Sidan eg no har sett Kingsman-filmen i ein sprengfull Colosseum kino, passar det fint å pirke litt i kva som gjer at akkurat manusa til Mark Millar har så stor appell for Hollywood – og publikum.

Mark Millar er skotsk, fødd i 1969, vart forma som skribent under Alan Moore og Frank Miller si mest aktive superheltskrivefase, og er no ei Hollywood-pitchemaskin fullstendig utan sidestykke. Han klatra opp i bransjen som protesjé av den meir kjende skotten Grant Morrison (Invisibles, Batman inc., New X-men, Multiversity), men Morrison er ikkje så kompis med han lenger. Meir om det. Først:[infobox]

 Bransjehorer og integritetsgrinebitarar

Hollywood grev for tida intenst i teikneserie- og spesielt superheltjordsmonnet etter nye «Intellectual Properties» som dei føler har den magiske, udefinerbare appellen som dei kan forvandle til pengar, festar og dyre hus med utsikt utover Stillehavet. No skal eg ikkje lage ein falsk kontrast der teikneserieskaparar kun er drivne av idealisme og filmfolk kun er drivne av pengebegjær, realiteten er at begge partar både kan vere kroniske drøymefantar og kyniske manipulatorar. Likevel er det ein kulturkollisjon, og måten dei ulike serieskaparane har krønsja borti filmbransjen sine mange løfte om gull og celluloid er verd ei studie i seg sjølv.

Ei av dei mange actionspekka scenene i From Hell som berre skriker «lag Hollywood-film av meg!».  Ill.: Eddie Campbell

 

Alan Moore nekta døtrene sine å møte Johnny Depp då Depp skulle spele i filmatiseringa av From Hell, og var ikkje begeistra for sluttproduktet (From Hell var redusert frå ein whydunnit til ein whodunnit). League of Extraordinary Gentlemen førte til at Moore vart anklaga for plagiat av eit tilsvarande amerikansk filmprosjekt, noko han tok som ein personleg hån. Filmen sjølv var heller ikkje så mykje å fryde seg over. På V for Vendetta nekta han å ta imot pengane, mot at dei strauk namnet hans frå all reklame for filmen. Sluttproduktet, sjølv om det ikkje var så verst, var ikkje som boka. Der boka var ei studie av balansen mellom fascisme og anarki var filmen ein 9-11-truther-draum som elles mest handla om knivslåstkampar. (Moore har likevel stor sans for at Anonymous-rørsla har adoptert V si maske, men det ser ikkje ut til at han forstår at filmen kan ha bidrege til maska si popularisering).

Moore hadde tidlegare råda Terry Gilliam frå å lage Watchmen-film, og sidan Gilliam forsto Watchmen, styrte han unna. Når Moore fekk vite at Zack Snyder som no skulle lage ei trufast filmatisering av «Watchmen» var topp kvalifisert fordi han tidlegare hadde fått til ei trufast filmatisering av Frank Miller sin «300», er det all grunn til å tru at Moore ofra eit par ekstra geiter til Glycon. Zack Snyder si vidare karriere (Man of Steel og den komande Superman vs Batman) indikerer at Glycon si makt ikkje strekker seg spesielt langt utanfor Northampton.

… og i morgon et vi middag i ein kompleks, litterær labyrint av moralske gråsoner!

 

Frank Miller hadde dårlege erfaringar med korleis Robocop 2-manuset hans vart kompromissa ned til det ugjenkjennelege, og nekta å ha noko med filmbransjen å gjere heilt fram til Robert Rodriguez kom med ein ferdig prototyp av ei scene frå Sin City. Rodriguez melde seg også ut av regissørane si fagforening for å kunne co-regissere med Frank Miller. Sin City vart ein så dundrande suksess at Miller prompte fekk hybris. Inntektene frå Zack Snyder sin versjon av 300 gjorde at folk trudde endå meir på Frank Miller, så Miller fekk regissere ein svært Millersk versjon av Will Eisner sin The Spirit. Uvisst av kva grunn vart den laga for å sjå ut som Sin City. For meg var den rare Spirit-filmen ikkje eit sjokk, då eg er van med at Miller er genial og sprø i annakvart prosjekt han gjer. Og filmen har nok kokko greier til at eg syntest den var … ikkje middelmådig. Men bortsett frå meg hata alle i heile verda den filmen.

