Anmeldelse
Historien om Pyton
Øyvind Holen
Strand forlag, 2026
Forestill deg et tegneserieblad ALLE i Norge kjenner til. Ikke fordi alle liker det, ikke fordi serieskaperne er store stjerner (ennå), og ikke fordi det får gode anmeldelser. Bladet er kjent fordi Barneombudet har advart om det, redaktøren har stilt opp i Dagsrevyen og forsvart det enkelte mener er kvinnefiendtlig humor, og anmeldelsene … de blir levert til politiet.
Historien om et slikt tegneserieblad er vanvittig. Denne 350 siders boken gir dessverre bare hint om den.
Udramatisk unnfangelse
Pyton var 1980- og 1990-tallsungdommenes opprør i bladform, med sin sexfikserte og gjerne politisk ukorrekte humor. Gi hvilket som helst Pyton-blad til en av dagens tenåringer, og de vil antagelig bli dobbelt sjokkert, da man rett og slett ikke reklamerer med «En hel side pakistanervitser» på forsida i dagens medievirkelighet.
Når veletablerte Strand forlag lar tegneseriejournalist og sakprosaforfatter Øyvind Holen fortelle historien om denne institusjonen i det norske tegneseriemiljøet, er premissene til stede for at leseren både skal bli underholdt og få en større forståelse av norsk tegneseriehistorie samtidig. Men boken lykkes strengt tatt kun med det sistnevnte.
Etter et forord av programleder, trommeslager og tegneserieentusiast Tarjei Strøm og et fem sider langt kapittel med tittelen «Innledning» tar Holen seg god tid til å presentere de fire viktigste mennene (det skulle ta mange år før noen kvinner fant veien til Pyton-miljøet) som møttes tidlig på 1980-tallet og etter hvert unnfanget det nesten helnorske tegneseriebladet Pyton.
Grunnene til at konteksten og bakgrunnen for bladet presenteres så grundig er antagelig at man må forstå hvor usannsynlig det tilsynelatende var at Pyton-bladet skulle lykkes. Samtidig skal Pytons forløpere Norsk Mad, Serie-Fokus og KOnK få den oppmerksomheten de fortjener. Problemet er at alt fortelles på en refererende måte, ispedd noen morsomme kommentarer her og der. Kanskje fordi denne delen av Pytons historie rett og slett ikke inneholder noe som helst spennende og dramatisk?
Ingen evig ungdom
Det at en historie kan være interessant og lærerik, men samtidig verken spennende eller dramatisk er nok denne bokens største problem. Problemet forsterkes av Øyvind Holens oppsummerende stil, og at svært mye av fortellingen består av sitater fra intervjuer med hovedpersonene i Pytons historie – altså den legendariske redaktøren Dag Kolstad, og de mest brukte tegnerne og manusforfatterne. Kun unntaksvis går Holen inn i materien og kommer med egne kommentarer, og det er først etter et par-tre kapitler at han slipper seg litt løs på en måte som kler Pyton-stilen.
Det ligger mye mellom linjene i det de evig pubertale mennene forteller om tida i Pyton. Både i redaksjonslokalene og på hjemmebaner var det kaotiske liv, misunnelse, skjøre vennskap, store egoer og et evig stress for å rekke deadline.
På et tidspunkt sa trekløveret Kolstad, Petter Engbo og Terje Nordberg opp jobbene sine i Semic for å starte et eget forlag, og ble kastet ut på timen uten anledning til å pakke sine personlige eiendeler. Men Holen dveler ikke ved dette. Det står igjen for meg som et typisk eksempel på hvordan denne boken ikke stopper opp ved de mest dramatiske hendelsene, men haster videre for å fortelle om mindre spennende emner som distribusjonsavtaler og opplagstall.
Historien om Pyton-gjengen inneholder egentlig en rekke elementer som kunne vært satt sammen til en minneverdig tv-serie på kanskje flere sesonger. Det danner seg etter hvert en forestilling om et hierarki i miljøet, og alle er enige om at Arild Midthun er den beste tegneren. Blant karakterene – unnskyld menneskene – denne historien handler om, finner man en hiv-smittet redaktør (på en tid da hiv-viruset var en mystisk dødsdom man hadde lite kunnskap om), en paranoid rusmisbruker, og en arbeidsom tenåring ved navn Frode Øverli som skulle bli Norges første tegneseriemillionær.
År 30 e. P. (etter Pyton)
Holen har valgt å legge vekt på kontrasten mellom Pytons magre tilblivelsesvilkår og dets imponerende suksess og enorme påvirkning på norsk tegneseriebransje siden begynnelsen i 1986. 30 år etter siste Pyton-utgivelse i bladform trekker Holen trådene frem til i dag på en forståelig måte som nok vil være øyeåpnende for mange lesere. All ære til han for at han får det til, og innrømmelig er distribusjonsavtaler og opplagstall også en del av denne historien. Researcharbeidet må ha vært omfattende. Der det er nødvendig får leseren også servert for eksempel statistikk om nordmenns medievaner på den tiden, eller forklaringer av det politiske landskapet Pyton var omgitt av. Fortellingen om Pyton er nemlig også en fortelling om amerikaniseringen av norsk kultur, jappetid, børskrakk, og profesjonaliseringen av tegneseriebransjen i Norge. Det er en historie som er verdt å fortelle.
Boken får fram hvordan noen få individers dedikasjon og galskap kan gjøre det umulige mulig. Alle som ikke selv lager tegneserier vil få en større forståelse av håndverket gjennom å lese denne boken. Den får fram hvor forskjellige liv tegneserieskaperne levde, og i intervjuene forteller redaktøren og serieskaperne selv (noe overfladisk) om interne konflikter, krangel og uenigheter om penger, ære og opphavsrett.
Så klart inneholder boken også rause porsjoner tegneserier fra Pytons glansdager, inkludert «Robin Hætta og hans lystre menn», som undersøker hvor mange ordspill det er mulig å lage på det ikke helt politisk korrekte uttrykket «lapp». Boken levner ingen tvil om at norske tegneserier før og etter da Pyton traff bladhyllene ved påsketider 1986, er to helt forskjellige ting.
