Hva gjør virkeligheten i tegneserien min?

Jeg har lest en god tegneserie!

Den er skrevet av Benni Bødker, tegnet av Christian Højgaard og heter Meshugge. Denne flotte og dystre kriminalhistorien ble utgitt mot slutten av 2024, men har vært under arbeid i 15 år. I Meshugge befinner vi oss midt i København i begynnelsen av 1900-tallet, og vi møter den unge frøken Nathansen som ad omveier ender med å etterforske flere bestialske mord i den jødiske ghettoen. Det som følger, er en grusom og til tider okkult fortelling om storbyens laveste lag for over 100 år siden.

De fremmede

Det er kult – og det er absolutt grunn nok til å lese tegneserien. Men jeg vil skrive om den fordi Meshugge gjorde noe spesielt med meg. Den ville lære meg noe – spesifikt om de virkelige jødiske ghettoene i København for over 100 år siden. Som fornuftig, dannet danske visste jeg godt at det bodde en jødisk minoritet presset sammen på et lite område av København før første verdenskrig … men der stoppet kunnskapen min også. Hvorfor bodde de der? Hvor kom de fra? Hvorfor var de så adskilt fra resten av byen?

Meshugge vil lære meg noe om de store pogromene og jødeforfølgelsene, om en europeisk storby anno 1900, og ikke minst noe om danskenes syn på disse fremmede jødene. De er nemlig i høy grad «de fremmede» i denne tegneserien. Hovedpersonen, frøken Nathansen, er selv jøde, men fra en pen og velstående familie som har bodd lenge i København. Familien snakker dansk, og kan slett ikke forstå eller forholde seg til den nye, brokete massen av mennesker som kommer fra alle mulige steder.

Forfatter Benni Bødker har gjort mye research. Mye av denne er basert på datidens avisartikler, hvor politikere og andre meningsdannere uttaler seg om situasjonen. Og tonen er ikke alltid like pen. Det er tydelig at mange gjerne vil hjelpe og redde de stakkars, fattige utlendingene – men mange mener også at de best hjelpes med en gavmildt forhåndsbetalt fergbillett til Amerika.

Fem typer tegneserier

Det finnes mange tegneserier som forteller historier fra virkeligheten. Fortellinger som vil vise et stykke sannhet eller fakta om verden rundt oss. Det er i grunnen ikke noe som er spesielt for tegneserier, men noe vi kan møte på tvers av alle uttrykksformer og medier. Ikke desto mindre har disse formene for tegneserier spilt en stor rolle, særlig for hvordan tegneseriemediet har fått en ny plass i det kulturelle landskapet de siste tiårene.

Uten å gå totalt akademia-amok, så kan vi grovt sett snakke om fem typer tegneserier med «virkelighet» i.

• Dokumenterende tegneserier – tegneseriens bredest mulige svar på dokumentarfilmen.
• Biografier – omhandler en person som ikke selv har skrevet eller tegnet denne tegneserien.
• Selvbiografier – omhandler den samme personen som også har tegnet og skrevet denne tegneserien.
• Fagbøker i tegneserieform – overraskende sjeldent, men ofte er dette et element i de ovenstående.
• Graphic Medicine – av forskjellige grunner har dette blitt en sjanger, men i praksis består sjangeren av de fire andre – bare med vekt på sykdomsfortellinger på den ene eller andre måten.

Naturligvis er disse fem typene ofte blandet sammen i de faktiske verkene, men slik er det med den slags kategorier. Det er fortsatt et godt utgangspunkt for å snakke om hvorfor disse tegneseriene er interessante. Hvorfor det altså er noe viktig på spill her. For dét er det!

Og det handler ikke om ekthet eller kvalitet.

Den kanskje beste tegneserien som er laget i Danmark, som også er den med de absolutt mest ekte karakterene og de mest nærgående fortellingene, er avisstripen Homo Metropolis (1994-2013) av Nikoline Werdelin. Og det er fiksjon. Hele veien igjennom. Det er hardt rammende, dypfølt, spiddende, ærlig og ubehagelig morsom fiksjon.

Jeg er ikke i ferd med å snakke ned fiksjonen!