Miller får lage The Spirit. Lagar Sin City ein gong til. Ulempe: Målgruppa for filmen er, mellom anna, folk som likar The Spirit.

 

 The Spirit – eller kvifor Hollywood ikkje vil gi serieskaparar for mykje makt

Eg hadde likt ein Spirit-film som brukte alle dei formelle grepa til Eisner: Å synleggjere mediet, leike med nye narrative teknikkar – som Eisner gjer i Two lives, historia om forbrytaren Carboy T. Gretch og den underkua ektemannen Cranfranz Quayle som tilfeldigvis er heilt like, og der skurken endar torturert hos den kjempestore kona medan ektemannen får lese avisa i fred på cella. Eller slike ting som Alan Moore gjorde med Spirit-hyllesten Greyshirt, der ei historie mellom anna skildra ei fireetasjes bygning i fire ulike tiår, der kvar etasje konsekvent gjekk føre seg i kvart sitt tiår. Ein Spirit-film kunne vore eit formelt overflødighetshorn om den hadde fått gå i rette hender, men problemet er vel at Eisner per definisjon har laga eit verk som er så nydeleg at ein berre kan få kritikk om ein gjer noko med det. Og kven som kunne regissert ein slik Spirit-film er det vrient å tenkje seg. Kanhende ein litt meir actionfylt Wes Anderson, eller ein litt mindre blodig Timur Bekmambetov.

Men Mark Millar har samarbeida glatt og fleksibelt med filmbransjen, tilsynelatande utan å få ei einaste skramme av kapitalistane. Han er no «kreativ konsulent» hos Fox, der han skal drysse sin geeky kredibilitet over superheltprosjekta dei kjøpte rettighetene til før Marvel endeleg fekk råd til å lage sine eigne filmar. Samstundes vart Wanted ein publikumssuksess, Kick-Ass BÅDE ein publikums- og ein kritikarsuksess, og Kingsman som no er ute er faktisk både dørgande bra og lar oss få sjå Bjørn Floberg i ei rolle der han, som vanleg, er perfekt.

 Millar: Tyggegummi-Alan Moore

Eg oppdaga tegneserieforfattar Mark Millar første gong då Egmont ga ut Ultimates, den nydelege gjenopplivinga av Avengers-teamet bestående av Iron Man, Captain America, Thor, Hulk, Wasp, Giant-man og Hawkeye. Millar gjorde dei til, meir eller mindre, tullingar. Iron Man var alkis, Captain America mangla kontakt med samtida og hang framleis fast i andre verdskrig, og den mektige Thor hadde blitt miljøaktivist og sleit med å innordne seg Avengers sitt ganske kyniske «verds-politi»-opplegg.

2
Illustrasjon: Bryan Hitch.

I tillegg var Avengers no eit statleg tiltak, styrt av Nick Fury. Fury vart denne gongen teikna som Samuel L. Jackson – og Avengers hadde, i tillegg til alle sine feil, også filmstjerneego. Mykje av plottet dreide seg rundt at Bruce Banner var såra fordi det var snakk om å filmatisere Avengers, og dei andre Avengerane meinte at Steve Buscemi ville passe til å spele Banner. Når eksdama hans i tillegg var på date med b-kjendis Freddie Prinze jr., vart han til slutt nøydd til å bli hulk for å setje seg i respekt.

For det første er dette ein latterleg grunn til å verte hulk. Tradisjonelt er Hulk sin harme rettferdig. Det er militæret eller slemme bøllar som gjer at spedbygde Banner vert til den grøne kruttpluggen. Men Millar har gått eit hakk vidare, og pervertert raseri-superhelten: Hulk sitt raseri er den hjelpelause mannen sitt raseri, og hjelpelause menn sitt raseri går i 99% av tilfella IKKJE ut over ransmenn på gata, men, ganske presist, ut over eks-dama. Det er kanskje denne typen presis observasjon av superheltane sin innebygde perversitet som gjer at eg elskar Millar sine historier så mykje – og at ei høglytt gruppe av amerikanske superheltentusiastar har Millar som hatobjekt nr. 1.

