Hverdag i verdensrommet

Jordens ressurser er i ferd med å ta slutt. Menneskeheten er tvunget til å lete etter nye muligheter både innenfor og utenfor solsystemet. Romferd har blitt vanlig, og mange jobber ombord på romstasjoner.

Slik er premisset for to tegneserier fra hver sin verdensdel, som på tross av ulikhetene deler mange av de samme ideene.

På jakt etter ressurser

Mangaen Planetes er en moderne klassiker skapt av Makoto Yukimura (som også er kjent for Vinland Saga). Planetes utspiller seg på 2070-tallet; Det finnes mange romstasjoner rundt Jorda, og det har blitt opprettet baser på månen for å utvinne gassressursene der.

Jorda er fortsatt beboelig, men knappe energiressurser og ønsket om å erobre verdensrommet er sterke drivkrefter. På Jorda produseres mesteparten av strømmen ved hjelp av kjernefusjonsreaktorer som drives av helium-3 fra Månen, men denne ressursen vil også ta slutt. Earth Development Community har derfor erklært at de vil starte byggingen av en permanent base på Jupiter før århundreskiftet. Den første bemannede ferden dit skal finne sted med Von Braun-romskipet, som etter planen skal stå ferdig i 2078.

Løpsk kapitalisme

I Frontier befinner vi oss antakeligvis lengre frem i tid, men utfordringene hovedkarakterene møter er velkjente, som bl.a. klimaendringer og det økonomiske hegemoniet til et fåtall store selskaper.

Stadig flere mennesker forlater jorda for å etablere seg på romstasjoner eller på terraformede planeter. Multinasjonale selskaper er godt i gang med å utnytte verdensrommets ressurser, og de nøler ikke med å bruke private militser og leiesoldater for å kvitte seg med konkurrenter eller brysomme individer som begrenser profittjakten deres.

I likhet med Mathieu Bablets sterke samfunnskritikk i Shangri-La, kritiserer også Guillaume Singelins i Frontier hemningsløs kapitalisme og utnyttelsen av verdensrommets ressurser. Og til tross for at Singelin har valgt å legge mer vekt på vanlige folk og hverdagsliv – i motsetning til Shangri-Las episke romopera med titusenårig perspektiv – har ikke Frontier et eneste kjedelig øyeblikk. Tvert om gjør dette valget det lettere for leseren å leve seg inn i karakterene.

Lite glamorøst i rommet

Tittelen Frontier (og undertittelen Explore ∙ Expand ∙ Escape, på engelsk også i den franske versjonen), formidler ideen om å reise mot grensen av den kjente verden og undersøke hva som ligger utenfor. Tittelen har også en tydelig referanse til det ville vesten, som handlet om «erobring, men også om overlevelse, utholdenhet, og samkjøring av folk og kulturer» (som wikipedia sier). Utover noen få hendelser og vendinger, dreier historien seg mest om hverdagslivet i verdensrommet og de fysiske og mentale utfordringene ved en slik livsstil.

Det samme kan vi si om mangaen Planetes, som viser hvordanutforskningen av verdensrommet fører med seg mengder av livsfarlig avfall.

I den japanske serien følger vi tre rom-vaktmestere som jobber med å rydde skrot som flyter mellom Jorda og Månen. Det er en av de minst glamorøse jobbene i samfunnet, men samtidig en av de viktigste: Romskrotet kan forårsake kollisjoner, ødelegge menneskeskapte satellitter og hindre fremtidige romferder. Alle jobber hardt for å avverge det såkalte Kesslersyndromet, som i verste fall kan sette en stopper for all fremtidig utforskning av verdensrommet – og true menneskehetens overlevelse.

På samme måte fyller hovedfigurene i Frontier ulike nøkkelyrker i fremtiden: Vi møter en kompromissløs og lidenskapelig forsker, en arbeider i en asteroidegruve og en nylig pensjonert leiesoldat som ønsker å bli romskraphandler. Vi får innblikk i drømmene deres, den slitsomme hverdagen og valgene de står overfor. Hver på sin måte gjør alle tre opprør mot systemet for å følge veier som er mer i tråd med deres personlige overbevisning og ambisjoner.

Eksistensiell krise i verdensrommet

Frontier er en actionfylt «slice of life»-fortelling. Selv om den er mindre i omfang og ambisjon enn Planetes (som utvilsomt kan sies å falle innunder hard science fiction) har de begge to til felles at de viser oss fullverdige, komplekse karakterer med alle sine styrker og svakheter, ambisjoner og tvil. Ingenting er svart-hvitt. Karakterene er ikke helter. De er som folk flest, de bidrar som en del av samfunnet. De feiler. De har familier, personlige utfordringer og materielle problemer. Forfatterne viser hvordan karakterene utvikler seg, modner, både emosjonelt og sosialt, og hvordan de slutter fred med seg selv til slutt.

