Prisen for Årets tegneserie er blant de viktigste norske tegneserieprisene. Den deles ut hvert år i et samarbeid mellom Grafill, Tegnerforbundet og Serieteket på Deichman Grünerløkka.
Her finner du årets nominerte, og du kan se hva både juryen og Empirix’ anmeldere mener om dem. Selve prisen deles ut under Oslo Comics Expo lørdag 20. september.
Årets jury består av Kristoffer Kjølberg (Tegnerforbundet), Kjersti Furu (Serieteket) og Cha Sandmæl (Grafill).
Krampe av Fredrik Rysjedal
Juryen sier: I Krampe skildres historien om hvordan det er å være en «badis», altså en som elsker å bade, men samtidig ha en dødsfrykt som har fulgt en helt inn i voksenlivet; å få krampe mens man er ute på svømmetur. I løpet av 40 sider forteller Fredrik Rysjedal både en stor og en liten fortelling på samme tid. Krampe er trykket i risografi, og utnytter denne trykketeknikkens begrensninger og muligheter til det fulle. Tegningene er tegnet med en klar sort strek, som regel fristilte figurer på luftige hvite bakgrunner. Mange av sidene har nærmere slektskap med infografikk og instruksjonstegninger enn tradisjonelle tegneserier. Den andre trykkfargen, en litt truende blåtone, benyttes ofte til å skildre vannet i brusende og boblende rasterformasjoner som gjør at leseren formelig merker på kroppen hvordan hovedpersonen føler seg fremmed i vannet. Virkemidlene er få, men presise, og ansiktsuttrykkene til hovedpersonen forteller virkelig mer enn tusen ord.
Empirix sier: Sannsynligvis er dette verdens første tegneserie med krampe – eller snarere frykten for å drukne fordi man får krampe – som tema. Som så mange av oss fikk Fredrik tidlig innprentet at man ikke bør bade rett etter middag og at man i hvert fall ikke skal gjøre det alene. I voksen alder sitter frykten fortsatt i. Likevel elsker han å bade. Hvis man skulle være slik anlagt, er det lett å lese Fredriks frykt for kramper som en metafor for generell angst: Redselen er i og for seg rasjonell – alle kan få krampe, og krampe i feil situasjon kan i teorien ta livet av deg – men lar du den ta overhånd, vil det gå ut over livskvaliteten din. Da vil du alltid bli stående igjen på «grunna», som det heter her. Vi må alle finne vår måte å leve med angsten på. Men undertekst kan godt forbli undertekst for min del. Når jeg leser Krampe om igjen for andre gang, er det fordi jeg kjenner meg igjen i Fredrik Rysjedals refleksjoner og fordi jeg liker den åpne, lekne tilnærmingen hans til tegneseriemediet. I tillegg kommer den taktile tilfredsstillelsen det gir å holde et flunkende nytt tegneserieblad mellom hendene. I etterordet kaller Fredrik Rysjedal serien for «ein liten impuls» og bladet for «ei passe stor teikneserielefse». Det er en like god beskrivelse som noe jeg kan komme opp med.
Les hele anmeldelsen til Roy Søbstad her.
Livet er livsfarlig! av Reidar Müller og Sigbjørn Lilleeng
Juryen sier: Å formidle fakta gjennom tegneserier er forsøkt før, men sjelden så vellykka som dette! Reidar Müller og Sigbjørn Lilleeng, ved god hjelp av de sjarmerende hovedkarakterene Liv og Iggy, drar oss gjennom hele historien, fra hvordan alt startet som små bakterier til der vi er i dag. Müller og Lilleeng har tidligere hatt et forfatter/illustratørsamarbeid i Supervulkaner og digre dinosaurer, men med Livet er livsfarlig! lager de altså en ren tegneserie. Dette er et smart grep som gjør at man enkelt leser seg gjennom fra A til Å, fremfor å hoppe til de partiene som virker mest interessante. Sigbjørn Lilleengs lett gjenkjennelige strek passer perfekt til bokas innhold, og holder som vanlig skyhøyt teknisk nivå. God variasjon i layouten på oppslagene gjør at historien aldri blir kjedelig, og snakkebobler og ruter blander seg med faktabokser på en fabelaktig måte. Vi håper denne boka blir den nye gullstandarden for formidling av komplekse og tidvis vanskelige temaer til barn og unge!