3247603-u-13-08
Hulk-figuren, som så ettertrykkeleg har bevist at han ikkje funkar som hovudperson (hverken Edward Norton eller Ang Lee kunne redde Hulk-filmane), viser igjen kor gøy han kan vere som sprø biperson. Illustrasjon: Bryan Hitch

 

Det skadar heller ikkje, for min del, at Millar aldri heilt klarer å slutte å tulle. Når Hulken skrik ut sitt raseri, er det med replikken «Hulk knuse Freddie Prinze jr.!»
Det er litt det same som skjer i Kingsman (filmen): I den mest emosjonelt lada augneblinken i filmen, klipper vi til hovudpersonen Eggsy som sit og er fortvila. Bak han heng ei avis med overskrifta «Brad Pitt ate my sandwich!»

Striden med Morrison

Grant Morrison, som jobba nært med Millar på Aztek – the ultimate man, The Flash og Skrull Kill Krew, er ikkje så ukritisk som meg. Etter ei konflikt som Morrison ikkje vil spesifisere og Millar smørblidt ignorerer, er det ein eller annan type vondt blod mellom dei. Millar seier han nyter å lese Morrison sine seriar, og Morrison seier:

I wish him well, but there’s no good feeling between myself and Mark for many reasons, most of which are he destroyed my faith in human fucking nature.

Mark Millar starta karrieren i ein hybel utan kjøleskap, saman med ein katt. Millar og katten bytta på kven som skulle få mat, i følgje hans eiga forteljing. Kor mykje av mytologibygginga ein enn skal tru: Millar er i alle fall i dag i ein ganske komfortabel posisjon. Hollywood-produsentar kastar kontrakter på han før han skrur på datamaskina. Dette er til ei viss grad fordi Millar sine tidlegare filmatiseringar har generert den tingen som Hollywood likar best: Pengar. Men også fordi historiane generelt har klare, lettforståelege konsept.

Og Morrison berre: «Jamen MINE historier har OGSÅ klare, lettforståelege konsept!»

 

Morrison jobbar for tida med Multiversity, som presenterer DC-fansen med ikkje mindre enn femtito ulike parallelle univers. Og han har generelt hatt ei voldsom, nerdete begeistring for å inkludere sjølv dei minste, mest obskure aspekta ved Batman og DC-universet si lange historie i sine seriar. (Stikkord: The Batman of Zur-en-arrh) Millar er – både i businessen sin og i historiene sine – meir pragmatisk, og faktisk direkte motstandar av kontinuitets-grøftene som dei store superheltforlaga ofte grev seg ned i: “Why are they so obsessed with continuity? A story is a story – nothing more, and yet people want to know which Earth Watchmen takes place on.” (FA#104, 1988)

Millar er seg sjølv lik

Eg tenkjer ikkje at dette er ei historie om ein sellout. Millar er den han alltid har vore. Han skreiv ei begeistra oppsummering av teikneserieåret i fanzinen FA i 1988:
“… Watchmen, Dark Knight, Man Of Steel, Batman: Year One, the last year of Swamp Thing, the return of The ShadowMiracleman, Halo Jones, Constantine (Hellblazer), Flash, Justice League and Batman.”
Eit svært smalt utval, som avslører ein spesifikk (og kan eg seie normal?) smak. Og denne smaken kan ein merke i alt han lagar i dag også.

Kick-Ass og Hit-Girl. Illustrasjon: John Romita
Optimistiske barneheltar: Hit-Girl og Kick-Ass. Illustrasjon: John Romita jr.

Skal ein oppsummere Alan Moore sin produksjon i 1988, så er ordet dekonstruksjon. Millar gjorde nett det med superheltane i Ultimates i 2004, han gjorde det med superhelt-fansen i Kick-Ass, og med Secret Service dekonstruerte han spionfilmsjangeren og putta bitane ihop igjen på ein frekk, moderne og Frankenstein-aktig måte. Eller for å sitere Colin Smith sin Mark Millar: Deconstructionist, man and boy:

«Then, having scraped away a weight of taken-for-granted assumptions, the deconstruction-minded creator could set out to invigorate the form with a variety of new influences and intentions. (…) Retaining the joyously absurd tropes of superpowers, public identities and costumes meant that the distinctive pleasures of the superhero book remained.»
(På norsk: Om ein dekonstruerer på ein lur måte, kan ein ete heile kaka og ha igjen kake likevel.)

