Frankrike har fått en ny science fiction-mester!
Mathieu Bablet er det siste store navnet i den franske science fiction-tegneserieverdenen. Og sammen med Carbone & Silicium (2020), er Shangri-La (2016), nominert til hovedprisen ved Angoulême International Comics Festival i 2017, et mesterverk av en grafisk roman.
En ambisiøs science fiction-tegneserie
Shangri-La er en typisk postapokalyptisk science fiction-fortelling, men den er også noe mer: Den handler om menneskets forhold til universet; den forteller om mennesket som både skaper og ødelegger, om hvordan sivilisasjoner oppstår og dør; den viser hvor lite mennesket er og at det likevel er i stand å transcendere og skape noe større enn seg selv. Samtidig lærer den oss å være beskjedne og ærbødige i møte med noe som er så mye større og vakrere enn oss. Den viser at menneskets grenseløse ambisjoner er motoren for dets utvikling, men også grunnen for dets fall.
Handlingen i Shangri-La utspiller seg over tre tidsepoker, og finner sted på tre ulike steder i verdensrommet.
Den begynner med slutten, som faktisk skjer 1 million år tidligere enn hovedhandlingen, i et annet solsystem. Det gir tegneserien et syklisk preg, som på en måte gjenspeiler «livets sirkel», men på en mye større skala. Det er ikke noe som sjokkerer sci-fi-lesere, men denne uforglemmelige åpningen, som faktisk har noen fellestrekk med filmene The Martian, The Chronicles of Riddick og Danny Boyles Sunshine, er enda mer betydningsfull og vakker når man avslutter lesningen av denne 224 sider lange grafiske romanen.
Hovedhandlingen skjer i en fjern fremtid, etter at en stor katastrofe gjorde Jorden ubeboelig. Det som er igjen av menneskeheten har blitt nødt til å flykte til en romstasjon i bane rundt Jorden. Folk vet ikke lenger hva som har skjedd, om det var en religionskrig eller en klimakatastrofe. Den overbefolkede stasjonen er administrert av et privat selskap, Tianzhu Enterprises. Det har de facto myndighet over alle og driver med både forskning og salg av vanedannende teknologiske dingser (mobiltelefoner, nettbrett o.l.).
Hovedpersonen Scott er en helt vanlig mann som er ganske tilfreds med livet på romstasjonen og selskapets effektive håndtering av situasjonen. Han er en arbeidsom og pålitelig ansatt, og adlyder uten å stille spørsmål når han sendes av Tianzhu Enterprises for å etterforske eksplosjoner i laboratoriestasjoner – og for å fjerne noen bevis. Likevel, påvirket av sin bror Virgile og en gruppe kamerater som mistrives og ønsker å få svar på hva som skjer i det skjulte, begynner han å bli litt mer nysgjerrig, og kommer borti noen av selskapets mørke hemmeligheter. Ved å følge Scott og andre, blant annet animoïden John (et antropomorft vesen med hundehode), Virgile, og flere medlemmer av motstandsbevegelsen ledet av den mysteriøse Mister Sunshine, avsløres gradvis hva som skjer bak kulissene til romstasjonen. Og når sløret løftes, faller serien fra dystopisk samfunnskritikk til grøsser.
Historien slutter (eller begynner, avhengig av hvordan man ser på det) tretti tusen år senere i Shangri-La-sletta på planeten Titan, med det som minner om «prehistorien» til en menneskelignende art. I denne sammenhengen er tittelen utvilsomt en referanse og en hyllest til det fiktive, utopiske stedet som forekommer i James Hiltons roman Tapte horisonter fra 1933.
En skarp samfunnskritikk
Shangri-La er en politisk tegneserie i social science fiction-sjangeren. I et intervju med en fransk nettside sa Bablet at han valgte «å starte fra den politiske og økonomiske konteksten i vårt nåværende samfunn og overføre det til en fjern fremtid, for å oppnå en speileffekt og dra nytte av en viss avstand.» Det er det som gjør at denne science fiction-dystopien fungerer bra: i teorien handler en dystopi om et oppdiktet skrekksamfunn, men denne er forankret i vårt eget, nåværende samfunn, og er fremstilt på en så realistisk måte at leseren blir betydeligere påvirket av det.
For Bablet var det viktig å vise at beboernes fremmedgjøring kom fra kapitalismen, og ikke fra en voldelig og autoritær makt. Fanget på stasjonen er menneskene ofre for en forholdsvis mild undertrykking i form av et konsumeristisk diktatur. Alle på stasjonen er underlagt en konstant konsumeristisk indoktrinering uten å være seg bevisst på det: Når de ikke reklamerer for selskapets nye produkter, med stor hjelp av bilder av nakne kvinner, skanderer skjermene overalt på stasjonen Tianzhu Entreprises’ livsfilosofi: «Kjøp. Bruk. Kjøp mer», «Leve. Jobbe. Kjøpe».
