Anmeldelse

Hjalmar: Høyt spill
Nils Axle Kanten
Strand Forlag, 2020

Hjalmar: Høyt spill er den første hardcover-utgivelsen med Nils Axle Kantens middelaldrende småbarnspappa. Hjalmar er en typisk boomer som sliter med tidsklemma: familien, jobben og hagen krever sitt, og han bærer fremdeles på en liten guttedrøm om å bli rockestjerne – om så bare på den lokale pubscenen. Det er nå ti år siden Hjalmar ble tatt inn i varmen som biserie i Pondus-bladet, og det markerer Strand forlag med å gi ut denne samlingen med de aller beste stripene fra seriens første tiår.

Dessverre har ikke Hjalmar så mange høydepunkt å ta av. Og de kommer først mot slutten av boken.

Rock ‘n’ midtlivskrise

Figuren Hjalmar er en sympatisk, om noe pregløs figur. Han er gift med den strenge og barneglade Turid, tilbringer fritiden sammen med den arbeidsløse/uføretrygdede hardrockeren Viggo, sin overutdannede bror og evige motsetning Onkel B, tre unger uten videre særtrekk – og en slitsom nabo ved navn Cato. Det er ikke akkurat det mest fargerike figurgalleriet, noe som gir Kanten et begrenset spillerom. På den andre siden gir det serien et hverdagslig preg: Kanten fokuserer som regel på det store i det lille, og er god til å undre seg over temaer man ofte tar for gitt.

Kantens strek er enkel, men uttrykksfull. Bakgrunnene er ofte ganske detaljerte, men uten at det blir masete. Og en artig detalj: Kanten tegner faktisk figurer med fem fingre på hver hånd – uten at det ser ut som bananklaser.

Hjalmar: Høyt spill samler det beste fra seriens svakeste år.

Høyt nivå på norske stripeserier

Norske stripeserier holder generelt svært høyt nivå. Noen vrir rundt på det gjenkjennelige, andre leker med det absurde, enkelte spiller på leserens fordommer, mens atter andre igjen byr på renspikket buskishumor og god, gammeldags slapstick.

Så har du alle de andre. De som ikke vil noe annet enn å fortelle en liten vits. På overflaten virker de forskjellige, men i bunn og grunn er det det samme persongalleriet og den samme dynamikken som går igjen. Som regel er hovedpersonen en vanlig mann (de er som regel menn) med noen litt snåle venner (også menn) som ikke helt skjønner seg på damer. Kanskje de henger litt igjen i ungdommen, er opptatt av å passe inn i bestemte miljøer, eller har en kone som ikke forstår dem. Som regel er limet i denne venneflokken ganske svakt, og det er først og fremst praktiske årsaker til at de henger sammen (jobb, bosted eller familie). Dette danner bakteppet for vitser som kunne passet inn i hvilken som helst annen serie. Og det er i dette sjiktet at vi finner Hjalmar.

Fra A til B

Hjalmar: Høyt spill samler det beste fra seriens svakeste år.

Det er ikke det at Høyt spill ikke er morsom. Vitsene er helt ok, og det trenger slettes ikke være slik at en vits blir dårligere bare fordi du har hørt den før.

Det som gjør denne samlingen vanskelig å like, er at Kantens figurer er så lettvinte. De har få – om noen – formildende egenskaper, og som regel virker det ikke som om de liker hverandre noe særlig heller. De bare er der, stereotypiske karikaturer som bærer et poeng i en vits fra A til B.

En god stripeserie trenger noe som binder figurene sammen. Se på Pondus, Kollektivet, Intet nytt fra hjemmefronten og Lunch – men også gamle travere som Billy, Hårek og Ernie. Selv de gamle Fantomet-avisstripene har et figurgalleri med mer kjemi enn det man finner i Hjalmar: Høyt spill.

Hjalmar: Høyt spill samler det beste fra seriens svakeste år.

Teite menn og strenge kvinner

Hjalmar: Høyt spill er en underlig utgivelse. Den samler det beste fra seriens svakeste år, helt frem til omtrent der hvor Kanten begynte å få tak på figurene sine. De fleste av stripene er forutsigbare, isolerte historier om teite menn og strenge kvinner, eller teite menn og strenge sjefer. Mot slutten av boken introduseres det imidlertid noe som kan lukte av konsekvenser, som at Viggo forsøker å få seg en kjæreste (noe serien senere tjente mye på), men dette stripeutvalget er først og fremst dokumentasjon på hvor lite forpliktende Kantens fortellinger kunne være. I de lengre historiene, som juleføljetongen «Operasjon ketchup», klarer ikke Kanten å kombinere lengre historier med ålreite sluttpoenger, og han hadde en lei uvane med å inkludere mer eller mindre kjente personligheter underveis. En ting er at ikke alle disse kjendisene er like gjenkjennelige den dag i dag (selv måtte jeg faktisk google Jan Vardøen for å plassere ham), mens andre (som Aune Sand) er så dårlig karikerte at det ikke ligner dem overhodet.

Det er litt uklart hva poenget med denne utgivelsen egentlig er. Ikke er det en komplett samling, og kvaliteten er i beste fall stigende mot slutten. Heldigvis har Kanten i det siste funnet mer ut av hvem figurene hans er og hva som faktisk binder dem sammen, noe som i stigende grad har kommet til uttrykk gjennom rutene. Forhåpentligvis går det ikke ti år til neste samleutgivelse.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.