Anmeldelse
Heksegutten
Molly Knox Ostertag
Oversatt av Daniel Reinsfelt
Outland forlag, 2022
Nylig kom den norske oversettelsen av Molly Knox Osterhaugs Heksegutten i norske bokhyller. Heksegutten er en tegneserieroman om å finne sin plass i et samfunn med strenge kjønnsroller og forventninger. På samme måte som vår vanlige verden, blir man utdelt et sett med evner og karakteristikker som skal definere en. I Heksegutten handler disse om hvorvidt du skal bli en hamskifter eller drive med magi.
I familien til hovedkarakteren Aster, er det slik at jenter blir opplært i magi, og guttene blir opplært til å hamskifte. Aster merker raskt at han skiller seg ut, for til tross for å være gutt har han en brennende nysgjerrighet for magien. Det viser seg også raskt at han har et talent for den. Dette blir ikke godt mottatt hos familien hans, men han finner gehør hos en jente ved navn Charlie i den ikke-magiske delen av byen.
Nydelige bakgrunner
Ostertag imponerer med nydelige avbildninger av natur og bygninger. Jeg forelsker meg i måten hun tegner opp både silhuetter av trær, samt hvordan enkle streker skildrer innredningen av rom. Stilen er myk, levende og treffer et sted perfekt mellom magisk og hverdagslig. Det passer utmerket til storfamilien som lever sin egne normale hverdag, som for leseren er unormal og spennende.
Diskret representasjon er en av mine kampsaker som illustratør. Med det mener jeg at man skal tegne og skrive inn karakterer med karakteristikker som ikke faller under det vi selv har konstruert som «normalt». Dette kan være alt fra fysiske ting som hudfarge, hjelpemidler, hårfarge og regulering, til mer abstrakte ting som legning, personlighetstrekk og kjønnsroller.
I Heksegutten leker Ostertag med kjønnsrollene. Hovedhandlingen går ut på at Aster, en gutt, ønsker å drive med magi, en jenteting. Det at det er en jenteting gjør ikke magien til en annenrangs aktivitet, men det blir heller sett på som noe kvinnene behersker best. Magien kan være alt fra å få frukt til å vokse på trær, til å gro sammen knekte ben. Mennene blir på sin side ansett som hamskiftere, og skal være klare til kamp. Charlie, jenta i den ikke-magiske delen av byen, elsker å drive med sport, og hun nevner et par ganger i forbifarten av hun har to fedre.
Ostertag klarer å gjøre dette på en måte som ikke distraherer fra selve handlingen. Dette er et godt tegn, siden mange tidligere LHBTIQ-bøker og -filmer enten gjør narr av stereotypier, eller lar legningen drive selve handlingen. Jeg setter stor pris på representasjonen i Heksegutten, og ser det som et sunnhetstegn i moderne litteratur.
Uferdig tankeprosess
Det har skjedd før at jeg har lest en tegneserieroman og tenkt at den kanskje heller burde vært en skrevet roman med illustrasjoner. Heksegutten går inn i rekken som en av disse. Selv om tegningene er fine, karakterene distinkte og lekingen med lys nydelig, går handlingen for fort frem. Jeg legger merke til flere hull som ikke fylles.
Et av disse hullene er historien om Mikaso, familiemedlemmet som lekte med magien og ble til et monster. Alle karakterene er fullt klar over at han er der ute og at han har et stjålet familievåpen. Når fetterne til Aster kidnappes, skal de lage en formel for å prøve å fange den skyldige. Til formelen trenger de navnet til den som har gjort handlingene, men ingen gjetter seg til at det kan være Mikaso. Dette hadde passert hos meg dersom det hadde blitt anerkjent av karakterene – for eksempel gjennom at Aster hadde prøvd å foreslå det, men blitt ignorert som vanlig. Det klør også litt at Aster og Charlie kun utveksler et par ord med hverandre før de er nære venner som deler alle hemmeligheter.
Et annet hull er hvordan Mikaso forhekser Aster til å ikke kunne si noe om møtet deres til noen hamskiftere eller hekser. Det er litt for beleilig at han nettopp har møtt Charlie, og kan fortelle henne alt ettersom hun hverken er en heks eller en hamskifter. Det står ikke nok på spill til at jeg klarer å engasjere meg fullt ut i karakterene. Jeg vil at magien skal være superhemmelig, og at å fortelle om den til utenforstående er alvorlig, og jeg vil at Charlie skulle spille sin viktigste kamp om to uker og virkelig trenger at Aster tryller foten hennes frisk.
Tematikken om kjønnsroller, normer og regler er tydelig gjennomtenkt og godt reflektert rundt. Handlingen virker derimot som en uferdig tankeprosess, med for mange billige løsninger og beleilige frempek.
Alt i alt er Heksegutten er en fin tegneserieroman om å være annerledes og å prøve å finne sin plass. Den tar problemstillinger som har blitt diskutert utallig mange ganger før, og setter dem inn i en ny, magisk setting. Boka er lett å lese og lett å like, så lenge man ikke stiller for mange spørsmål til karakterenes motiv og handlinger.
