Her er de nominerte til Årets tegneserie 2026

Prisen Årets tegneserie deles ut under Oslo Comics Expo. Prisen er et samarbeid mellom Grafill, Tegnerforbundet og Serieteket.

I år er det fem nominerte, og her kan du lese både juryens omtale og Empirix-anmeldelsene av bøkene.

Pøbel av John S. Jamtli

Juryen sier: Pøbel følger oppveksten til Jørgen «Joddski» Nordeng i Bodø på 80-tallet. Ingen på hjemstedet deler hans interesse for hiphop og det er ikke før han treffer likesinnede at ting begynner å skje. Det blir musikk, rølp og pøbelstreker, og dette blir veien inn i hiphopmiljøet som senere skulle bli gruppa Tungtvann.

Med fargerike og uttrykksfulle illustrasjoner og et levende språk skrevet på dialekt, kan man nærmest høre musikken gjennom sidene i Pøbel. Dette er ikke bare en tegneserie om hiphop. Med en god dose nostalgi og humor skildrer Jamtli følelsen av å være ung og lovende i møte med bygdedyret. Dette er historien om utenforskap, vennskap og om å vokse opp på bøgda.

Empirix sier: Pøbel er en salig miks av ting som virker hver for seg, men som ikke nødvendigvis virker sammen. Maksimalismen tar overhånd, med bilderuter som er tettpakket med detaljer – uten at de egentlig synes. Innholdet drukner i hårtynne linjer og dunkle farger.

Fargebruken er generelt litt rar, men en hiphoporientert forklaring finnes faktisk i boken: «…ta graffiti da, så bruker vi ikke samme regler som kunstskolen med myke og harde farger. Vi prøver med å prøve alle farger mot hverandre og å prøve det som ikke egentlig skal prøves, for det kan ofte bli kult». Her kunne man ønske at fargebruken i boken levde opp til denne teorien.

Tenner av Xueting Yang

Juryen sier: I tegneserien Tenner av Xueting Yang følger vi sju historier som veves inn i hverandre hvor en kvinnelig hovedperson prøver å forstå seg selv og erfaringene av å leve mellom to kulturer.

Vi beveger oss i grenselandet mellom drøm og virkelighet. Yangs illustrasjoner skaper en drømmeaktig atmosfære som gjør tegneserien stemningsfull og tankevekkende. Tenner tar opp temaer som identitet, tilhørighet og kultur, og med sitt særpregede uttrykk blandes dette sammen til en tegneserie helt utenom det vanlige.

Empirix sier: At historiene befinner seg på flere bevissthetsplan, gjør lesningen av Tenner noe utmattende – man griper etter halmstrå hvis man prøver å forstå logikken i historiene. Fortellerstilen kan tidvis gjøre at det føles som å lese en drømmejournal. Det er kjedelig å bare høre noen gjenfortelle drømmene sine, men siden Yang deler historiene opp i episodiske innslag blir det aldri ordentlig utmattende eller uinteressant.

Noen ganger slutter historiene såpass brått at man ikke får grep om dem. Særlig de korteste historiene kunne gjort mer inntrykk hvis de hadde blitt utdypet litt mer, og dermed gjort det lettere for leseren å leve seg inn i dem. Men i de beste historiene er Yang lenge nok inni stoffet, og hun overrasker leseren med veiene handlingen tar. Hun er også god på å bruke et av de viktigste tegneserietekniske formgrepene: Å bla om. Idet leseren blar om til neste side kan historien overraske ved å ta en helt annen vending.

Lava av Annika Linn Verdal Homme

Juryen sier: Annika Linn Verdal Homme har en tydelig og egen strek som er av sjelden vare. Gjennom tegneserien Lava blir vi godt kjent med det følelsesmessige spekteret til hovedperson Evi, og hvordan hun bokstavelig talt faller gjennom bakken i konflikter med foreldre i skilsmisse, en valp hun ikke har bedt om, og en gylden mulighet til å stikke av til Tenerife alene.

Konfliktene i boka er morsomme og tydelige, og Homme bruker mange smarte visuelle grep som får boka til å virke kaotisk og morsom, men også tidvis sår og vond. De håpløse foreldrene er til å le og gråte av, og med Homme sin lekne og selvsikre strek blir dette en helt unik bok for barn og ungdom.

Empirix sier: I Lava er det er ingenting som overforklares eller understrekes: Evi forteller oss ikke at hun har dilla på å dokumentere livet sitt på kamera, men bildene og videoene hun tar opp viser oss det. Hun trenger ikke si at tiden går sakte på skolen eller at ukene blir tyngre – det ser vi gjennom klokker og timeplaner. Det tres ikke nedover hodet på leseren av Evi føler seg ensom – ruten der hun står ute med hunden mens pappaen og hans nye date sitter og prater inne viser oss det.

