Anmeldelse
Haugskrømt
Tore Aurstad og Andreas K. Iversen
Gyldendal, 2025
Det er 1975. Familien Nordby er ute på nye eventyr. Mamma Karin er arkeolog, pappa Oscar har fått jobb som forsker for rikingen Jens Smith, og barna Erik, Linda, og Tassen er spente på et liv der yngstemanns stadige hosting kan bli bedre ved hjelp av frisk bygdeluft. De pakker med seg det de eier og drar til Jotnedal – en bygd kjent for mystiske lysfenomen, barn som forsvinner på mystisk vis, og lyder i natten som er vanskelig å spore tilbake til noe menneskelig.
Det er paralleller å trekke både til den fiktive Netflix-serien Stranger Things og de reelle opplevelsene til folk i bydga Hessdal, der merkelige lysfenomener har blitt rapportert i årtier. Haugskrømt blander dermed fiksjon og ekte opplevelser, og legger opp til store spørsmål allerede i løpet av de første sidene. Hva skjedde med Bjarne etter at han ble ført bort av de romvesen-lignende skapningene midt i skolegården? Hva er det som skjuler seg i Vettehaugen? Hvorfor sier naboene at de håper familien Nordby «holder lenger enn de forrige» som bodde på gården? Og hvorfor nynner mange i bygda stadig på barnesangen Åkken Bom?
Gulbrunt og skummelt
Både motiver og farger lyser av syttitallet fortellingen befinner seg i. Mamma Karins briller og strikkevest og pappas bart særlig, men også de gulbrune tonene som farger hverdagen til familien i Jotnedal. Det står i kontrast til den gråblå trafikkorken familien lever i før de flytter, og det parallelle universet vi ser inne i den mystiske Vettehaugen når Linda og Erik endelig finner motet til (eventuelt er dumme nok til) å gå inn i den.
Tore Aurstad og Andreas K. Iversen bygger spenning forbilledlig, både med tegning og farger og ved hjelp av andre sjangervirkemidler. Haugskrømt føyer seg inn i rekken av samarbeid mellom de to, og har flere kvaliteter som gjør den til en god grøsser. Det er de lange skyggene av skikkelser vi kun skimter omriss av ute på tunet, og håndavtrykk lagt igjen på speilet. Oppvask som ingen i familien husker å ha gjort. Og det er også de klassiske scenene der karakterene burde oppføre seg rakt motsatt av hva de gjør. Tenk: bil med en gjeng glade ungdommer får motorstopp på en øde landevei. De ser en skummel hytte. Kanskje de skal banke på og se hva eller hvem som befinner seg der, heller enn å bare begynne å gå nedover veien?
«Jeg er enig i at det skjer litt rare ting her,» sier mamma Karin, «men jeg nekter å tro at det er noe overnaturlig som foregår.» «Vi skjønner at dere ikke trives, men dere må ha litt mer tålmodighet,» sier pappa Oscar etter et par uker på gården.
Dette etter at eldstesønnen hennes har vandret ut av huset i en slags transe, og Karin har funnet et håndavtrykk på overarmen, som om noen har grepet henne i armen over natta, og platespilleren i stua har begynt å spille Åkken Bom av seg selv. Som leser vil du filleriste dem og si «Flytt tilbake til byen! Nå!» – men…
Avsluttet historie
Vi vil jo også veldig gjerne vite hva det er som skjer i Jotnedal. Det hadde ikke vært mye til skrekkfilm om ungdomsgjengen kom seg hjem uskadd på egenhånd, og ei heller hadde det blitt grøsserbok om ikke hele familien blir i bygda en liten stund til for å se om de ikke kan komme til bunns i mysteriet.
Og det gjør de – om enn litt kjapt og enkelt mot slutten. Jeg savner kanskje en litt mer dramatisk finale. Etter at hele historien har blitt forklart bit for bit, så føles det som det går litt fort i svingene mot slutten, når klimakset er over på bare noen sider. Men forfatterne sørger for at leseren sitter igjen med kun en vag følelse av en happy ending – resten er ubehag og gåsehud. Og det føles innmari godt. Ingen skam til serier hvor førstebindet introduserer en rekke flere utgivelser, men Haugskrømt er en god, gammaldags grøsser hvis hele historie er mellom to permer. Og det er det som trengs noen ganger, for å bli skikkelig skremt og underholdt.