Empirix sier: Tittelen Livet er livsfarlig er eit løfte som boka er flink til å halde: Fokuset er på kor farlige og tøffe dei ulike dyra er, sjølv på dei små trilobittane er det mykje snakk om kor spisse piggar dei hadde. Boka er altså rikeleg actionfylt, men det passar, og eg føler ikkje at nokon dyregrupper er urimeleg ignorerte trass i det store fokuset på tenner og klør. (Men det er dei sjølvsagt, det er berre eg som ikkje har peiling nok til å hisse meg opp over at det er for lite stoff om archaea eller noko sånt). Reidar Müller leverer eit godt manus med fin struktur og fin utporsjonering av dei ulike tidsperiodene. Balansen mellom vitsar og fakta er fin, kildelista er imponerande, og kulminasjonen i den obligatoriske moralske bodskapen til slutt er solid. Men stjerna er nok Sigbjørn Lilleeng sine teikningar. Müller og Lilleeng har samarbeida før, på Superdinosaurer og digre vulkaner, men Sigbjørn overgår seg sjølv i denne. Normalt sett ville det vore meir enn nok å berre teikne alle dei ulike dyra, men i tillegg kjem altså innsatsen med å sy saman heile forteljinga med alle scenene med Iggy og Liv.
Les hele anmeldelsen til Øystein Runde her.
PFFT! av Sindre Goksøyr
Juryen sier: Hvor mange nyanser kan man vise med kun tre farger (som attpåtil er rosa, gult og brunt)? Sindre Goksøyr tar sats og serverer et bredt spekter, fra det dypt tragiske via hverdagslig realisme til komedie på grensen til slapstick. Alt sammen stødig utført i en særegen og selvsikker strek, og med treffsikker dialog. I Pfft! får vi et gjensyn med Noel (sist sett i Hrmf! fra 2011), som kanskje er en av de mest irriterende karakterene noensinne fremstilt i norske tegneserier. Men det tøffe og kompromissløse uttrykket som Goksøyr har utviklet over en lang karriere i undergrunnsmiljøer og som billedkunstner, viser seg også å romme nerven og spillerommet som skal til for å skildre de komplekse mekanismene som gjør at vi er som vi er og blir som vi blir, og at kanskje ikke alt alltid er som man tror.
Empirix sier: Sindre Goksøyr er ikke blant våre mest profilerte serieskapere, men stilen hans kan man knapt ta feil av: myke penselstrøk, ingen skygger eller skraveringer, en fargepalett som stort sett begrenser seg til gult, brunt og forskjellige nyanser av rødt. I Pfft! blir de minimalistiske, smått naivistiske tegningene stående i brutal kontrast til ofte svært voksen tematikk. Noel overdriver nemlig ikke når han tenker at livet har bestått av krangling og ydmykelser. I en serie anekdotiske flashbacks møter vi en liten gutt som må hanskes med en altfor streng mor, en venninne som får ham til å gå langt ut over sine seksuelle grenser og en skolegang som gradvis går fra å være krevende til å bli helt uutholdelig. Når noen faktisk prøver å hjelpe, ender det bare med skam og pinlige situasjoner, det også. Alt sammen beskriver Goksøyr med en detaljrikdom som oppleves forstemmende troverdig. Og underveis går boken med den flåsete tittelen fra å være en slapstick-aktig komedie til å bli noe genuint ubehagelig.
Les hele anmeldelsen til Roy Søbstad her.
Selma gjør så godt hun kan av Kjersti Synneva Moen
Juryen sier: Kjersti Synneva Moen er et stjerneskudd blant norske tegneserieskapere. I 2023 debuterte hun med tegneserieromanen Grip den føkkings dagen og vant både Pondusprisen og Kulturdepartementets tegneseriepris. Selma gjør så godt hun kanhandler om 11 år gamle Selma som er helt nybegynner når det kommer til forelskelse. Hun gjør sitt beste for å vinne Oskars oppmerksomhet, men det gjør også den nye jenta i klassen (som Selmas bestevenninne Devi på sin side er blitt helt besatt av)! Boken er så morsom og sjarmerende at selv godt voksne menn føler med Selma i hennes forsøk på å gripe kjærligheten. Stilen er personlig, levende og leken, og selv avanserte fortellertekniske grep, med fantasifigurer på flere plan og legemliggjørelse av abstrakte følelser i form av en krukke som er i ferd med å renne over av sort krøllete redsel, benyttes på en så overbevisende måte at det føles helt naturlig. Det er en fryd å se en tegneserie for barn med så høy kunstnerisk kvalitet!
