Det er et eller annet med ungdomstiden som alltid trigger meg. Det ligger ingen nostalgi i dette, heller en følelse av å ha gått glipp av noe, en periode, visse mennesker, filmer og bøker – ting jeg lot fare forbi uten å gripe tak i det. Tegneserier var en av disse tingene.

For all del, jeg var borti Spiderman og Batman, i studietiden kjøpte jeg til og med Transmetro. Men i tenårene var jeg først og fremst opptatt av musikk, bøker og jenter med dreads. Men jeg så Hal Hartleys Trust alene på kino i 1992. Det skal jeg ha.

Hate og Peter Bagge oppdaget jeg imidlertid ikke før langt ut på 2000-tallet, da jeg lånte noen blader av en venninne av meg. For meg handlet Hate først og fremst om en fyr med dameproblemer i grungens Seattle. Ferdig. Altså en historie som for all del var realistisk, men også forholdsvis uskyldig. For all del, det var morsomt, men det hele minte meg om en tegneserieversjon av filmen Singles, inspirert av gammeldagse Disney-tegninger fra 1930-tallet. Men jeg lo ganske mye av situasjonene og tegningene. De overdimensjonerte ansiktene når karakterene ble sinte, de hysteriske sexscenene og parodiene på alle de overvurderte bandene.

Peter Bagge sier i et intervju at han misliker hvordan grunge har blitt fremstilt i populærkulturen. Han sier at grunge verken var deprimerte rockeguder eller en lettbent alternativ livsstil, men først og fremst ”loud music, vomit and rain”. Altså ikke noe som er gjenstand verken for glorifisering eller som noe grensesprengende i seg selv. Han oppsummerer hele grungescenen i disse ”tekstlinjene”: Blah blah blah /Litihium/blah blah /Hate my job /mumble grumble/Something about sex/mutter gripe//. En bedre og mer komisk betraktning av 90-tallets grungetristesse skal du lete lenge etter. Hvis vi ser grungen i lys av teksten ovenfor så skiller heller ikke grungen seg nevneverdig fra verken goth- eller emo-kulturen, kanskje ispedd en litt større dose pønknihilisme enn de nevnte sjangrene.

Jeg innså at Hate i sin essens er komisk tristesse. Denne tristessen er i sin essens også noe pubertalt, som ikke er så lett å bli kvitt.

Nesten alle karakterene i Hate er skakkjørte individer. Det er narkiser alltid på jakt etter raske penger og dårlige løsninger for enda verre ideer. Det er innesluttede nerder, gærne damer og dysfunksjonelle familier. I så måte kan det ligne på vår egen Christopher Nielsen. Forskjellen ligger i at det ligger ingen politisk grunntone hos Bagge, men mer en nøytral betraktning av generasjon x, der ordinære suburbians skildrer sine problemer med damer, fester, musikk, dop og irriterende romkamerater. Kapittelinndelingen har også ofte presentasjonen: Buddy Bradley and his pathetic loser friends present: …

Serien er todelt. Den ene delen foregår i Seattle, der vi får møte hovedpersonen Buddy Bradley sin vennekrets. Den andre delen foregår i New Jersey, der vi blir nærmere kjent med familien hans. Litt forenklet kan vi si at det er i Seattle-delen at satiren og humoren er mest tilstede, mens New Jersey-delen tar en mer alvorlig og mørkere retning. Som en rød tråd kretser historien seg rundt forholdet mellom Buddy og hans av- og på kjæreste Lisa Leavenforth. Der Lisa er selve inkarnasjonen av destruktiv galskap, er Buddy den som forsøker å gjøre noe med livet sitt, men der ingenting han foretar seg går noen vei. Han beror på andres ideer, andres initiativer og handlingskraft.

Todelingen er interessant av to grunner: For det første introduseres vi for Buddy nærmest på en MTV-Cribs- aktigmåte, der han viser frem kåken sin. Ikke så langt unna hvordan vi blir introdusert for noen av karakterene i Singles i så måte. Det er altså et inntrykk av noe dokumentarisk, der det vises frem et miljø utelukkende på en satirisk eller humoristisk måte. Dette er mennesker som ikke bryr seg om noen andre enn seg selv. Det dreier seg mest om dop, fester og damer. Og ikke minst urealistiske planer.

Den andre grunnen til at todelingen er interessant, ligger i den mørkere vendingen historien tar da Buddy og Lisa flytter til Buddys dysfunksjonelle familie i New jersey. Her kan vi se konsekvensene av ”loud music, vomit and rain” og karakterenes kynisme, som forvandles til noe mer selvdestruktivt. Men det er her Bagge også skiller seg fra tegnere som Joe Matt, Andrine Tomine, og for den saks skyld Harvey Pekars American Splendor. Ingenting er bare dystert, ingenting er bare komisk eller pinlig. Alt flyter sammen med kynismen og det amoralske, ingenting dveles ved, tragisk eller ikke. Serien mangler moral; og selv om det kan sies å føye seg inn i noe typisk nittitalls, der ingen egentlig har ekte problemer, funker det i Hate fordi det blir sannere. Men siden det heller ikke er en direkte selvbiografisk skildring, Buddy B. omtales som Bagges alter ego, så blir heller ikke fremstillingen av Buddy like pinlig og selvrettferdig som den for eksempel kan bli hos Joe Matt. Kynismen funker.

