Jada, påskeferien er bak oss med sin påskekrim, men hvorfor ikke kose seg litt til, denne gangen med SF-noir i tegneserieform?
Jeg har allerede nevnt flere gode sci-fi krimtegneserier i tidligere bloggposter, som Urban og Sin City, Pluto, osv. Jeg kunne også ha nevnt The Department of Truth og mange flere, og jeg kommer faktisk tilbake til sistnevnte, og til W0rldtr33 av samme forfatter, fordi de fortjener en egen bloggpost senere.
Men denne gangen har jeg plukket opp tre tegneserier som har et spennende tema til felles: Alle begynner med et klassisk krimelement som en drapsgåte eller et mordmysterium – men i disse amerikanske tegneseriene er hverken folk eller virkeligheten det man tror de er. Det er et tynt slør mellom løgn og sannhet, mellom den virkeligheten vi tror vi kjenner og slik den faktisk er.
I Private Eye har folk lært å forkle seg for å beskytte det som er igjen av privatlivet, mens i Clear og i Cosmic Detective er virkeligheten tilslørt for menneskene.
Og det beste av alt er at hver tegneserie inneholder en komplett fortelling i ett samlebind.
Psykedelisk SF-noir
Cosmic Detective finner sted i en nær, alternativ, fremtid med retro-vibber. Hovedkarakteren, detektiven, er en arketype på krimromanens privatetterforsker. Navnet hans blir aldri avslørt. Sammen med bruken av onomatopoetiske uttrykk bidrar dette til historiens retrofuturistiske stemning.
Det hele begynner på en svært klassisk måte: En person har blitt drept. Detektiven blir tilkalt til åstedet. Men drapet han må etterforske vekker mye oppstyr, fordi offeret ikke er et menneskelig vesen – og burde egentlig ikke ha dødd.
Når han påtar seg saken, blir detektivens liv snudd opp-ned. Det er vanskelig å si stort mer uten å avsløre for mye, men det er artig å se hvordan forfatteren leker med sjangerens klisjeer og med stor virtuositet fletter sci-fi elementer inn i fortellingen for å gi den en helt annen dimensjon og dybde.
Jeg falt umiddelbart for kunsten og atmosfæren i Cosmic Detective. Kunsten har et tydelig europeisk preg – noe som kanskje ikke er så rart siden kunstneren, David Rubín, er spansk. Mitt første inntrykk var at tegningene så litt gammeldagse ut, som om de kom fra en annen tidsepoke, fra tegneserienes «gullalder» (altså før bruken av datamaskiner og digitale løsninger), noe som passer knallbra til sjangeren.
Det er på sin plass å nevne den rike fargepaletten som brukes i tegneserien. Kunstneren oscillerer mellom mørke, men likevel kraftige, vibrerende farger for de mer tradisjonelle krim-delene av tegneserien, og helt kaotiske, psykedeliske farger slik man kan oppleve i Inkalen eller i Druillets Lone Sloane mot slutten av fortellingen.
Jeg må imidlertid innrømme at slutten skuffet meg. Den føltes litt kort og forhastet. Jeg skulle gjerne fått vite mer om karakterene, og om denne verdenen vi bare får et glimt av. Jeg savnet rett og slett flere hendelser, flere detaljer. Men jeg angrer ikke kjøpet. Det er noe tilfredsstillende med en fortelling som kan leses i ett strekk, og kunsten i seg selv var grunn god nok til å anskaffe tegneserien.
Cyberpunk noir
Scott Snyder (Batman, Nocterra) og Francis Manapul (Justice League, The Flash) står bak tegneserien Clear.
I likhet med en haug med krimromaner, er premisset i tegneserien Clear ganske stereotypisk: Livet til hovedkarakteren, detektiven Sam Dunes, blir snudd opp-ned når han begynner å undersøke eks-konas mistenkelige selvmord.
Snyder bruker flere kjente grep fra krimsjangeren: Dunes har opplevd et traume som han fortsatt sliter med; han blir hyret av en rik og vakker kvinne; han er venn med en politimann; han kommer i kontakt med en mystisk og farlig forhandler av «svarte slør» kalt «Enken» – og så videre. Tempoet er høyt, og det er motorsykkeljakter, tilbakeblikk til fortiden og underjordiske grupper som forbereder opprør.
Men igjen er det «sci-fi vrien» i bruken av cyberpunk-elementer – og den nydelige kunsten med livlige farger – som løfter tegneserien til et annet nivå.
Vi er i 2052 i et dystopisk San Francisco der det ikke lenger er mulig å forstå hva som er virkelig. Kunstig virkelighet har blitt en integrert del av hverdagslivet: Datamaskiner og telefoner trengs ikke lenger. Man kobler seg direkte til internett via implantater. Folk flest betaler for å kunne se verden gjennom et selvvalgt, tematisk, nevrologisk filter, et såkalt «slør». Et slør skaper nemlig en utvidet virkelighet (AR, som det heter) som kan ses gjennom brukerens kognitive implantater. For eksempel kan man velge et zombie-tema som gjør at individene brukeren treffer på gata ser ut, og oppfører seg, som zombier. Man kan også «sløre» verden i «1940-tallets glamour», eller i et hvilket som helst annet tema (anime, 80-tallet, erotika, glam, osv.).