Empirix sier: Andreboken til Kjersti Synneva Moen spiller videre på streken fra debuten Grip den føkkings dagen: En palett i jordtoner, en naivistisk strek og et troverdig blikk for karakterenes verden. Rutene som introduserer det nye i Selmas verden (forelskelse og kjærlighet) er formet i en rosaskala, og streken har et skissepreg som mangler finessen Moen ellers gir tegningene sine. Denne mangelfulle utformingen kan minne om estetikken som kan spores i zines og i mer rølpete uttrykk. Likevel oppleves boken underutviklet. Karakterene forblir endimensjonale, og prosjektene deres tar heller aldri fyr. Selmas frykt – som til stadig trykkes ned i syltetøyglasset – skildres ikke nok, og blir derfor heller ikke troverdig. Vennskapet mellom henne og Devi som gjennomgår en stor prøvelse, får heller ikke et betydningsfullt rom i historien. Målgruppen til denne boken vil ha yngre lesere enn den forrige, og det i seg selv argumenterer for en mer forenklet virkelighet. Grip den føkkings dagen mesket seg i universet som ungdommer utsettes for på den videregående skolens kreative linjer. I oppfølgeren bruker ikke forfatteren den samme muligheten til å dvele ved konfliktene. Dermed står vi lesere igjen med en viss innsikt av hva det vil si å være pre-teen, men vi vil aldri fatte det. Kanskje det også er Moens poeng?
Les hele anmeldelsen til Ruth Hege Halstensen her.
Ta imot av Lars Fiske
Juryen sier: Lars Fiske er stilisten fremfor noen innen norske tegneserier. I Ta imot skrur han sin allerede raffinerte stil – perfeksjonert over flere tiår – opp til 11 for å fortelle historien om nettopp hvordan stilisten Lars Fiske fant sin nåværende form, og beviser samtidig at han er en sann mester i tegneseriekunst. Ta imot er en konsis og sprudlende tegneseriesuite i 15 satser – den ene mer imponerende utført enn den forrige – ispedd både kjekk selvironi, sår nostalgi og komisk memento mori. Form og innhold passer sammen som hånd i hanske, og virkemidlene benyttes med kirurgisk presisjon. Man blir direkte glad av å se at en av våre aller mest etablerte og erfarne tegneserieskapere fortsatt har evnen til å videreutvikle seg som kunstner, noe Lars Fiske har vist oss igjen og igjen over sin lange karriere.
Empirix sier: Fire år etter den selvbiografiske tegneserieromanen Mitt liv som tegning, følger Lars Fiske opp med en samling kortere serier sentrert rundt sin egen barndom og oppvekst som tegneseriefantast. Fans av Tintin, Tempo og Tronsmo vil kunne finne mye å glede seg over i denne utgivelsen. Nostalgi er et nøkkelord for hele prosjektet. Der den forrige boken kretset rundt temaet tegning, fremsto den også som en kjærlighetserklæring til Fiskes kone, Anna. Med årets bok gjør Lars Fiske noe lignende; Ta imot handler aller mest om tegneserier, men inneholder også noen korte og vakre sekvenser om Fiskes mor. Disse partiene er de kanskje de beste og mest personlige. Høydepunktet i boken er det visuelle essayet «Den klare linjen» som viser utviklingen av Hergé’s distinkte stiluttrykk. Dette kan spores bakover til den japanske ukiyo-e-kunstneren Katsushika Hokusai, via den britiske illustratøren Aubrey Beardsley og den amerikanske tegneserieskaperen George McManus. Fiske inkluderer også viktige arvtakere etter Hergé, som nederlenderen Joost Swarte – pluss altså seg selv.
