Gabriel Michael Vosgraff Moro har intervjuet ti forfattere og gjengitt svarene deres i tegneserieform. Tross glimtvis briljans utnyttes verken tegneseriens eller intervjuenes fulle potensiale i utføringen av denne morsomme ideen.[infobox]

I De forvandlede møter vi kjente forfattere som Miranda July, Karl Ove Knausgård, Siri Hustvedt og J. M. Coetzee. I intervjuenes første del forvandles de fra seg selv og til den tegneseriefiguren de ser seg selv som. Moro har valgt å basere seg på intervju utført via e-post, ikke det enkleste utgangspunktet for å komme tett på og å kunne gå i dybden. Deretter har han valgt å stille alle forfattere de samme innledende spørsmålene, om når på døgnet de skriver, om de skriver på papir, skrive- eller datamaskin osv. Akkurat her ligner Moros metode mest av alt en litt utvidet fem på gata-spalte, bare uten at han faktisk har møtt noen av intervjuobjektene sine ansikt til ansikt.

Moro_De forvandlede_hele_95
Siri Hustvedt ser seg selv som Wonder Woman. Illustrasjon: Gabriel Moro

Enkelt og tydelig

Det er liten tvil om at denne boka er gjennomarbeidet. Forfatteren forteller at han ikke er noen tegner, noe som kan forklarer den enkle streken. Men skal dette fungere som en formildende omstendighet for Moro, at det er hans første tegnede utgivelse, at han ikke er en profesjonell tegner? Det er fort gjort å svinse innom debatten om hvordan debutanter skal mottas, om man skal legge godviljen til for ikke å ødelegge videre skriveglede osv. Moros tegninger har mye å gå på når det gjelder detaljrikdom, men til gjengjeld bidrar denne visuelle simplifikasjonen til et klart og tydelig uttrykk.

Moro_De forvandlede55
Knausgård har uttalt at han ikke leser andre tegneserier enn Rocky, men ser ikke seg selv som den svenske hunden, snarere som Lucky Luke. Ill: Gabriel Moro

Fugl eller fisk?

De forvandlede er i bunn og grunn altså en rekke portrettintervju med aktuelle og velrennomerte forfattere. Dette i seg selv er noe mange litteraturinteresserte kunne ha lyst til å lese, og bredden i utvalget av intervjuede forfattere er spennende. Jeg savner mer dyptpløyende spørsmål, at man kommer tettere på, noe jeg opplever at Moro kun gjør i møtet med Knausgård. Noe av forklaringa på at han ikke går mer inn i de enkelte forfatterskapene kan være at man da forutsetter et visst kunnskapsnivå fra leseren, at den som leser kjenner til de enkelte forfatterne og utgivelsene deres. Det er dessuten krevende å formidle lange svar i tegninger: formen gir ikke like stor boltreplass for utgreiinger som en ren tekstbasert gjengivelse ville gjort. Man må derfor kunne anta at Moro har sett seg nødt til å inngå kompromisser for å få tekst og tegning til å møtes i noe som er lesverdig for den gjengse leser.

Under lesningen blir jeg nysgjerrig på hvilken målgruppe dette er ment for. Vil tegneserieleserne omfavne en bok som i hovedsak handler om skjønnlitterære forfattere, og vil litteraturelskere finne glede i å lese om en gjeng forfattere i tegneserieform? Selv bekjenner jeg meg til begge disse mottakergruppene, og det gjør nok mange med meg, men fella Moro kan ha gått i med denne boka er at den havner midt mellom to sett med åpne armer. Å spørre forfatterne hvilken tegneseriefigur de identifiserer seg med er en litt for kort og smal bro for å skape en tydelig nok forbindelse sjangerne imellom.

image
Knausgård svever over byen. Ill: Gabriel Moro

Søvnvaner og personlig trener

For å ta dette morsomme og originale konseptet helt i mål, skulle jeg gjerne sett at både innhold og form overgikk det basispregede nivået Moro har lagt seg på i De forvandlede: for det første en bedre utnyttelse av muligheten han har fått til å korrespondere med disse forfatterne. De kan helt sikkert by på historier og betraktninger mer interessante enn hva de spiser til frokost og hvor ofte de trener med sin personlige trener, og da er det synd at det er slike nokså overfladiske opplysninger vi sitter igjen med. For det andre: Tegninger som i større grad tilførte noe mer eller noe annet til disse svarene.

De gangene Moro får meg til å le og trekke på smilebåndet er det nettopp når tegningene går i dialog med svarene fra forfatterne, når han bruker mulighetene det tegnede formatet gir for å tilføre bildene noe mer. Plutselig henger Joyce Carol Oates på et kors mens hun snakker om ateisme og religiøse sekters kunnskapsfiendtlighet, og Dave Eggers svarer på spørsmålet om hvordan han helst vil dø ”Når jeg er for syk eller gammel til å gjøre noe annet enn å visne bort, vil jeg gjerne bli sluppet ned i en vulkan.

Moro_De forvandlede_hele__2

Et annet vellykket grep er når J. M Coetzee har fortalt at han tenker best mens han sykler og Moro deretter sender J. M. Coetzee på sykkeltur (på en sykkel av merket Coetzelli) boka gjennom. Coetzee sykler og sykler for å finne ut hvilken tegneseriefigur han identifiserer seg mest med, han dukker opp i drakten til flere ulike skikkelser, men etter sykkelturen lander han på at ”Jeg er i villrede og klarer ikke å finne en tegneseriefigur jeg kan identifisere meg med.” Dette viser at Moro jo behersker dette litt utfordrende prosjektet: her ser vi kreative og underholdende grep det gjerne skulle vært mer av.

Stor fallhøyde

I forordet skriver forfatteren ”Jeg håper det har blitt noe mer enn bare en morsom bok (…) der alvoret står side om side med humoren.” Glimtvis har Moro lykkes med sin visjon, men først og fremst er dette en morsom bok, den er finurlig og annerledes. Det skumle med noe såpass originalt og kreativt er å levere noe som er mer enn nettopp en god idé. Selv om Moro mangler en del på gjennomføringen, er det fortsatt en underholdende utgivelse som glimter til når forfatteren trer inn med sin blyant og bidrar til å løfte noen av forfatternes hverdagslige oppramsinger. Tilbake til debutantfokuset så kan man jo velge å se på at dette er Moros første tegneserieutgivelse, og følgelig håpe at han tar med seg velmenende råd videre til sitt neste prosjekt.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.