Kvifor er Morrison då så skuffa over sin tidlegare makker? Er det at Mark Millar brukar dekonstruksjons-trikset som Alan Moore og Frank Miller gjorde seg ferdige med på åttitalet? Er det kynismen i humoren? Er det så skittent som at Morrison sine mange turar inn i Hollywood (han bur til og med store deler av året i L.A.) ikkje har vore i nærleiken av Millar sin enorme filmsuksess?

Et svært vellykket samarbeid: Grant Morrison og Frank Quitely (ill.)
All-Star Superman, den beste Supermannserien nokon gong. Frank Quitely (ill.)

Som serieforfattar er nok kritikarstanden framleis på Morrison si side. Morrison sine serier er vanvittig fantasirike og imponerande, og Morrison har klart å gjere store endringar i superheltmytologien, som jo er den viktigaste mytologien USA har gitt verda. Den kaotiske Arkham Asylum, den kaotiske Batman incorporated, den fantastiske New X-men, og den einaste utruleg bra Supermann-teikneserien som nokon gong er laga: All-Star Superman. Men med syrete eventyr som Invisibles og The Filth kan ein ikkje anklage Morrison for å vere ein sleip taktikar heller. Morrison kan briljere, men veldig ofte er seriane hans ganske ukonvensjonelle. Det er slåande at Morrison først og fremst er 100% når han har ein intelligent teiknar (Frank Quitely) som kan halde alle idéane samla.

Den joviale strategen

Millar, på si side, klarer oftare å få tak i rett teiknar for kvar bok han skriv. Kanhende fordi han har betre økonomisk gangsyn – meir pengar gir meir kontroll. Goran Parlov passar til Starlight. Romita passar til Kick-Ass, Quitely passar til alt. DC comics har tilsynelatande gått for å gi gode teiknarar til dårlege forfattarar og omvendt, i håp om å få ut flest mogleg «ok» bøker. Dermed har Morrison, på høgda av si karriere, måtta slite med ein del rask. Doom Patrol og Invisibles er serier som … vel, dei inspirerer meg til å sende ein portfolio med teikningar til DC, det skal dei ha. Marvel har tenkt omvendt, toppa laget når dei fekk ein bra forfattar. Slik har Morrison kava med rusk og rask, medan Millar har hatt tilgang på folk som Bryan Hitch, som er USAs svar på Knut André Solberg. Og når Millar gjekk ut frå Marvel, hadde han stor nok popularitet til å kunne få med seg bra teiknarar som passa til det han jobba med.

Nok et vellykka samarbeid: Mark Millar og Goran Parlov i Starlight.
Parlov kanaliserer Moebius i Starlight.

Og Millar er på sitt beste når han nærmar seg Hollywood. Konsepta hans toler det – ofte er Millar sjølv først til å innrøme at filmane er best om dei får vere annaleis enn bøkene. Eg veit eg er litt aleine mellom vaksne, siviliserte menneske på dette, men eg likte kazakhstanaren Timur Bekmambetov si filmatisering av «Wanted» enormt godt. Det virkar som om Millar har akkurat den avslappa haldninga til sitt eige stoff som gjer at regissørar tør å setje sitt eige preg på historiene og slappe av. Og med Bekmambetov og Matthew Vaughn har han fått voldsromantiske, barnslege gærningar i regissørstolen, noko som passa perfekt til historiene slik dei var.

Alan Moore-filmatiseringar vert gjennomgåande verre enn utgangspunktet, dermed er det vrient å like dei sjølv om filmane kanskje i seg sjølv har kvaliteter. Medan Millar-filmatiseringane Wanted, Kick-Ass og Kingsman fungerte heilt strålande som filmar. Essensen av dei er mykje enklare, reinare, enn essensen av Moore sine serier. Det skadar heller ikkje at ein aldri føler at det er noko djupt og filosofisk som har gått tapt, og Mark Millar har ært av Moore sin bitre krig om royalties og rettigheter på åtti- og nittitalet.