Men kynismen gjenskaper også noe annet i historien, kombinert med tegningene, nemlig noe pubertalt. Rent overfladisk kan dette ses gjennom sexscenene, som dukker opp med jevne mellomrom. Ingen steder er de mer overdrevet, mer hysterisk enn her, og det er som å høre de tøffeste gutta i klassen snakke om sex i skolegården. Her ules og slurpes det i store bokstaver, tunga henger ut av kjeften, øynene går i kryss når det går for dem. Etterpå trer likegyldigheten inn, eller som Buddy tenker desperat da han konfronteres med en småpervers sexakt han skal ha utført med Lisa uten at han husker det: ”But what if it was true? The greatest moment of my life, and I don´t even remember it!!!”

Går vi dypere, inn i tristessen, er det pubertale en ren beskrivelse av rotløshet. En slik rotløshet er ikke noe som nødvendigvis går over idet man er ferdig med tenårene. I Buddy´s tilfelle kan det virke som om den blir enda mer forsterket jo eldre han blir. En 15-åring vet på en måte hvem han er. Det er ikke sikkert at han vet det et år senere, der ligger rotløsheten, men der og da er alt helt tydelig. Han er grunger. Han er emo. Han er veggpryd, mobbeoffer eller klovn. Han vet hva han skal bli, selv om han kanskje ikke ender opp slik. Buddy er ikke voksen, kroppen henger, gangen er lutende og håret dekker øynene. Han kjeder seg slik bare 15-åringer kan. Mangel på retning gjør Buddy og de andre rotløse, som igjen gjør dem kyniske. Stabiliteten i voksenlivet er derimot forutsigbart, og i en pøl av knuste drømmer blir kjernefamilien dysfunksjonell, kjærlighetsløs, falsk og forutsigbart. I denne ”stabiliteten”, vokser rotløsheten frem. Det kan ende med selvmord. Det kan ende med sex. Det er i denne kjernen av 90-tallet Buddy og alle hans pathetic loser friends har blitt værende i. Paradoksalt nok finner jeg noe befriende i å se at rotløsheten kan fortsette, det er alltid noen som leter, alltid noen som ikke klarer å sitte stille, alltid noen som er sinte, kåte, deprimerte, overdrevet glade eller kyniske. Nå ordner det seg på en måte til slutt for Buddy da oppholdet i New Jersey går mot slutten. Lisa blir gravid og for en gangs skyld tvinger han seg selv til å gjøre noe riktig, han frir og de snakker om hvor de skal bo når barnet kommer. Kanskje han blir voksen. Jeg for min del håper ikke det.

Kilder:

• Buddy does Seattle/Buddy does Jersey (Fantagraphics Books, 2007)
• Everett True: ”Whining was very big back then” (Fra Buddy does Seattle, Fantagrapichs Books, 2007)

Hat

Av Mikkel Øyen

En slak bakke går fra den firkantede skolebygningen, ned mot asfaltbanen. Skjevt opp fra bakken står det reist en basketballkurv, rusten og uten netting. Asfalten er ruglete og full av sprekker. I enden av banen markerer et par store stener slutten på ungdomskolen og starten på et boligstrøk. Alle biler parkert i oppkjørsler. Ingen sykler. Ikke en gang en moped.

Jeg går mot en rødt våningshus i enden av boligfeltet. Det er ettermiddag og jeg er tidlig ute, fritidsklubben har ikke åpnet enda. Kroppen er tung med sekken på ryggen, håret ligger som en dott nedover øynene, jeg svetter i pannen, brillene glir ned på nesen, jeg setter meg tungpustet på en gjengrodd stentrapp ved siden av den stengte inngangsdøren, malingen flasser av. Jeg tar av meg sekken, finner frem en gul sportswalkman, setter på hodetelefonene. Tar frem kassetten. Den er hvit, og med blek blå skrift står det ”Pearl Jam” ”Ten”.

Musikken kommer gradvis, som en trailer kjørende, durende langt langt borte. Store hjul som kjører over kumlokk, legger bak seg milevis med motorvei, asfalt og betong, innover mot byen. Som hveser når den stanser for fotgjengere, karosseriet som puster ut og senker seg, lik en svær sliten hund, før den igjen starter opp, hever seg sakte, traileren kommer nærmere, trommene spiller med tunge, luftige slag, sammen med klangfulle gitarer og slepen bass. En stemme folder seg ut på toppen av trailertaket. Med armene vidåpne, raser en hel verden av trailere fra Seattle til Lilleaker, rett inn i øregangene. Jeg forestiller meg selv i en skjorte av flanell.

