
Anmeldelse
Tim Ng Tvedt
Uttrykk deg selv
Jippi, 2020
I boken Hva er tegneserier (til norsk på Minuskel, 2016) starter den amerikanske teoretikeren Scott McCloud med et forsøk på å definere hva tegneserier er for noe. (Han innrømmer at det ikke er et tema som kommer ofte opp i samtale.)
McCloud starter med begrepet «visuell kunst», før han snevrer seg inn til kjernen av hva tegneserier er med denne munnfullen: «Tegnede og andre bilder plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren».
Det er sant at tegneseriedefinisjoner ikke er et tema som dukker opp så ofte. Men å lese tegneseriene til Tim Ng Tvedt gjør at man uvegerlig begynner å famle etter en definisjon på hva det var som nettopp hendte. Som den ironiske baksideteksten spør: «Vad handler det hela om? Vad får man veta?»
Hva har jeg egentlig blitt fortalt?

Personlig stil
Tvedt har i mange år gått løs på tegneseriemediets bestanddeler med skrutrekker og limpistol, og i prosessen foredlet et personlig uttrykk som er helt hans eget.
Lesere som finner frem til de selvpubliserte antologiene Confusion Comic, Vegetable Comic og Transport Comic fra 2013 og 2014 kan bli slått av at Tvedt har hatt en egenartet stil helt siden starten av karrieren. (Blant de andre bidragsyterne i antologiene finner vi Tord Torpe og Berliac.) Allerede her møter vi den distanserende fortellerstemmen, motviljen til et konvensjonelt plot, leken med mekaniske gjentakelser.
Så i 2015 kom debuten Omrokering (Jippi), et unnselig lite hefte som i utseende mest av alt minnet om instruksjonene til et teknisk apparat fra 1970-tallet. Boken var Tvedts avgangsprosjekt fra Kunsthøgskolen i Oslo, og kan kort beskrives som en fascinerende sammenstilling av objekter med forklarende tekst. Streken var klar og definert som i en manual, men variert med duse, tropiske farger i rosa og turkis og med innslag av skjørere, «håndtegnede» elementer. Det var noe rent og meditativt østlig over det hele.
Sidene i Omrokering var en oppsummering av objekter, en introduksjonen av elementer som har en indre sammenheng, og med en slags logisk utvikling fra begynnelse til slutt selv i fravær av det vi tenker på som fortellerstemme eller hovedperson.
At Tvedt har gått på Kunsthøgskolen er for øvrig den eneste biografiske informasjonen jeg har klart å finne, bortsett fra at han i Confusion Comic kort introduserer seg som norsk-mauretanier – noe som fint kan være oppspinn. Serieskaperen skyr offentligheten, og har trolig en slags rekord i øvelsen «lite meddelsomme hjemmesider».
Tegneserie som lydpoesi
Det var i Tegneserier (Jippi, 2018) at uttrykket til Tvedt for alvor imploderte og tegneseriens bestanddeler begynte å leve sitt eget liv uavhengig av plassering på siden. Det var en sparsom utgivelse utført utelukkende med tynne streker i svart-hvitt, og i den foreliggende Uttrykk deg selv er jeg glad for at Tvedt nærmer seg et mer ambisiøst visuelt språk igjen.
Kanskje lydpoesi er den nærmeste ekvivalenten til hva Tvedt gjør i tegneseriemediet. Han har lagt bak seg det meningsskapende, og hakker opp ruter, streker og mystiske gjenstander for å hinte til en ny mening idet han kaster elementene ut på sidene. Det er tendenser til collageteknikk noen steder, ellers består sidene av halvabstrakte gjenstander og ord som aldri helt bryter gjennom for å gjøre seg forstått.
Boken åpner med nonsenset «Se til tidenes januarsalg søker offentligheten hils øvre etasje na», med ordene pakket inn i bobler, balanserende på pinner, flytende over en mutter, fallende nedover siden. Et annet element som går igjen er doble ballonger hvor ordene ligger over hverandre – står det «Fluene surrer rundt», «Skjønner hva jeg mener», eller «Fluene skjønner hva du mener»?
Noen ganger er sidene nesten tomme. Andre ganger er alt innholdet presset inn mot bretten i en nesestyver til leseren. Men nesen min klarer seg fint. Det er ikke så nøye, virker boken å si. Det er ikke noe å se her, bare å gå videre.

Ekstreme tendenser
På samme måte som Tegneserier er Uttrykk deg selv mer et kunstobjekt enn en leseopplevelse. Å starte å bruke farger igjen er et grep som åpner opp uttrykket, men samtidig er boken enda mer lukket i språket enn forgjengeren. Alt som finnes av mening er lukket ned bak metanivåer og flere lag med distanse.
Tvedt har en tiltalende og egenartet visuell stil, men det som ville gjort seg i et galleri begynner å føles som et blindspor i bokform. Serieskaperen beveger seg mot det ekstreme, mens han tidligere har vist at han mestrer til fulle å være kontrær og overraskende også innenfor mer tradisjonelle rammer.
For å gå tilbake til tegneseriedefinisjonen til McCloud er jeg som leser på vei til å mistenke at elementene ikke engang er plassert «i bevisst rekkefølge». Jeg er ikke der ennå, men på dette punktet i karrieren vil jeg mest av alt at Tvedt skal kaste meg et tau så vi ikke faller over avgrunnen ned i meningsløsheten.