Anmeldelse
Hjertestopper volum 1. Gutt møter gutt
Alice Oseman
Oversatt av Gunnhild Magnussen
Gyldendal, 2022
Det er enkelte ganger jeg føler meg gammel. Når jeg takker nei til en øl ute fordi det foreslås å møtes klokka 22 og jeg har noe viktig klesvask jeg bør få unnagjort. Når jeg ser Gilmore Girls for 18. gang og identifiserer meg utelukkende med 35 år gamle Lorelai heller enn 18- åringen Rory. Og når jeg leser tegneserier som Hjertestopper og tenker, hadde jeg også så mange følelser som tenåring?
Men nå er nok ikke Hjertestopper laget med meg, en 32 år gammel introvert klesvaskentusiast, i tankene. Hjertestopper handler om tenåringsguttene Charlie og Nick, som møtes og forelsker seg. Så enkelt, så vanskelig. De treffes mer eller mindre tilfeldig i klasserommet, og gjennom rugby, trommespilling, snøbasing og teksting oppstår et vennskap – og definitivt noe mer. Charlie skyver det ustabile, hemmelige forholdet med Ben til side for å utforske følelsene sine for Nick, og volum 1 tar oss gjennom forelskelsen mellom Charlie og Nick der den stabler seg nølende på beina.
Roman, webcomic eller tv-serie?
Når en leser en utgivelse som Hjertestopper er det interessant å reflektere over formatet til fortellingen. Historien om Charlie og Nick er en frittstående forgjenger til Alice Osemans debutroman Solitaire, som handler om søsteren til Charlie. Oseman sier på Heartstopper-seriens Tumblr-side at Nick og Charlies historie ikke kunne fungert som roman siden den ikke følger en enkel dramatisk kurve. Dermed lagde Oseman heller en nettserie som siden 2016 har blitt publisert tre ganger i måneden på Tumblr, Tapas, Webtoon og Patreon. I 2018 ble Hjertestopper publisert på engelsk i fysisk format, og etter planen skal det komme fem bøker om Charlie og Nick.
Det er lett å se at fortellingen egner seg som nettserie. Det er mange følelser over hele linja, med små klippehengere her og der som sannsynligvis har markert slutten på kapittelet i nettserien. Denne rytmen fungerer også mellom to permer, men gir fortellingen et litt hektisk preg med en handling som springer frem og tilbake i tid og hovedpersoner som går opp og ned i humør.
Så er det tegningene, da. Er de mest sjarmerende eller er de faktisk litt dårlige og uferdige? Sideuttegningene til Oseman er det ingenting å si på: Fortellingen drives av tilbakeblikk, tekstmeldinger, tanker, skiftende synsvinkler og emojis. Begynnelsen av boka tar seg tid til å pensle ut omgivelser og karakterer, og ser nesten ut som storyboardet til en high school-serie (passende nok – Netflix-adapsjonen kommer i løpet av året).
Alt dette fungerer fint, men det er likevel noe som skurrer når det kommer til karakterene – enkelte ansiktsuttrykk ser ut som de har blitt til via drodling i et kjedelig zoom-møte, og noen av sidene ser ut som skisser gjort unna i en fart. Litt mer tid og flid fra Osemans side kunne løftet historien ytterligere. Det er så tydelig at hun har et talent for både formidling og layout.
Treffer en internasjonal nerve
Men uansett. Hjertestopper volum 1 er oversatt til 22 språk så langt. Fortellingen treffer tydeligvis en nerve, og tar for seg temaer som engasjerer og rører.
På norsk snubler oversettelsen sjelden, men enkelte valg kan få leseren til å stoppe litt opp. Selv om et og et halvt tiår skiller meg fra dagens ungdom, og jeg dermed ikke kan sies å ha total oversikt over hva som er språk, slang og sjargong i 15-18-årssegmentet, blir det lett å stille tvil til hvorvidt “dødsharry” er et ord ungdommen slenger rundt seg i 2022. Men dette er småpirk, generelt lar språk og karakterer seg lett oversette til en norsk variant, og Magnussens ulike valg fungerer bra.
Mange av karakterene befinner seg på ulike stadier i et LGBTQ+-univers: Charlie ble outet som homofil; Ben har jentekjæreste og møter Charlie for å kline i hemmelighet; og Nick har vært forelsket i jenter før, men kjenner på gryende følelser for Charlie som han ikke helt forstår.
Charlie er en musikknerd som tidligere ble mobbet, mens Nick er en kul rugbyfyr. Og elevene har en kul gymlærer som viser hvor skapet skal stå når det gjelder kjønnsidentitets-terminologi. Det er altså flere high school-stereotypier her som skildres, men de føles aldri karikerte.
En kilde til trøst
Historien gir følelsen av at alle lesere skal kunne finne sin plass, eller seg selv, i historien om Nick og Charlie. I bokens etterord skriver Oseman at Hjertestopper skal være en kilde til trøst. Og det er den nok, for mange, men kanskje spesielt for dem som befinner seg på sin egen utforskningssti inn i LGBTQ+-verdenen. Det er mye å hente her for unge lesere som er på søken etter mening.
Og når kyssescenen endelig kommer mot slutten av boken, rører en liten sommerfugl seg selv i denne 2008-russens mage. Når Nick stormer forvirret ut av rommet, uvitende om hva disse følelsene betyr, og når boka faktisk slutter på den klippehengeren, er det faktisk umulig å ikke lure på hva som kommer til å skje i volum to. Så var kanskje ikke dette med alder så innmari viktig når det kommer til Hjertestopper likevel.