På et tidspunkt fader sangen ut, jeg tar av hodetelefonene, prøver å venne meg til den kjedelige lyden av stillhet mens jeg ser meg rundt. Med ett sukker jeg oppgitt, jeg ser han komme over asfaltbanen. Buddy B. Skrittene er lange, ryggen lutende, kroppen tynn og hengslete, hele ansiktet en enorm nese, under armen bærer han på noen blader. Buddy har en slik flanellskjorte som jeg alltid har hatt lyst på. Hva gjør han her? Han er for gammel for oss alle, kanskje bortsett ifra for Vikki C. i A-klassen. De skal sikkert møtes utenfor klubben uten å gå inn. De gjør ofte det, står ved inngangen og kliner når folk er på vei inn. De står der fortsatt når vi kommer ut for å trekke luft, røyker og sier ingenting. Når vi skal hjem sitter ofte Buddy igjen, med sår nese etter at Vikki har fått nok og fiket til ham.

Han kommer bort til meg, det svære nesegrevet stikker ut under en sort hårdott som dekker øynene. Yo, sier han, wassup? Han gir fredstegnet. Jeg nikker til ham og sier at det har ikke åpnet enda. Hva hører du på? spør han. Pearl Jam, sier jeg. Drittband, spytter han ut, nærmest likegyldig. Jeg merker at jeg blir litt irritert, men jeg sier ingenting. Hva har du der, spør jeg og peker på bladene. Tegneserier, mumler han. Jeg tenker på superhelter, detektiver, figurer med gummikropper og potetneser, og jeg sier at jeg lånte en Batman-tegneserie av broren min, at jeg likte den. Den var creepy. Buddy sier ikke noe på det, men jeg kan se at han har lyst til å smile hånlig. Han blåser luggen vekk, og jeg kan se to små plirende øyne uten engasjement for noe som helst utover seg selv. Han holder bunken slapt opp foran meg. Dette er ikke den typen tegneserier, sier han. Dette er tegneserier som forteller om vanlige folk. Høres kjedelig ut, sier jeg. ”Ordinary life can be pretty complex stuff”, sier Buddy. Jeg begynner å bli lei.

Skal du møte Vikki, spør jeg. Nei, føkk, hun måtte jeg la gå ass, sier han. Okai? sier jeg, fikk nesen din nok holder jeg på å si, men jeg tar meg i det. I stedet begynner jeg å tenke på hvor pen Vikki er. Buddy fortsetter; Ja, jeg gadd ikke mer, hu prøvde hele tia å forandre meg, og jeg bare ”trukke det” ass. Han blir stille. Kommer til å savne pulinga da, sier han etter en stund, halvt bortvendt. Enda et bilde jeg ikke trenger å ha i hodet, Buddy B. som puler Vikki C. i A. Prøver å undertrykke et fnis.

Buddy legger fra seg tegneseriene på trappen og ruller en syltynn rullings. Fått meg ny dame, sier Buddy, Hun heter Lisa. Hæ!?, sier jeg, hun gærne i åttende? Hu ække gærn!, sier Buddy litt snurt og reiser seg. Hun er bare litt… spess… Jeg liker a i hvertfall, sir han og trekker på skuldrene. Hun lar meg være meg sjæl. Buddy gjør en triumferende mine, dessuten har hun bedre musikksmak enn deg! sier han. Å ja, sier jeg, hvilke ”fantastiske” band er det hun liker a? Buddy tar et sug av den tynne rullingsen, ser hånlig på meg. Nei, du har vel ikke hørt om Rebecka in Flames du? Eller Tit? Hørt om dem? Garden of Noise? Precious Gift? Arms Wide Open? Ikke? Nesen hans vipper framfor ansiktet mitt, den ligner en slapp pikk, full av kviser. Jeg svarer ikke. Tenkte meg det, mumler Buddy og retter seg opp. De er bedre enn de poserne i Pearl Jam i hvert fall. sier Buddy og suger til seg den siste resten av rullingsen.

Vi hører at låsen blir vridd om, jeg reiser meg, en av ungdomslederne står i døren. Han peker på Buddy og sier stump røyken. Skakke inn her jeg, sier Buddy og fortsetter å røyke. Hakke no behov for å drikke cola med ungene og høre på Mc Hammer. Ungdomslederen svarer ikke, han lukker døren bak meg da jeg har gått inn. Idet jeg går opp trappen, der diskoteket foreløpig kun er et stort mørklagt rom uten lyd, ser jeg for meg hvordan Buddy fortsatt står utenfor i vårsolen, kanskje han blar i tegneseriene, kanskje Stig kommer bort, kanskje da jeg senere skal trekke litt luft, sitter Buddy med Lisa på fanget, og hun gir meg det gærne blikket sitt som jeg ikke vet hvordan å håndtere. Buddy er eldre enn oss alle tenker jeg igjen, men han blir ikke eldre enn 15 år uansett hvor mye han prøver. Pearl Jam er fortsatt verdens beste band. Rett etter Stone Temple Pilots. Det skal jeg faen meg si til ham før jeg drar hjem.