Det finnes alle typer slør, til alle priser, men Dunes er en av de få som foretrekker å se virkeligheten som den er.
Det underliggende temaet for tegneserien er jo å stikke hodet i sanden for ikke å se en verden som er i ferd med å gå i oppløsning. Jeg liker forfatterens ideer rundt de ulike typer slør, hvorfor de har blitt så populære i denne nærfremtiden, og hvordan de kan brukes og misbrukes. Vi får blant annet vite at slørindustrien utgjør nesten 70 prosent av økonomien, at «delte slør» ble forbudt etter tilfeller av masse-selvmord, og at «WRKS-roboter» utfører jobbene folk ikke vil påta seg. Men det har også utviklet seg en ny trend: å skaffe seg et såkalt «sort slør» («black veil») på det svarte markedet, når du ikke ønsker at folk skal vite hvilket filter du bruker. Som regel blir Sam Dunes engasjert av folk som ønsker å vite om deres ektefelle prøver å skjule noe fra dem ved å bruke et «sort slør».
Tegneserien tar en spennende vending når Dunes begynner å følge i sin ekskones fotspor og prøver å forstå hvilke hemmeligheter hun hadde avslørt før hun begikk selvmord. Dessverre klarer ikke forfatteren helt å avrunde på en tilfredsstillende måte, til tross for et par overraskelser i siste kapittel. Slutten virker litt forhastet, og man har en følelse av déjà vu. Jeg lukker tegneserien med inntrykket av at forfatteren har en filmatisering for øyet, og at det kommersielle nok en gang (og i siste liten) har fått overtaket.
Futuristisk noir
Mens myndighetene eller hemmelige organisasjoner hindrer oss i å se den rå, foruroligende virkeligheten i Cosmic Detective og Clear, kan sistnevnte sammen med The Private Eye også sees i en annen sammenheng: Begge handler om behovet for anonymitet og privatlivets fred. Folk maskerer omgivelsene (Clear) eller maskerer seg selv (The Private Eye) for å kunne nyte en viss anonymitet.
I The Private Eye er vi i en relativ nær fremtid der skinnet bokstavelig talt bedrar: Vi er i Los Angeles i 2076, 60 år etter The Cloud Burst: I løpet av 40 dager og 40 netter ble hele innholdet i nettskyen offentlig: Alt fra e-post, sms, bilder, legejournaler, kredittkortfakturaer, og karakterutskrifter, til politiske donasjoner, GPS-sporede bevegelser, søkehistorikk på nettet, pinlige spillelister, selvangivelsen, og profiler på datingsider. Kort sag: Alles mest sensitive og personlige data ble umiddelbart tilgjengelig for alle andre. Folk mistet jobbene, familier og vennskap ble ødelagt.
For å unngå å gjenoppleve denne tragedien ble Internett stengt ned. Siden folk ikke lenger stoler på digitale medier, har de lært seg å beskytte sin anonymitet, og bruker ulike forkledninger og identiteter («nymer» – «nyms» på engelsk, fra ordet «pseudonymer») i offentligheten. Som regel fjerner de de heldekkende holo-draktene som gjør dem ugjenkjennelige kun når de er blant kolleger på jobb eller når de er sammen med personer de kan stole på. Gatene er fylt av forkledde individer. Det er som om alle har gjort det franske ordtaket «For å leve lykkelig, la oss leve i skjul» («Pour vivre heureux, vivons cachés») til sitt eget motto.
I denne dystopiske verdenen har pressen blitt det nye «politiet»: Journalistene er høyt utdannede og trente føderale agenter som jobber for en ny uavhengig og borger-gransket regjeringsgren, kalt «den fjerde statsmakt». Hovedkarakteren, P.I., er en «paparazzo»: Han er en ulisensiert privatdetektiv som blir hyret for bl.a. å skaffe kundene sensitive opplysninger om andre folk, identifisere eller lokalisere dem.
Tegneserien tar av når P.I. får besøk av en vakker kvinne som ber ham om å foreta en bakgrunnssjekk på henne selv. Hun vil nemlig forsikre seg om at hun har dekket over sporene etter noen utskeielser i ungdommen, og at den nye arbeidsgiveren hennes ikke vil finne noe mistenkelig eller kritikkverdig om henne. Når hun forsvinner, blir hovedkarakteren dratt inn i en massiv konspirasjon som når de høyeste nivåene i regjeringen og truer med å endre samfunnet enda mer permanent enn da skyen brast.
Det er en tegneserie med høyt tempo, kanskje på grunn av måten den opprinnelig ble utgitt på: I form av en digital tegneserie i flere «episoder» som kunne låses opp mot betaling.
The Private Eye er en spennende og tankevekkende tegneserie selv uten krimhistorien, som gir et glimt av hva verdenen og samfunnet kan bli uten internett.
Til syvende og sist har disse tre tegneseriene til felles et tankevekkende budskap og et underliggende spørsmål à la Matrix som jeg lar dere svare på selv: Foretrekker dere å leve i en virkelighet dere selv velger – eller vil dere løfte på sløret?