Utover en ikke særlig subtil kritikk av masseforbruk, og måten teknologiselskapene påvirker våre liv og atferd på, handler historien om maktkamp, inngrep i menneske- og dyrerettigheter og opprør når man er fanget i en tvangsinneslutningssituasjon. Man tenker umiddelbart på klassikere innen science fiction-litteratur (Huxleys Vidunderlige nye verden, Orwells 1984, Ballards High Rise) og -film (Soylent Green, 2001: En romodyssé), og, innen tegneseriesjangeren, på for eksempel Snowpiercer (som opprinnelig ble utgitt på fransk under tittelen Transperceneige). Men Bablet sier at hans store inspirasjonskilder for Shangri-La var Denis Bajrams Universal War One, Katsuhiro Otomos Akira, Makoto Yukimuras Planetes, TV-serien Battlestar Galactica (2004) og John Carpenters science fiction-grøsserfilmer som Tingen fra en annen verden (The Thing).
Tegneserien inneholder en skarp kritikk av rasisme, menneske- og dyremishandling og spesiesisme, som Bablet illustrerer gjennom forholdet mellom menneskene og animoïdene på romstasjonen. Animoïdene er en minoritet av antropomorfe vesener med dyrehode og en menneskelig kropp. De har blitt skapt kunstig etter at den store katastrofen utryddet alle dyrene på jorden. De jobber sammen med menneskene, men flere synes at de hverken burde ha samme rettigheter som mennesker eller ha samme plass i samfunnet. Ved å følge hund-animoïden John innser vi at animoïdene lett kan bli mobbeofre, syndebukker, eller enda verre.
For å engasjere folk, gi dem håp og få dem til å glemme deres relativt meningsløse liv på romstasjonen, satser Tianzhu Entreprises på et prosjekt som er større enn menneskene selv: å skape en ny og motstandsdyktig art, homo stellaris («stjernemannen»). Tanken er å sende denne nye, menneskeskapte arten til planeten Titan for å kolonisere Shangri-la slettene. Tegneserien handler dermed også om menneskehetens store ambisjoner og manglende evne til å lære av sine feil, og om hva som skjer når menn leker med vitenskapen og «spiller Gud».
Budskapet er riktignok ikke nytt, og det er ikke alltid nyansert. Likevel er det hele godt utført, underholdende og, ikke minst, tankevekkende. Er det ikke på tide å endre kurs og ta nye valg?
Skjønnheten ligger i detaljen
Bablet omfavner med stort hell flere litterære sjangere, samfunnskritikk, science fiction, til og med grøsser, og både hans særegne tegnestil og historiens rytme passer perfekt til det. Fortellingen støttes av handlingens kinematografiske sekvensering, en unik tegnestil og et utmerket fargevalg.
Handlingens flyt er filmatisk. Forfatteren alternerer med stort hell mellom sekvenser i verdensrommet og sekvenser på romstasjonen som kontrasterer fint. Han oppretter en fin balanse mellom tettheten på romstasjonen og tomheten i verdensrommet. Bablet har den evnen av å fremstille ensomheten i universet på en både helt beskjeden og teatralsk måte. Karakterenes ensomhet er en tematikk som er Bablet kjær, og var også sentral i en annen av hans grafiske romaner, Adrastée, som handler om en udødelig konge fra en mytologisk tidsalder som reiser til Olympos for å spørre gudene hvorfor han ikke kan dø.
Bablets tegnestil er unik og krever noe tilvenning. Noen ville sagt at den rett og slett er stygg. Andre, som undertegnede, har falt for den. Tegningene er geometriske, kantete og ekstremt detaljerte. Personenes ansikt kan riktignok være litt vanskelig å gjenkjenne fra side til side, men det er ikke til hinder for å følge med fortellingen.
Tegnestilen er også versatil, og fungerer like bra for små, lukkede, rom som for majestetiske og øde landskap. Scenografien både inni romstasjonen og i verdensrommet er spektakulær. Veldig tette streker og mange detaljer for å skildre livet på romstasjonen står i kontrast med den følelsen av å være veldig liten og uvesentlig i det store universet når hovedkarakterene beveger seg i verdensrommet.
Minst like interessant og bemerkelsesverdig er måten Bablet fremstiller livet på romstasjonen, og særlig det som er igjen av menneskenes privatlivssfære (beboerne har hvert sitt lille rom, hvor det bare er plass til at én person kan spise, se på tv og sove). Forfatterens veldig nøye tegnestreker, sans for detaljer og talent for perspektivtegning og arkitektur (han er tydeligvis inspirert av François Schuittens byer) bidrar til å skildre romstasjonens mikrokosmos på en realistisk måte – og til å skape en troverdig dystopisk verden.
Og tablåene utenfor romstasjonen er imponerende, noe som delvis skyldes av at Bablet brukte NASA-bilder, digitale malingsteknikker og fargefiltre for mer realisme.
Fargevalget og fargevariasjonen (både utenfor og innenfor romstasjonen) utgjør et utmerket supplement til fortellingen og Bablets grafiske stil. Det hovedsakelig monokromatiske, men likevel rike (grå, blå, oransje, grønn), fargevalget i romstasjonen passer bra til den stadig mer dystre atmosfæren – og til et sted uten naturlig lys og med undergrunnbanepreg. Dette står i kontrast til en mer fargerik, lysende palett for tablåene i verdensrommet, der man lettere kan «puste» og legge merke på hvor vakkert og formidabelt verdensrommet er.
I Shangri-La har Mathieu Bablet tatt opp flere klassiske, men aktuelle og politisk betente tema i en storslått og ganske pessimistisk grafisk roman. Han har til og med klart å innlemme historien om en galakse, fra fødselen til døden, inn i fortellingen. Det hele er ambisiøst, men det lykkes.