Jeg synes bare det er så interessant med denne faktiske virkeligheten som vil være med inn i bøkene mine. Inn i den virtuelle verden skapt av streker og fortellinger. Hva vil den her?

Den danske starten

All historieskriving satt til side, så kan man i hvert fall tillate seg å påstå at dokumenterende tegneserier får en plass i tegneserie-Danmark med 2012-utgivelsen av antologien Dokument. Dette var en antologi hvor forskjellige kunstnere lager tegneserier innen de fem ovennevnte kategoriene på forskjellige måter. For eksempel Johan F. Krarups «Nostalgi», et tegnet intervju med en av Københavns gamle tegneseriesamlere og nettdebattanter.

Samme forlag, Aben Maler, fulgte i 2013 opp med antologien Jeg Tegner Når Jeg Skriver – 11 tegnere skriver dagbok. De 11 innslagene er kanskje mer «ferdiggjorte» enn rene dagbøker, men de er i høy grad personlige og gir et kult blikk bak teppet.

Det er sjelden mye penger i tegneserier, så hvis man vil lage en bok, må man gå dit pengene er. Antologien Knivsæg fra 2015 er et glimrende eksempel på strategisk dokumentararbeid. 70 års jubileum for slutten av 2. verdenskrig – så kan det søkes støtte fra fond og selges til skoleprosjekter! Det kan høres ut som en kynisk kritikk, men nei – jeg elsker den boken. Det er så mange gode tegnere som har fått sin debut her eller i lignende bøker. Det er nesten så Knivsæg drukner i gode tegneserier – og de er fylt med dokumenter og vitnesbyrd.

To utgivelser som også er verdt å nevne er antologiene Uledsaget fra 2017 og Kærshovedgård Stories fra 2024. De forteller begge om å være flyktning som har kommet til Danmark. I Uledsaget hører vi om krigens og fluktens gru og redsler, mens Kærshovedgård Stories også vender speilet innover mot den danske statens forferdelige behandling av mennesker i avreise-leirene.

Ikke bare ubehag

Fakta er ikke nødvendigvis trist og grusom, men når man velger å fokusere på fakta i en tegneserie, ja, så vil det oftest være fordi det i alle fall er viktig. Viktig, og kanskje også oversett eller usagt. Morten Dürr og Lars Hornemans tre poetiske tegneserier, Zenobia (2016), Ivalu (2019) og Liv (2025), handler alle om viktige problemer i verden. Og når disse virkelige problemene rammer barn – blir det naturligvis ekstra hardt å lese om.

Som sagt behøver det ikke være ubehagelig bare fordi det er fylt med den virkeligheten. Selv bøker som vil lære leseren noe kan godt være morsomme. Bare se på den ganske merkelige tegneserie-essay-samlingen Get Naked som Steven Seagle har laget på forlaget Image. Seagle er ikke fra Danmark, men han underviser jevnlig på utdanningen Graphic Storytelling i Viborg. Sammen med en av årgangene laget han denne boken, og fikk den utgitt. Den består av 19 essays om å være naken, og hvordan man er naken på forskjellige måter rundt om i verden. Alle er skrevet av og om Seagle, men tegnet av de 19 forskjellige studentene på kurset.

Å lære noe likevel

Det er mange flere tegneserier jeg sikkert burde nevne, kanskje særlig forlaget Eudors suksessrike tegneserier om vitenskap – først og fremst anført av biografien Ørsted. Men egentlig ville jeg si noe om det med å lære noe «ekstra» når man leser en tegneserie. Noe man ikke hadde bedt om, kan du si. Leser man en biografi om en vitenskapsperson eller en antologi om flyktninger, så forventer man å lære noe. Noe om mennesker, ja, men også noe om verden mer generelt. For det meste leser jeg en tegneserie, og forventer IKKE å lære noe. Og ofte lærer jeg noe likevel.

Det gjorde jeg absolutt også i Bødker og Højgaards Meshugge, men først og fremst ble jeg altså bare godt gammeldags underholdt. I verden slik den ser ut i dag, er det viktig noen ganger å få et annerledes perspektiv på det hele – for eksempel et historisk perspektiv.

Men det er samtidig viktig å tillate seg selv å bli underholdt av okkulte mordgåter og andre deilige saker!