Det er ikke så viktig å være morsom engang

Stripeserier om kjernefamilien er en egen sjanger i seg selv, og på godt og vondt finner du ikke et mer typisk eksempel enn Hjalmar av Nils Axle Kanten.

Tittelfiguren Hjalmar er en sofakjær familiefar med ti tommeltotter som han stort sett bruker til å scrolle på iPaden. Konen Turid er sprek og glad i naturen, og de tre barna faller et sted midt imellom foreldrene. Persongalleriet blir komplettert av et par figurer som stoppet å utvikle seg som mennesker den gangen de hadde Whitesnake-plakater på gutterommet; Hjalmars urbane, single, ph.d.-studerende bror; et brautende nabopar med påfallende forbruk; samt et lite menasjeri bestående av mødre, fedre, og en fallert glamourmodell.

På samme måte som Flis har gjort med Radio Gaga, har Kanten med andre ord posisjonert seg slik at han alltid har en figur for hånden for å utforske yndlingstemaene sine. Stort sett handler det om familielogistikk, skjermtid (for voksne og barn) og kjønnsroller, men også mye om gammel rock og dating (for unge, eldre og håpløse).

Hva er vitsen

Gir det mening å drive kritikk av humor? På Oslo Comics Expo i 2021 stilte jeg spørsmålet i en en samtale om stripeserier som jeg var satt til å lede. I panelet satt en kritiker, en redaktør og en serieskaper, og alle var enige om at det selvsagt gir mening. Oppfølgingsspørsmålet som jeg aldri stilte, og som fortsatt plager meg i dag, er det åpenbare «men hvordan?»

Vanligvis vil en kritiker se på en tegneserie og skrive om hvor godt den lykkes. I utgangspunktet kan vi spørre hvordan tegningene og teksten fungerer som helhet. Er historien godt fortalt. Er det samme gjort før, eller er dette noe nytt.

Men hva om målet er å få oss til å le? Er ikke humor noe mye mer individuelt enn evnen til å la seg rive med av en god historie? Enkelte humorserier kan være så billige, så enkle og preget av så dårlig håndverk at de gir meg fysisk ubehag – men samtidig kan de være blant de mest populære i landet. De treffer åpenbart mange, men betyr det at det er god humor? Hva er god humor?

Alt dette er spørsmål som jeg stiller meg når jeg leser Hjalmar. I teorien er jeg nemlig midt i målgruppen: En noen-og-førti uhandy familiefar med katt og hus i forstaden, som liker stripeserier. Så hva er det som gjør at serien ikke treffer meg bedre?

Mot i brøstet

Om Hjalmar skiller seg fra andre norske stripeserier, er det kanskje mest i hvor få sjanser den tar. I stedet for å være unik i poenger, figurer eller tegnestil, føles Hjalmar kanskje mest av alt som en episode av komiserien Mot i brøstet (for å dra en referanse som både hovedpersonen og jeg selv er gamle nok til å kjenne igjen).

Her handler det om den trauste norske hverdagen, der et høydepunkt kan være å dra til Oslo for å spille gitar i en bursdagsfest sammen med et gammelt progrockband – og et lavmål kan være en sydentur der nabofamilien bor på samme hotell. Inntrykket blir befestet av Kantens forkjærlighet for å tegne yppige kvinnefigurer og karikaturer av rockestjerner (i denne boken er det Whitesnake som opptrer på en lokal festival, men både norske og internasjonale musikere har dukket opp i Hjalmar-striper gjennom årene).

Ikke minst blir poengene i Hjalmar litt for fort klisjeer. En stripeserie skal per definisjon gjenta seg selv, det er derfor vi kommer tilbake til den dag etter dag. Problemet oppstår gjerne når vitsene ikke var særlig gode i utgangspunktet. Selv husker jeg ikke når jeg sluttet å smile av poenget «Førti år gamle Viggo bor fortsatt hjemme hos moren», men det var en stund før denne boken kom.

Noen serieskapere er vare for når de begynner å trå vannet, og introduserer nye figurer eller nye scener som serien kan spille seg ut på. Til nå har Hjalmar motsatt seg en slik utvikling, og i motsetning til for eksempel Pondus kan du fint hoppe over fem-seks år med striper uten å føle at du har gått glipp av noe. Kanten har likevel lånt i alle fall én idé fra Pondus-skaper Frode Øverli, ved å la Hjalmars sønn Jens forelske seg i en mørkhudet jente. Dette er likevel en sekvens som ikke går lenger enn prøve å vri litt humor ut av at faren hennes er en skummel fyr med svært skjegg, før jenten forsvinner ut av historien. Dette er tross alt et univers der «fremmedkulturell folkemusikk og magedans» er en punchline.

Jevnt på det jevne

Det er nok flere grunner til at Hjalmar er en av Norges største stripeserier. Målgruppen er bred, vitsene er enkle og gjenkjennelige, og de vanskeligste referansene den kommer med er sporadiske nikk til gammel hardrock. Det hører nok også med at Kanten i best mulig mening er en jevn serieskaper. Hjalmar som serie føles som et trygt om enn uspennende kort å satse på. I stedet for å eksperimentere har serieskaperen brukt de mytiske 10.000 timene det tar å bli god i noe, til å skape et univers som føles selvgående.

Det er en serie som det er like vanskelig å elske som å hate. Det er den serien du leser sist i humorbladet hver måned, men som du leser til slutt likevel. Det er ikke den serien du klipper ut for å henge opp på kjøleskapet, men heller ikke den serien du klipper ut for å krølle sammen og kaste i raseri.

Hjalmar deler mange midt-på-treet egenskaper med hovedpersonen selv. Om den faktisk er morsom kommer slik sett i andre rekke.