Noen ganger kan jeg oppleve barne- og ungdomsslitteratur som noe overtydelig, som om forfatteren eller illustratøren ikke helt stoler på at leserne klarer å trekke linjer og konklusjoner på egen hånd. Verdal Homme maler ut følelser, humør og nyanser og stoler på at leseren klarer å tolke dem. Det er friskt, og det gir fortellingen dybde.

Oslolovers av Flu Hartberg

Juryen sier: Ove har bestemt seg; det er kunstner han skal bli. Han må bare krysse av et par bokser først: slå opp med kjæresten, pakke ned cd-samlinga og si opp jobben på den lokale ESSO-stasjonen. Vi møter Ove i en brytningstid: ikke bare står han med én fot i ungdommen og den andre i voksenlivet, han er også fysisk på vei bort fra det trygge, men klaustrofobiske miljøet han er vokst opp i på bygda, og skal flytte til «storbyen» Oslo for å gå på kunstskole. Men har han det som skal til for å være ekte kunstner?

OsloLovers er en omfangsrik tegneserie av klassisk kaliber og gjennomgående høy teknisk kvalitet. Hartberg balanserer med stødig fot mellom action, romantikk, komedie, sosialrealisme, krim, drama og kunsthistorie – og i bunnen anes et rammeverk bygget på personlige erfaringer og ektefølt observasjon, møysommelig snekret sammen av en som har funnet ut at: ja, han er en ekte kunstner.

Empirix sier: Oslolovers er morsom, og til tider Hartberg-esque absurd i humoren (« Snart kan man sikkert genmodifisere folk så alle ser ut som Leif Juster!»). Men den er mest av alt skikkelig fin. Historien om Oves steg ut i den store verden – fra bygda til Oslo – er formidlet med et øye for detaljer og karakterer som gjør du som leser verken vil at boka vil slutte, eller klarer å gi slipp på fortellingen etter at siste side er bladd om.

Bare si ja av Nora Dåsnes

Juryen sier: Når vi treffer Tuva i Bare si ja, er det litt mye. Ikke bare er hun ferdig på barneskolen og har ungdomsskolen hengende over seg, men enda mer prekært er en korpsleir, en bortreist pappa, nye og gamle venner og ikke minst forventningen om at man MÅ ha en ORDENTLIG kjæreste.

Tuva og omgangskretsen hennes har vi møtt tidligere i debuten Ti kniver i hjertet og oppfølgeren La skogen leve. Og nok en gang har Nora Dåsnes laget en delikat bok som oppleves som lettlest selv om den nærmer seg seg 300 sider. Luftige og ekspressive sider leder unge lesere med myndig hånd gjennom en fokusert men likevel mangslungen fortelling med nok av vendinger til å pirre leselysten. Dåsnes har full kontroll på både språklige og visuelle virkemidler, og vi kan med glede konstatere at her er det ikke bare hovedpersonen som modnes, men også skaperen: Nora Dåsnes er i ferd med å utvikle seg til en av våre fremste tegneserieskapere, og det attpåtil med en av de viktigste alderssegmentene som hovedmålgruppe: den fryktede mellomalderen mellom barn og voksen – bokbransjens skrekk!

Empirix sier: Bare si ja hentar fram att dagboksformatet frå Ti kniver i hjertet. Det er eit vellukka forteljargrep som gir lesaren endå større innsikt i Tuvas opp- og nedturar. Undervegs i boka blir den tradisjonelle teikneseriestrukturen broten opp av dagboksnotat som utdjupar og handlinga og set henne i samanheng. Desse er prega av stor variasjon, både i innhald og utforming. Dei kan dukke opp mellom ruter, fylle kvite bakgrunnar med tekst, eller ein kombinasjon av tekst og Tuvas ofte morosamme drodlingar eller rabling.

For at korpsmusikk skal høyrast bra ut er ein avhengig av samspel, rytme og eit dynamisk uttrykk. Dåsnes nyttar desse musikalske elementa i teikneserieformat for å få fram eit heilskapleg bilde av Tuvas indre og ytre kampar. Rytmen i rutene og dagboksutdraga driv handlinga framover på ein effektiv måte, og samspelet mellom teksten og det visuelle skapar ein dynamikk som vekslar mellom det lette og det tunge. Musikaliteten som strøymer ut av teikneserien er gjenspegla i korleis Tuva, når ho får det til, speler solo: Ut av klarinetten strøymer ein regnboge og lukkelege, frie fuglar.