Thomas H. “Boston” Corbett er navnet på mannen som i 1865 skjøt og drepte John Wilkes “Sic semper tyrannis” Booth, som halvannen uke tidligere hadde skutt og drept USAs daværende president Abraham Lincoln

Boston Corbett er tittelen på en av fjorårets mest beryktede tegneserieutgivelser, et trebindsverk signert Andy Douglas Day og utgitt av det lille amerikanske forlaget Sonatina, som er kjent for å publisere lett avantgardistiske hefter og bøker av tegneserieskapere som Austin English, Sarah Ferrick og Sam Alden

Boston Corbett er en omfangsrik utgivelse.

Boston Corbett kan vanskelig kalles en god tegneserie i tradisjonell forstand. Den er tegnet i en barnaktig stil som er mer amatørmessig enn naivistisk, og det er ofte vanskelig å skjønne hva som skjer fra rute til rute (iblant er det nærmest umulig å tyde hva det er tegningene skal forestille). Fortellingen hopper mellom ulike tids- og virkelighetsplan, og sammenhengen mellom de bisarre figurene og de surrealistiske handlingstrådene er sjelden innlysende. Å lese Boston Corbett er å begi seg inn i et privat fiksjonsunivers hvor det ikke er gjort noen større forsøk på å gjøre den interne logikken og de visuelle kodene tilgjengelige for utenforstående, og hvor det er få belønninger å hente i form av estetisk behag og narrativ tilfredsstillelse. 

Dette kan imidlertid sies om en stor del alternative tegneserier og smallprintutgivelser. Det som gjør Boston Corbett bemerkelsesverdig er omfanget. Boken teller 1384 sider fordelt på tre bind, og kommer med en slipcase og et bokmerke med lenke til Hacienda Bridge House Bands offisielle soundtrack, samt instruksjoner om hvordan det skal integreres i leseropplevelsen. 

Hadde Boston Corbett vært en fanzine eller en tegneserieutgivelse av ordinær lengde hadde jeg sannsynligvis aldri tatt meg bryet med å forsøke å få tak i den. Jeg liker ikke tegningene, jeg har ikke noe forhold til Day, og jeg er ikke påfallende interessert i Corbett (ikke at boken egentlig handler så mye om ham, men det kunne jo tenkes, gitt tittelen). Lengden bidrar imidlertid til å stille både formspråket og prosjektet som sådan i et annet lys. Det som i en utgivelse på 16 eller 176 sider fremstår som slurv og manglende interesse for å kommunisere med leseren, blir noe kvalitativt annet når det finnes et firesifret antall sider av det. 

Man (les: en viss type tegneserieentusiast som det finnes akkurat nok av til å muliggjøre utgivelser som dette) blir nødt til å ta formspråket og de bisarre grepene på større alvor, og vurdere mulighetene for at det finnes et system i den tilsynelatende uredigerte strømmen av ord og bilder. 

Boston Corbett skildrer drapet på John Wilkes Booth, men dette partiet fremstår nærmest som et sidespor i Days skildringer av hattemakeren Corbetts esoteriske fantasiverden. I tillegg møter vi noen underlige vesener på et annet virkelighetsplan som kanskje/kanskje ikke drømmer vår verden, en skilpadde og en kampestein som forgifter en delfin og deretter gifter seg, og en orkestermusiker på 1990-tallet som har store problemer med å kontrollere håret sitt. Når Corbett skyter Booth samles mange av de parallelle plottrådene, men deretter går de hver til sitt igjen, og flere kommer til. 

Seksuell angst og uvitenhet løper som en rød tråd gjennom boken (Corbett kastrerte seg selv), og mange av fortellingene gjennomsyres av en paranoid mistillit til medmennesker og tilværelsen som sådan. Det finnes intet skille mellom virkelighet og fantasi, og historisk korrekthet er langt på vei en ikke-sak. Overlappet med livshistorien til den historiske Corbett er høyst sporadisk, og Days research begrenser seg angivelig til å lese Wikipedia-siden om sin hovedperson. Der man i andre historiske tegneserier blir sittende og spekulere i hvor opphavspersonen har tatt seg kunstneriske friheter, handler gjetteleken her mer om å prøve å identifisere de forholdsvis få episodene som med noen form for sikkerhet kan hevdes å ha funnet sted i virkeligheten.

Gitt sidetallet og produksjonsverdiene, fremstår prislappen på 30 dollar som en billig penge å betale for fjorårets mest besynderlige tegneserie, men gitt at jeg ikke kunne bestille den gjennom min lokale bokhandel, og derfor måtte punge ut $65 for porto (Sonatina har en PDF-versjon til salgs for $15, men jeg vil hevde at det fysiske objektet er en essensiell del av leseropplevelsen) presser spørsmålet om hvorvidt Boston Corbett er verdt tiden og pengene seg på. 

Svaret på det er et rungende ‘ja’ begravet under så mange fotnoter at det drukner i forbehold. For undertegnede – og, mistenker jeg, en god del av denne spaltens lesere – er tegneseriemediets appell uløselig knyttet til muligheten til å oppleve personlige og idiosynkratiske bildefortellinger. På grunn av sine lave produksjonskostnader og beskjedne tekniske krav, kan tegneserieskapere formidle sine visjoner til publikum så å si uten filter, kompromisser eller homogeniserende mellomledd, på en måte som ikke er mulig i andre fortellende visuelle medier. Jeg har derfor stor plass i livet mitt til tegneserier som har en så særegen estetikk og forestillingsverden at de i praksis tvinger leseren til å lære seg et nytt språk. Boston Corbett er ikke én lærebok i andydouglasdaysk, den er tre. 

Jeg kan ikke med god samvittighet anbefale noen å bruke $95 dollar på Days opus, men jeg mistenker at de som trekkes mot tegneserier som dette i likhet med meg selv vil greie å rasjonalisere seg bort fra spørsmålet om hvorvidt den er “verdt det”. 

Jeg kjøpte ikke Boston Corbett fordi jeg trodde jeg kom til å kose meg. Snarere var jeg motivert av en intuitiv oppfatning om at det på en eller annen måte var viktig å lese den; at den representerte en nødvendig motvekt til strømlinjeformingen og formeltenkningen og alle andre trender jeg misliker i tegneseriebransjen i dag – for ikke å si en motvekt mot å forstå tegneserier som en bransje i det hele tatt. 

Det er fristende å kategorisere Boston Corbett som et stykke outsider art (den anekdotiske origin story-en om at den er et produkt av energioverskuddet Day fikk av å spise is i forbindelse med et problem med skjoldkjertelen, styrker denne hypotesen), men faktum er at jeg ikke vet nok om Day til å ha noen formening om hvorvidt han er en ekte weirdo eller bare en kompromissløs kunstner. Ei heller er jeg tilstrekkelig investert til å finne det ut. Alle vil ha outsider art, ingen vil forholde seg til outsider artists. 

Til syvende og sist er da også det å se til opphavspersonens liv og biografi for svar på hvordan man skal forstå fjorårets merkeligste tegneserieutgivelse en fallitterklæring. Boston Corbett er svar nok i seg selv. Jeg vet bare ikke helt på hvilket spørsmål. 

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.