9781582404974

 

Etter å ha bygd opp ein lesarkrins med work-for-hire hos Marvel, og etter at Stan Lee sjølv sa til han at det var teit å berre jobbe med Stan Lee sine superheltar, hoppa Millar av og skapte sine eigne. Resultatet: Nerden Kick-Ass, Hit-girl, Wesley, den Dilbert-aktige kontorslaven som blir superskurk i Wanted, Skurkebatman-figuren Nemesis, den alvorleg sjuke Superior, pensjonist-romhelten Starlight. Med eit komande prosjekt om ein barnehage for superheltborn anar vi at han, som Stan Lee, byggjer opp eit ivrig og svært Hollywoodtilpassa pantheon av konseptuelt tydelege intellectual properties. Og Millar har den uforskamma evna til å vere heilt ærleg på dette også. Noko som er litt forfriskande om ein har lese for mange av Alan Moore sine lange tirader om kor urettferdig og teit og korrupt bransjen er.

Om du ikkje likar Mark Millar er du teit, for Joss Whedon likar Mark Millar

For å samanlikne med dei tre andre superheltforfattarane som har jobba både for storforlaga og skapt eigne univers: Morrison kan vere nesten uforståeleg om ikkje teiknaren både er ein briljant pedagog og eit geni på Morrison sitt nivå. Moore har ulike ambisjonar med ulike prosjekt, og for meg har han alltid noko nytt og interessant å lære frå seg, men eg trur mesteparten av kruttet hans dei siste åra har gått med til gigantromanen Jerusalem, som med ein million ord har fått Moore til å uttale ‘I have doubted that people will even be able to pick it up’. Samanlikning: Krig og Fred er på 560 000 ord, Bibelen er på 800 000 ord. Eg digga den førre romanen til Moore, Voice of the Fire, så eg held håpet oppe, men at han er over middels sprø må vi sjølvsagt rekne med. Etter Holy Terror og Sin City 2, som begge har fått litt motgang, har eg ikkje sett noko til Frank Miller. Ryktet går jo på at han har blitt sprø, men alle serieskaparar som er verd å lese blir før eller seinare kalla sprø av kjipe dustar, så ignorer dette.

Det er folk som ikkje har laga sin eigen slangegud som er syke i huet.

 

Ein kan irritere seg over Mark Millar-seriane sin hang til sjokkeffekter, mange dødsfall, eller på eit meir abstrakt nivå: Over historiene sin glatte, stikkpille-aktige flyt gjennom lesarkroppen. Men om ein tek ei sånn fancy dobbelt-snobbete tilnærming og ser på det å lage velolja underhaldning som stor ingeniørkunst, så er mi audmjuke meining at det å lese ei god Mark Millar-historie er fett. Og slik har det ikkje blitt på slump. Tidvis kjem kanhende idéane for tett, som om han ikkje har tolmod til å Dessutan, av dei fire store og ikkje-dritkjedelege superheltforfattarane, er Millar den einaste som tilsynelatande ikkje har blitt sprø enno. Det i seg sjølv er jo litt spennande, litt som ei bombe som ikkje har eksplodert. For meg er Ultimates (2004) framleis Millar sitt aller mest detaljrike, intense og gjennomarbeida verk. Den har også hatt enorm kulturell slagkraft, då det var den serien som forma Marvel si aller største filmsatsing: Avengers. Ikkje rart, når seinare Avengers-regissør (og Buffy-regissør, feminist og generell godgut) Joss Whedon skreiv forordet.

 

Whedon visste neppe at han skulle bruke så mange år av livet sitt på Avengers-universet då, men serien imponerte han, og han kan få avslutte med sin hyllest til den omstridte skotten: «Det fungerer fordi Mark Millar dekonstruerer idéen om heltar akkurat nok til at du skal verte verkeleg bekymra for sjansane deira når verda HAR behov for å bli redda, og verkeleg begeistra når dei lukkast.»

Øystein Runde
Øystein Runde er tegneserieskaper kjent blant annet for superheltparodien Bjartmann, bøkene Olav Sleggja og Berserk, samt faktaboken Stamceller. Han har også skrevet tegneseriene Futen og De fire store.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.