Ida Eva Neverdahl er ikke eldre enn 22 år, men innen tegneseriefaget er hun allerede som veteran å regne: Som femtenåring kom hun på tredje plass i Dagbladet tegneseriekonkurranse, og som syttenåring kom hun på femte.
Stripen hennes «Like an artist», skrevet og publisert på nettet i 2011, ble hyppig delt og vekket interesse hos Scott McCloud, som bruker den i tegneserieforedragene han holder rundt om i verden. Hun har hatt stripeserier i Dagbladet, VG, Pondus og Nemi, men Gelé er hennes første samling av striper i bokform.
Gelé er andre utgivelse på Minuskels Kickasscomics – den ble utgitt kort tid før Dass, som ble lansert rett før Oslo Comics Expo – og vitner om at forlaget ikke akkurat setter seg fast i noen støpeform for utgivelsene sine. Gelé er visuelt sett en veldig pen utgivelse, med ruter trykket på sort papir og farger som formelig hopper av sidene. Boka er en sammensetning av individuelle striper og kortere historier som brer seg utover flere sider og felles for alle er hovedpersonen Lulu, en karakter med fascinasjon for ostepop, enhjørninger og annen magi.
Humoren i Gelé fungerer veldig godt i de små hverdagsvitsene, som i stripen der Lulu våkner frisk og rask, kun for å våkne enda en gang og innse at følelsen av uthvilthet var en drøm, eller i den hvor Lulu møter Sokrates, som stiller henne vage undringsspørsmål for hver ting hun sier (og ender følgelig opp med å få juling). Det er mange flere eksempler å trekke ut, men en spesielt søt en er stripen om forelskelse, der Lulu reflekterer: «Når du liker noen magisk godt / Alle andre er som en flokk ponnier / mens den personen er en enhjørning».
Men særlig på sidene der man kan gi seg helt hen til Neverdahls tilsynelatende ustoppelige fantasi og sans for det absurde, er boka en glede å lese: Reklamen for bildeboka «Den lille boka om skinheads» er intet annet enn kostelig og den lengre historien «Enhjørningia», der Lulu reiser inn i valkene på en mann hun ser på bussholdeplassen, og ender opp med å bli dronning i et enhjørningsrike, vekker både latter og ny undring over hvor i huleste Neverdahl tar det fra.
Det er likevel et par småting å stusse over i boka, både innholdsmessig og når det gjelder det redaksjonelle. Vitser som spiller på «skanks», i Neverdahls tusj lettkledde kvinner på Halloween-fest eller i tatoveringsstolen der Lulu tatoverer «teit skank» på korsryggen til en jente, føles utrolig gammeldags. Å fremstille karakterens særegenhet og følelse av å ikke være «som de andre jentene» ved å omtale dem som «tøsige» eller «skanks» fremstår som et umodent og helt unødvendig grep.
I tillegg dukker også en og samme stripe («Det beste med å komme hjem etter en natt på fylleren…») opp på både side 42 og side 66 uten noen videre forklaring, og bakerst i boka, der man blir lovet sju tolkninger av Gelé av Neverdahls venner, finner man kun seks av dem. Slike redaksjonelle glipper (om det er det det er) er rare, men de står ikke i veien for bokas mest positive egenskap: Gelé nekter å gå en spesifikk vei; når du tror du skjønner hva Neverdahl driver med, kommer det noe helt annet som vender leseopplevelsen i en ny retning. Tegnerens selvskrevne tekst midt i boka, kalt «Sprellets filosofi» – en skildring av hvordan hun arbeider og tegner – forklarer tankeprosessen: «Sprell handler om å kunne tenke i gøyhetens retning,» skriver hun, «Det er en naturlig driv mot å fylle alle tanker og opplevelser med mest mulig tankespinn og særhet.»
Gelé er i bokform en spinnvill miks av serier som er ulik alt annet som er utgitt hittil i år. Det er fristende å kalle Neverdahl en av Norges mest spennende serietegnere – om ikke annet fordi det er vanskelig å legge fra seg Gelé med en annen tanke enn «…hva var det jeg leste nå?» og det er umulig å forutse hva hun finner på neste gang.