Tegnende hekser og mangaglede

Det er så kjipt når alle går rundt og gleder seg over noe som du bare ikke klarer å glede deg til. Det mest aktuelle eksempelet er Fotball-VM. En gigantisk folkefest fylt av glede, samhold, oppkast og overraskende få mangeslagsmål. Det ser helt ærlig dritgøy ut, men jeg bare klarer ikke å bry meg.

Den samme opplevelsen har jeg hatt med manga. Det virker så gøy med lange, lange bokserier, fandommer og animerte versjoner, men jeg har aldri funnet en jeg liker. Selv om jeg har godtatt at jeg aldri vil like fotball, oppleves det urettferdig å ikke like manga.

Å finne en manga jeg kan engasjere meg i og elske har derfor vært en drøm, og jeg har prøvd meg på flere forskjellige. Men leseropplevelsene har vært skuffende, fulle av klein dialog, handlingshull og objektivt dårlige narrative løsninger … frem til nå.

Outland forlag har oversatt de tre første bøkene i den populære serien Heksehatt-atelieret. Jeg har lest bøkene og kan gledelig si at jeg reiser flagget fra halv til hel stang. Jeg kjøper inn eplemost, og er klar til å skrike fra den høyeste knausen jeg orker å gå opp til: JEG HAR FUNNET EN FANTASTISK MANGA, SOM JEG ELSKER! Endelig! Endelig! ENDELIG!

Kreativt og originalt magisystem

I Heksehatt-atelieret møter vi Coco, en liten jente med en stor fascinasjon for magi. Hun faller uventet inn i magiens verden etter å ha observert en heks utføre en formel – noe som er strengt ulovlig.

Det unike og kreative magisystemet er det første mangakaen Kamome Shirahama må roses for. I Heksehatt-atelieret er det ikke klassiske tryllestaver eller muntlige formler. All magien i serieuniverset tegnes med trylleblekk, hvor sigiller, som representerer elementene, og piler settes sammen for å lage formler. En formel aktiveres når en sirkel tegnes rundt den. Magisystemet er kreativt, men også veldig logisk. Leseren opplever at dette er noe de kunne lært seg å gjøre selv. Og i teorien er magi noe alle med trylleblekk kan utøve, men heksene er kloke av skade og holder på hemmeligheten for å unngå at magien kommer på avveie.

En utenforstående lærling som må oppdage verdenen i sanntid med leseren er jo en trope, men det fungerer likevel uvanlig godt i bokserien. Magisystemet oppleves oppriktig interessant, og det er spennende å være med Coco på kunnskapsreisen. Følelsen av å gå rundt og streve mens alle andre bare har skjønt det, er dessuten en svært menneskelig opplevelse.   

Shirahama skaper interessante situasjoner som både gir dypere forståelse for magisystemet og karakterene. Når Coco kastes inn i den første eksamenen alt for tidlig, må hun lappe sammen kunnskaper fra både den verdenen hun kommer fra, og erfaringene og feilene hun har gjort i magiverdenen. Måten hun tenker rundt magisirklene er lett å leve seg inn i, og om jeg hadde lest denne bokserien som barn ville magisirkler og trylleblekk definitivt inngått i daglig lek og fantasi. Det er så mye potensiale for lek at jeg er trist over å ha blitt en kynisk voksen, men samtidig er jeg glad for at dagens barn får en så god tegneserie utgitt på norsk.

Hvordan … har du lagd …

Heksehatt-atelieret er en usedvanlig veltegnet tegneserie. Shirahama imponerer grovt med fantastiske landskap, bygninger enhver arkitekt kan misunne, og enormt søte sidekick-dyr som man gjerne skulle hatt en liten bamse av. Kostymene og byggene virker i stor grad renessanseinspirert, noe som gir en alkymistisk estetikk som passer godt med magisystemet og heksenes magiregler som til tider kan virke naturfilosofiske. Karakterene er enkle å skille fra hverandre med tydelige kjennetegn og design som gjenspeiler personlighetene deres. Disse bøkene er ikke tynne lefser, men bøker på 200 sider med tette ruter, noe som gjør den avanserte tegnestilen desto mer imponerende.  

Kamome Shirahama har til nå lagd 15 bøker i serien, hvor den 15. ser ut til å komme ut på engelsk nå i august. Det er over 3000 sider på knappe 10 år. Når ett enkelt menneske klarer å levere så heftige og mange tegninger blir jeg full av ærefrykt, og litt bilsyk. Men dette er jo også et av aspektene som jeg har misunnet manga-lesere. Gleden over en bokserie som ser ut til å fortsette ut i evigheten, full av intriger, spenning og karakterer man bryr seg om.

Ingen baby skal ut med badevannet

Fascinasjonen og gleden min over denne mangaen er åpenbart stor, men serien er ikke helt uskyldig når det kommer til en fortellings største synd, nemlig overtydelighet. Det er kulere å la leseren fylle inn tomrom selv, og jeg trenger ikke å lese tankebobler som skriver rett ut noe jeg allerede har forstått. Dessuten synes jeg at det er litt kleint når karakterene plutselig bryter ut i overdramatisk gråt, før de i neste rute har det helt bra igjen. Den førstnevnte kritikken skal jeg stå bak til jeg dør, men den sistnevnte er et sjangertrekk som jeg er nødt til å akseptere på min mangareise.

Det er også litt avslørende at jeg ikke har kommet til et av kjernepunktene i boken før nå, nettopp fordi dette får minst oppmerksomhet av alt i serien. Når Coco prøver å tegne magiske sirkler slipper hun med en feil ut ulovlig magi og gjør moren om til stein. Det vil si at moren til Coco fortsatt er forsteinet i bok tre, mens Coco lever sitt glade liv som heks uten å skjenke moren mer enn en sporadisk tanke.

Overtydeligheten jeg kritiserer kommer blant annet til syne når Coco ved gjentatte anledninger plutselig husker at hun må redde moren sin, ofte kommunisert gjennom en tankeboble som minner leseren direkte på det overordnede målet i serien. Lange omveier til et tilsynelatende glemt mål er en stor utfordringene i lange serier, og er også gjenkjennelig fra spill med åpne verdener; oppdagelser, verdensbygging og sideoppdrag er mer spennende enn å gå rett inn og redde Zelda. I Heksehatt-atelieret går dette på bekostning av min egen emosjonelle investering i Coco og morens relasjon. Jeg sliter egentlig med å forsvare dette på noen annen måte enn at serien er bra, og at ingen baby skal ut med badevannet denne gangen. Det går liksom fint å ikke bry seg om en forsteinet mor, når magisystemet, verdenen og de større konfliktene i boka er så gode som de er.

Vi sees i køen!

Outland forlag ser ut til å gi ut bøkene på løpende bånd, og fjerde bok kommer på norsk allerede til høsten. Jeg er nok dessverre ikke tålmodig nok til det, og har allerede satt meg på bibliotekets venteliste for de engelske utgavene. Akkurat nå er den ventelista så lang at jeg, bankkortet og den fulle bokhylla mi frykter en storhandel. Det er nok likevel billigere å kjøpe disse bøkene, enn det er å leie en Cabana på VM-arrangementene i Spikersuppa.

Av og til trenger man bare å være med på en skikkelig «hype», og Heksehatt-atelieret lever definitivt opp til sitt gode rykte. Vi sees i bibliotekskøen, folkens! Og hvis du allerede er foran meg … Vær så snill og les raskt!