Når sannheten er utilgjengelig

«Vi leser ikke for underholdningens skyld, men for estetisk nytelse».

Jeg har en lesepause fra Joanna Rubin Drangers Husk oss til livet da jeg hører et ekko av Erik Bjerck Hagens ord fra en forelesning i litteraturvitenskap for minst 15 år siden. Han sa det med glimt i øyet, og ettersom jeg egentlig aldri har vært så interessert i litteraturvitenskap aner jeg ikke hvem han siterte eller parafraserte. Men jeg interesserer meg for leseropplevelsen, og jeg tenker at de beste leseropplevelsene har man når begge de nevnte kvalitetene er til stede, og man i tillegg kan lære noe. Om mennesker og levd liv, om seg selv, om et naturvitenskapelig tema … hva som helst! 

Kjenner du deg igjen i dette, så sett deg til rette med tekoppen, og lær av Joanna Rubin Drangers personlige behandling av et tema vi aldri kommer til å bli ferdige med, verken forfattere eller lesere: Folkemordet på jødene.

Fortellingen om en slekt

Joanna Rubin Dranger er kjent for barnebøker, og for lette og humoristiske tegnede romaner som Frøken livredd og kjærligheten. Som leseren kanskje har gjettet er det ingenting lett og humoristisk over Husk oss til livet. Ei heller passer den for barn – dette er noe helt annet fra den etablerte forfatteren.

Bokens første, korte, kapittel forteller historien om den jødiske kunstmaleren Lotte Laserstein, og hennes forbindelse til forfatterens familie. Lasersteins fortelling er tett knyttet til fortellingen om det jødiske folks utenforskap og forfølgelse i Europa i det 21. århundre, og Rubin Dranger, selv jødisk, supplerer med selvopplevde møter med antisemittiske ytringer under oppveksten sin i Sverige på 1970- og 1980-tallet. Kapittelet er svært godt gjennomført, og inneholder mange indirekte løfter om hva denne boken vil by på: Underholdning, i form av en serie helt unike fortellinger om interessante mennesker; estetisk nytelse, med sine innslag av symboltunge og sterke illustrasjoner; og ikke minst kunnskap, om Skandinavia under krigen, og jødenes historie etter Holocaust.

Dessverre blir jeg bekymret underveis i bokens andre kapittel, «Det er ikke farlig». For en forfatter som vil så mye er det vanskelig å gjøre leseren til lags Kapittelet beretter om hvordan forfatterens oldefar Aron Katz etter de russiske pogromene (angrep på den jødiske befolkningen) tidlig på 1900-tallet forlot hjemlandet, og etablerte seg i Sverige. En til tider koselig fortelling om en ukuelig optimist som bygger opp en forretning i et land der han aksepteres, men samtidig er annerledes. Og nettopp denne annerledesheten er den jødiske familiens antagonist. Det hjelper ikke å ha mange venner når man også har mange fiender, og Rubin Dranger formidler godt hvordan det må ha vært å leve i – enn så lenge – trygge og varme Sverige samtidig som familie og slekt andre steder i Europa led og var i fare, eller kanskje allerede var drept. Likevel synes jeg samtidig at hun svikter leseren.

En god bok fungerer som en bro der forfatterens og leserens tanker, erfaringer og følelser kan møtes. I «Det er ikke farlig» er det som om forfatteren ett eller annet sted i prossessen har mistet leseren av syne. Kapittelet består i stor grad av handlingsreferat og anekdoter, mens både familien og familiebedriften gradvis blir større. Visuelt er kapittelet preget av nøkterne portretter eller totalbilder Som leser er jeg rett og slett usikker på hva jeg skal med all denne informasjonen om en familie som forblir fremmed for meg, ettersom jeg ikke vet hva de vil og hva de drømmer om.

Når det gjelder mitt «krav» til underholdning på veien, så misforstå meg rett; Jeg forventer ikke å oppleve et stort spenn av følelser når jeg leser en bok som denne. Men gode sakprosaforfatteren har en evne til å holde på leserens engasjement og nysgjerrighet, uansett tema. For å sitere kapittelets avslutning: «Fortellingene om den sjarmerende, uredde, humoristiske og sjenerøse Aron er vår slekts felles skapelsesberetning». Ok, men hvordan er denne beretningen relevant for andre? Jeg får en følelse av at det ligger noe bak som jeg ennå ikke klarer å se. Men boken er bygget opp slik at det er først når enorme mengder kalde fakta om folkemordet på jødene er presentert, at forfatteren kommer med en forklaring av sitt prosjekt.

