En passe barsk historietime

Anmeldelse

Hardråde – 2. Stiklestad
Jan Ove EKeberg, Nils Axle Kanten
Strand forlag, 2025

Det er i grunnen flaut hvor lite mange av oss nordmenn kan om vår egen historie. Og undertegnede er ikke noe unntak, bare så dét er sagt.

Mens jeg går rundt med hodet fullt av ubrukelig kunnskap om britisk og amerikansk populærkultur, er jeg nesten helt blank når det gjelder sagaer og kongerekker og sånt som faktisk sier noe om hvem vi er som folk. Det ble nok slik fordi Snorre ikke fenget like mye som Carl Barks da guttebøker og spenningsserier var som viktigst for meg. Jeg klarte rett og slett ikke å holde rede på alle kongene og høvdingene og hvorfor de lå i strid med hverandre hele tiden.

Kanskje ville det ha hjulpet om jeg hadde funnet en tegneserie som Hardråde på skolebiblioteket. På liketil vis forteller den historien om Harald Sigurdsson, halvbroren til Olav den hellige, en mann som levde et minst like spektakulært liv som noen oppdiktet figur du kan komme på.

Serien er skrevet av Jan Ove Ekeberg, med utgangspunkt i hans egen romanserie Den siste vikingkongen, og tegnet av Nils Axle Kanten, hittil mest kjent for den sitcom-aktige stripeserien Hjalmar. Hardråde utgjør ikke bare et betydelig løft for Ekeberg og Kanten, men også for norske tegneserier generelt. Dette er ambisiøse greier, nemlig. 

Jeg ser heller ikke bort fra at den kan komme til å hjelpe på den generelle allmenndannelsen.

En definerende hendelse i norsk historie

Bind 1, Kongsbroren, tok for seg Haralds barndom. Det dramatiske høydepunktet i bind 2 er, som undertittelen antyder, slaget på Stiklestad 29. juli 1030, en av de definerende hendelsene i norsk historie. Han vi nå kjenner som Harald Hardråde var ikke mer enn 15 da han deltok der.

Selvsagt foregår det også et større maktpolitisk spill i bakgrunnen – danskekongen er involvert, og Olav prøver å innføre kristendommen i landet – men dette blir stort sett gjort rede for i de innledende kapitteltekstene og i tilleggsstoffet bakerst i boken. I selve serien har Ekeberg og Kanten valgt å fokusere på enkeltmenneskene. 

Nå går de ikke veldig dypt i persontegningene, men i vikingenes verden var det neppe heller mye rom for følelser og nyanser. Som i Snorres kongesagaer uttrykker figurene i Hardråde seg stort sett i korte, bastante deklarasjoner: «Aldri langt fra spydet skal en kriger gå. Uvisst er det når det kan bli bruk for spyd,» kan det for eksempel hete i en hverdagslig passiar.

Rent tegnemessig fremstår Hardråde klassisk snarere enn moderne. Det er lett å se for seg at vår siste vikingkonge kunne ha blitt fremstilt som en mangafigur med overdimensjonerte øyne og fancy frisyre, men Nils Axle Kanten har i stedet gått for en slags grovhugd variant av 60- og 70-tallets fransk–belgiske eventyrserier. Dette valget veier litt opp for mangelen på detaljer og en viss monotoni i uttrykket.

At Kanten også har skult til Erik Werenskiold, Christian Krohg og Halvdan Egedius sine klassiske sagaillustrasjoner, vises blant annet i den klimaktiske scenen der Tore Hund gir Olav sitt banesår. Hjalmar er dette så visst ikke.

Blod, tordenskrall og skrikende ravner

Først når vi kommer til selve det store slaget, oppleves Ekeberg og Kantens tilnærming litt for smålåten. Riktig nok sparer ikke serieskaperne på de melodramatiske effektene – her er alt man kan ønske seg av blod, tordenskrall, skrikende ravner og innbitte nærbilder – men tegner Kanten får liksom ikke helt frem dimensjonene i kampen. Kongshæren og bondehæren blir aldri stort mer enn grå bakgrunner for Harald og ulvepelsen hans.

Det må være lov å mene at en monumental historisk begivenhet som slaget på Stiklestad hadde fortjent et større episk sveip.

I det store og hele oppleves Hardråde likevel som et redelig, ordentlig og akkurat passe barskt forsøk på å formidle et viktig stykke norsk historie for et nytt publikum. 

Og når serien en gang er sluttført, vil den etter alt å dømme utgjøre et realt storverk, et slikt mange kommer til å sette i bokhyllen med håp om at det skal bli plukket opp av neste generasjon. Kanskje, tenker man, kan det være med på å gi dem en bedre forståelse for hvem vi er og hvor vi kommer fra enn man selv har hatt.