne påstanden synes å være den langvarige høye produksjonen til serieskaperen. Ser man på kunstnerisk spennvidde og betydning finns det imidlertid flere norske nåtidige serieskapere som ruver høyere enn Aasnes. Kvantitet alene holder ikke som argument.

I årene Håkon Aasnes har vært virksom har det skjedd en blomstrende utvikling i norske tegneserier. Boken om ham speiler på ingen måte denne revolusjonen. Når det er sagt tilfører Aasnes noe helt eget til det norske tegneseriemarkedet. Stikkordet er nostalgi.

Tradisjonsbærer

Aasnes konserverer en forgangen fortellermåte fra tegneseriemediets barndom – med et språk og en stil som stammer fra tidlig tegnefilm. Dette gir arbeidene hans en særlig melankolsk kvalitet. Knut Nærum har enkelte lignende særtrekk i figurdesignet til serien Streberne – uten sammenligning for øvrig.

Juleheftene Nr. 91 Stomperud (2005-d.d.) og Tuss og Troll (1992-d.d) er to tradisjonsbundne norske tegneserier som Aasnes for lengst har overtatt ansvaret for. Evnen til å tegne autentiske detaljer fremheves som en av styrkene hans. Redaktør i Norsk Barneblad Nana Rise Lynum skriver i boken at Aasnes både kjenner “bygdeskikken i Bygde-Noreg og korleis ein sele til ein hest ser ut og fungerer”. I en nostalgisk serie som Tuss og Troll er dette en klar styrke.

Aasnes er også den som holder nasjonalskatten Smørbukk levende, med ukentlige bidrag i Norsk Barneblad. Smørbukk stammer opprinnelig fra folkevenetyrene, men ble gjenskapt som tegneseriefigur av Jens R. Nilssen i 1938. Nilssen gav seg først som 79-åring, før Solveig Muren Sanden overtok serien i 1960. Håkon Aasnes (som nå altså passerer 80 år) har holdt det gående med serien helt siden 1982. Dermed er han den som har forvaltet tegneserien Smørbukk lengst.

Tegneseriene Aasnes har laget for Disney er nok ikke de mest kjente fortellingene. Forfatterne av boken har likevel påtatt seg arbeidet med å gi en komplett oversikt over Disney-produksjonen hans bakerst i boken. Med unntak av Tuss og Troll er de øvrige seriene hans avspist med kortere informasjonsbolker.

Oppstykkede serier

I boken får man sett mange smakebiter fra Aasnes produksjon, supplert med korte artikler av Aasnes’ redaktører, medforfattere o.l. fra de siste årene.  Et problemet i boken er at hver av disse seriene blir presenteres tilnærmet likt. Når alt skal med, blir alt like viktig – eller uviktig. Et annet problem er at smakebitene er for korte, slik at de i stedet ender opp som bruddstykker med for liten eller ingen kontekst. Utvalget av stripeserier er det mest fornøyelige å lese. Formen gjør at man som leser enkelt og uanstrengt kan hoppe inn i dem.

Mye i boken ellers er gjenbruk. Morten Harpers intervju med Aasnes er eksempelvis fra 2001 og attpåtil gjengitt i en forkortet versjon. Da hjelper det ikke å kalle det “Det store Haakon Aasnes-intervjuet». Fotografiet av tegneren som brukes til teksten er enda eldre, fra 1983. Hvorfor ikke feire med et nytt intervju og fotografi? Hverken Dagsavisen eller andre ser ut til å ha hatt problemer med å få jubilanten i tale.

På Aasnes egen facebook-side kan man også se flere politiske kommentartegninger til dagens situasjon i Russland. Tenk så gøy hvis noe av dette hadde vært tatt med i boken.