Familien som forsvant

Rubin Dranger tar oss nemlig også med inn i prosessen med boken. Først en tanke overflatisk, men etter hvert slipper hun leseren svært tett innpå. Tredje kapittel er viet et spørsmål som dukket opp underveis, og som hun bestemte seg for å finne svaret på; «Forsvant» egentlig hennes oldefars brors familie i Litauen? Var det noen som overlevde? Samtidig som hun forteller om jakten på svarene, formidler hun den grusomme sannheten om hva som tilstøtte Sovjetunionens jødiske befolkning da Nazi-Tyskland invaderte. Et kapittel med gode kvaliteter, men med en svært todelt stil.

De personlige opplevelsene er rikt illustrert, men beretningen om folkemordet og alle slektningene som mistet livet formidles i hovedsak gjennom tekst. Og nå slår tanken meg: Lider Rubin Dranger av berøringsangst i møte med hennes folks og slekts tragedie? Er brutaliteten og skjebnene for voldsomme til at hun klarer å ta rollen som brobygger? Har hennes følelser blitt så tunge, mørke og overskygende at hun ikke har maktet å skrive en bok som får leseren til å føle i nevneverdig grad? Jeg er halvveis i boken da jeg stiller disse spørsmålene. Så klart forstår jeg henne; Holocaust. 400 sider. Tegneserie(-ish). Og man blir garantert sammenlignet med Maus.

Jeg skal la være å sammenligne med Maus. Husk oss til livet er i mine øyne ingen tegneserie, men en illustrert sakprosabok. Jeg skal heller ikke tillegge Rubin Dranger noe ønske om å underholde meg med en bok om hennes slekts og folks tap under andre verdenskrig, og hva hennes generasjon jøder – Holocaust-generasjonens barnebarn – har arvet. Jeg tror de fleste lesere vil oppleve denne boken som ujevn, ettersom stilen er så blandet, og fortellingen ofte er svært nøktern. Visuelt sett inneholder boken en spesiell miks av symbolske bilder som setter leseren i rett stemning, og nøytrale portretter som ikke tilfører historien noe. De teksttunge sidene med stedsnavn og dødstall er fulle av informasjon, men som leser må jeg jobbe hardt for å holde tråden og som anmelder plages jeg av mange kritiske spørsmål om dramaturgi og visuelle virkemidler.

Som forfatter og tegner la Joanna Rubin Dranger listen svært høyt denne gangen. Arbeidet med boken var enormt, og innblikket leseren får i prosessen bak boken gjør at også hennes egen fortelling engasjerer. Rubin Dranger ikke bare forteller, men hun deler noe med oss. Hun deler arven etter Holocaust med oss. Hun deler berøringsangsten med oss. Og det er nettopp denne fjerde dimensjonen som er bokens største kvalitet.

Det unike i det personlige

Jeg ønsker ikke å avsløre for mye, men det må nevnes: Rubin Dranger forteller også om hvordan hun underveis i arbeidet med Husk oss til livet kjente på berøringsangsten, tok opp kampen, og tapte den ikke. Interessant nok er det når hennes egen fortvilelse virker størst, at kreativiteten slår ut i full blomst og boken blir mer variert. Rubin Drangers formidling av ekte følelser er poetisk og sterk, og jeg skulle ønske boken hadde bydd på mer av dette innledningsvis.

Underveis i lesningen av «Husk oss til livet» tar en berøringsangst bolig i meg også. Hvordan anmelder man egentlig en så til de grader personlig fortelling om å være tredje generasjons overlevende etter et folkemord? Jeg har en masse kritiske notater. Jeg savner en strammere redaktørjobb. Og samtidig leser jeg om en forfatter som underveis i prosessen blir møtt med de samme innsigelsene jeg selv hadde: Hvordan er hennes families fortelling relevant for andre? Men jeg har også blitt berørt av scenen der forfatteren må ta et avbrekk i arbeidet for å male over et hakekors-symbol på bygningen. Jeg er også full av ny innsikt i andre verdenskrig sett fra russiske, norske og svenske jøders perspektiv. Ikke minst har forfatteren åpnet øynene mine for Sveriges rolle under krigen, og for rollen som «nøytral» når det pågår et folkemord. (Kan man egentlig stille seg nøytral til systematisk utryddelse av et helt folk?)  Til tross for at boken startet svært generelt og lite personlig, sitter jeg altså igjen med en krevende og helt unik leseropplevelse.

Ignorer om du vil en litteraturviters ønske om estetisk nytelse, og en tegneserienerds jag etter underholdning. I denne boken benyttes en solid verktøykasse for å bygge en bro mellom forfatter og leser. Ikke alle spikre er truffet midt på hodet, ikke alle skruer er strammet godt nok. Men etter 400 sider kom budskapet seg over til slutt. «Husk oss til livet» er en bønn om at alle jødene som ble myrdet av russere, polakker og tyskere, mens nordmenn og svensker stilltiende aksepterte, ikke skal glemmes.

Det er åpenbart at bønnen vil bli hørt av alle som leser denne boken.