Haltende heltehistorie fra virkeligheten

Jeg synes andre verdenskrig er dødskjedelig. For å presisere – jeg mener ikke det er uviktig, man burde absolutt kjenne sin historie og andre verdenskrig er et sentralt kapittel i moderne tid. Med det sagt føler jeg meg fullstendig mettet på informasjon om krigen; hvert år kommer det minst én ny krigsfilm på kino (ofte norske), det kryr av bøker om temaet, og det refereres til i hytt og vær i media og i samtaler.

Hvorfor irriterer dette meg? Mulig er det en refleksjon av min egen utålmodighet rundt repetering av allmennkunnskap. Kanskje er det nettopp det at det tilsynelatende interesserer alle andre som skaper aversjon i meg. Hva vet jeg.

Av årsakene nevnt over har jeg – innlysende nok – unngått John S. Jamtlis sabotørbøker. Ting som handler om motstandsbevegelsen er kanskje det jeg sliter aller mest med, her blir det helteepos på toppen av det hele som instinktivt vekker ytterligere avsmak i meg. Det har føltes som noe jeg umulig kunne like. Det var derfor en smule nølende at jeg gikk med på å lese den nyeste boka i Jamtlis episke prosjekt, Tungtvannsaksjonen. Jeg veiet for og imot – vil jeg i det hele tatt være i stand til å bedømme boken uten å falle i mine egne fordommers fallgruver?

Direkte og enkel

Jamtlis tidligere sabotørbøker har mine forutinntattheter til tross ikke gått meg hus forbi. Hans tilnærming til krigshistorie har til og med slått meg som interessant, da han har tatt for seg mindre kjente sabotasjeaksjoner – som operasjon muskedunder som fant sted ved kraftverket i Glomfjord.

I hans nyeste utgivelse er det derimot en av de mest omtalte og kjente sabotasjeaksjonene som står i sentrum, nemlig kampen om tungtvannet. Handlingen utspiller seg i Telemark, nærmere bestemt området rundt Rjukan. Under krigen var dette åsted for en rekke aksjoner som for ettertiden er blitt kjent som tungtvannsaksjonen.

Episenteret for historien er Norsk Hydros hydrogenfabrikk på Vemork, som utvant tungtvann som biprodukt av sin kjernevirksomhet; på dette tidspunktet Europas eneste regulære produksjon av stoffet. I de alliertes øyne var tysk kontroll over Vemork en krise, og det var helt sentralt at de militære tyske forskningsmiljøene ikke fikk benyttet seg av tungtvannet til utvinningen av kjernevåpen. For å hindre dette ble det satt i gang en rekke sabotasjeaksjoner, og det er disse Jamtli tar for seg.

Som i de tidligere utgivelsene formidler Jamtli på en direkte og relativt enkel måte. Språk og strek er så tilgjengelig at bøkene like gjerne kan leses av barn som voksne – her er det én tydelig historie med åpenbare helter (norsk motstandsbevegelse) og skurker (tyske nazister). Dette er i seg selv greit nok. Jamtlis ambisjon er åpenbart ikke å utfordre gitte narrativ, men snarere å opplyse om historiske hendelser på en ukomplisert måte. Metoden er velegnet når den benyttes til å fortelle om relativt ukjente hendelser men tungtvannsaksjonen er såpass kjent at en slik forenklet fremstilling rett og slett løper risikoen for å bli kjedelig. Der jeg i Operasjon Muskedunder opplever at jeg lærer noe, og får utvidet min forståelse for motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, er Tungtvannsaksjonen mer som et slags historiebokaktig sammendrag som ikke vekker nysgjerrighet i nevneverdig grad.

Klassisk helteepos

Når dette er sagt lever Tungtvannsaksjonen langt på vei opp til standarden i Jamtlis tidligere utgivelser. Også her presenterer han oss for et klassisk helteepos: Hovedpersonen er professor og etterretningsoffiser Leif Hans Tronstad, som før krigen hadde stått i bresjen for å utvikle tungtvannsproduksjonen på Vemork. Etter å ha tatt del i motstandsbevegelsen i Trøndelag under invasjonen, reiste han over til England hvor han fortsatte å være en viktig figur for den norske motstandskampen. Tronstad kjente fabrikken på Vemork bedre enn noen andre, og i Jamtlis fortelling blir han fremstilt som kunnskapsrik og samvittighetsfull: Han irriterer seg over å måtte sende unge gutter over til Norge, og selv kun virke som organisator og ekspert i arbeidet.

Gjennom å rette søkelys på Tronstad presenterer Jamtli oss for parallelle løp knyttet til aksjonene på Rjukan; vi blir ikke bare kjent med selve aksjonene, men også arbeidet bak – de som utførte og de som planla sabotasjen. På denne måten får vi også innsikt i informasjonslagene og hierarkiene som eksisterte i den norske motstandsbevegelsen: De som var i felten visste ofte svært lite om de bakenforliggende årsakene for sabotasjene de utførte, og de som delegerte oppdragene manglet tidvis innsikt i de faktiske forholdene i felten. Det mest katastrofale eksemplet på sistnevnte kommer fram av den første tungtvannsaksjonen, Operasjon Freshman. Denne endte med tre flystyrter, og de overlevende ble henrettet på brutalt vis – totalt førte aksjonen til tap av 41 allierte soldater. Dette er effektivt presentert av Jamtli over et par sider.

Estetisk vellykket

Jamtlis tegneserier har blitt sammenlignet med fransk-belgiske serier som Asterix og Sprint, og det med rette. Lik disse har også Jamtli en sjeldent sikker strek med en personlighet som ikke er til å ta feil av.

Streken vekker historien, og ikke minst persongalleriet, til liv på vellykket vis. For eksempel er den tyske rikskommissæren Josef Terboven illustrert på en ytterst usympatisk og rotteaktig måte som på ingen måte levner tvil om hans antagonistiske rolle i Jamtlis fortelling. Til motsetning vekker Jamtlis versjon av Tronstad umiddelbar sympati hos leseren. Dette overtydelige estetiske språket fungerer godt med Jamtlis helteepiske prosjekt. Bare ved å se på tegningene skjønner vi hvem vi skal heie på – dette er en av tingene som gjør alle Sabotør-utgivelsene tilgjengelig for en bred leserskare av krigs- og historieinteresserte i alle aldre.

Forutsetningen for å like boken er imidlertid nettopp også dette: at man har en interesse for norsk krigshistorie. Tungtvannsaksjonen er på alle måter et sjangerverk. For selv om boken er vellykket teknisk, finnes det ingen elementer her som utfordrer leseren verken narrativt eller estetisk.

Jamtli har funnet en oppskrift som fungerer, og som han følger til punkt og prikke. For de som har satt pris på de tre tidligere verkene i sabotørserien vil Tungtvannsaksjonen etter all sannsynlighet leve opp til forventningene. Men for de av oss som i utgangspunktet ikke lar seg fenge av krigshistorie, er det lite å hente i denne utgivelsen.