Kulturhistorisk blikk

Forfatter og tegneserieforfatter Gard Espelands tekster er de beste i boken, og kritikken hans av Norsk kulturråd er spesielt interessant. Over flere år mottok Aasnes støtte fra Kulturrådet under forutsetning av at de fikk forhåndsgodkjenne manusene hans. Dette gikk bra helt til innholdet plutselig ble for kontroversielt, og han mistet støtten i 1998. Espeland skriver ikke ordet sensur, men måten tegneseriestøtten ble løst på på 90-tallet har tydelig vært mangelfull på flere måter.

Særlig for ukebladene har Aasnes vært viktig, blant annet med de populære ungdomsseriene Vi på Eiketun (1987-2012) i Bondebladet og Annika (1991-2016) i Norsk Barneblad. I sitt tekstbidrag berømmer redaktør Nina Rise-Lynum Håkon Aasnes for å han «har tatt opp vanskelege spørsmål, som narkotikabruk, sex-overgrep og sjølvmord blant unge» i tegneserien Annika. Blant annet trekker hun frem albumet Annika – den nifse natta (Landbruksforlaget i samarbeid med Norsk barneblad, 1997).

God kopist

Det som blir tydeligst etter å ha bladd seg gjennom alle Aasnes serier er hvor ofte han har lånt fra andre. Smakebiten fra serien Hanna på side 15 bruker eksempelvis grep som er hentet direkte fra Bill Wattersons Tommy & Tigeren. Serien Brage Breiskalle minner videre om Dick Brownes Hårek den hardbalne. At den morsomme bifiguren Knark heter nesten det samme som Kark er trolig bevisst fra Aasnes side.

Formann Olsen på side 28 låner tegnestil fra Mort Walkers figur kokken i serien Billy. I serien Frode Eiriksson låner Aasnes direkte fra Harold Fosters Prins Valiant. Utdraget fra serien Intermezzo på side 54 minner om Jack Davis bidrag til Iskalde Grøss. Evnen til å låne og lære av andre serieskapere har gjort Aasnes god. Men ikke dermed sagt til Norges største tegneserieskaper.

Barn av sin tid

Det store forbildet til Aasnes er Fantomet-tegneren Wilson McCoy (1902-1961), noe man også kan se spor av i tegningene hans. Da han selv fikk lage Fantomet-serien Avslørt tidlig på 1980-tallet hadde tidene forandret seg. Haakon W. Isaksen gjenforteller i sin artikkel hvordan oppdragsgiveren i den svenske Fantomen-redaksjonen var lunkne til Aasnes strek da de «foretrakk McCoys etterfølger Sy Barry og hans glattere, mer realistiske stil». Oppdraget betalte seg atpåtil dårlig og Aasnes bevegde seg heller videre.

Kort tid etter startet det langvarige samarbeidet med Norsk Barneblad. Som Haakon W. Isachsen skriver; «Fantomets tap er norske tegneserieleseres gevinst.»

På sitt beste representere Aasnes en type ren og klar historiefortelling. Denne delen av produksjonen er verdifull. Streken er kanskje blitt skjør med årene, men håndverket er absolutt til stede.Aasnes tegner fortsatt på gamlemåten med papir, tusj og pensel og fargelegger med akryl. Når man blåser opp tegningene hans man ser hvor gode de er. Stiliseringene er flotte, med enkle, effektive skygger.

Profetisk slutt?

Boken slutter med en interessant metaserie av Håkon Aasnes, hvor han opptrer som seg selv sammen med flere av figurene sine. Midtveis på siden forsvinner Smørbukk i et blink, før Aasnes selv ved et trylleslag opphører å eksistere. «Teiknaren er vekk!» står det i siste rute. Figurene Annika (stående) og Kråka Konrad (sittende) er de eneste som er igjen i bildet.

Skal man tolke det hele symbolsk er sjansen absolutt til stede for at Smørbukk forsvinner som tegneserie når Aasnes en gang i fremtiden gir seg som serietegner. Det som blir stående igjen av betydning er trolig hans egne originale serier, som Annika m.fl. Tiden er kanskje moden for gjenpublisering av noen av disse.