I Planetes følger vi hovedsakelig tre romvaktmestere: Hachimaki drømmer om å bli med på et kommende romoppdrag til Jupiter, og etter hvert eie sitt eget romskip. Yuri bearbeider konas død etter en ulykke forårsaket av romskrot, og er med sitt melankolske og beroligende nærvær den mest balanserte karakteren i gruppen. Fee er piloten på søppel-romskipet; en viljesterk kvinne som ikke deler stort annet om seg selv enn at hun har behov for en sigg. Også hun trer klarere fram etter hvert.

Jeg er særlig glad i de delene av tegneserien som fremstiller de eksistensielle krisene karakterene går gjennom. Serien er også god på å vise familielivet til hovedkarakterene, og hva familiene til de som har «hodet i stjernene» må leve med. På den andre siden antyder tegneserien også hva som trengs for å utforske det ukjente: En god dose idealisme og besluttsomhet, men også ensomhet, kanskje hensynsløshet og egoisme. Noen valg utfordrer vår empati, og innimellom bidrar også de ambisiøse egoistene til menneskehetens utvikling, for ikke å si dens overlevelse. Portrettet av Werner Locksmith, direktør for Jupiter-oppdraget og sjefsdesigner av Von Brauns Jupiter-utforskningsromfartøy, er i så henseende samtidig fengslende og avskyelig.

I Frontier følger vi som nevnt også tre hovedkarakterers omskiftelige liv og skjebne: Romarkeologen og ingeniøren Ji-Soo, som blir degradert og overført til en romstasjon etter å ha varslet media om arbeidsgiveren; Alex, en følelsesladet og utbrent arbeider, født i verdensrommet og som aldri har satt sin fot verken på Jorda eller på en terraformet planet; og den pensjonerte leiesoldaten Camina, som angrer på sine tidligere livsvalg og ønsker å gjøre bot.

Det som gjør at disse to tegneseriene skiller seg ut, er modenheten og kompleksiteten i temaene som tas opp på en tilsynelatende enkel – nesten beskjeden – måte, og særlig hvordan de vektlegger det spesifikt menneskelige. De handler om hverdagslige dramaer og om hvordan det å leve i verdensrommet kan påvirke mennesker, både fysisk og psykisk. De handler om båndet som skapes mennesker imellom, og hva det vil si å være et menneske, både i teorien og i universet.

Begrav fordommene dine

Begge utgivelsene viser at tegneserieverdenene ikke lenger er like adskilt som de engang var. Europeiske og amerikanske tegneserier blir stadig mer inspirert av de asiatiske, og omvendt.

For eksempel må du ikke la karakterenes søte chibi-utseende hindre deg i å lese Frontier! Jeg kjøpte tegneserien da den kom ut i 2023, men var ikke særlig overbevist av stilvalget for karakterene og lot den stå alt for lenge urørt i bokhylla.

Denne karikerte tegnestilen (hvor figurene er tegnet små og lubne, med avkortede lemmer og overdimensjonerte hoder) er vanlig i komiske japanske tegneserier eller som comic relief i en ellers mer dramatisk fortelling. Men jeg var ikke forberedt på å ha chibi-er som hovedkarakterer i en romoperamed elementer av hard sci-fi.

Dette er nok et eksempel på at mine fordommer er dårlig fundert. Det kan nok ta litt tid å venne seg til karakterenes utseende, men kunststilen fungerer tvert imot utmerket for romskipene, romstasjonene og forskningslaboratoriene. Panelene som viser livet på romstasjonene myldrer med flotte detaljer. De formidler også inntrykket av at det er svært begrenset med plass på stasjonen, og at alle må finne seg til rette under trange forhold. Det gir en kontrast til delene av historien som utspiller seg ute i verdensrommet eller på andre planeter, og som gir et velkomment pusterom for en leser som ellers i serien nesten kan kjenne på klaustrofobien.

Frontier har da også mottatt anerkjennelse, blant annet ble den tildelt Raja Eco-Fauve-prisen ved Angoulême-festivalen i januar 2024.

Også de som ikke er begeistret for manga bør gi Planetes en sjanse – dette er ikke en hvilken som helst seinen manga. Faktisk kan den fungere som inngangsport til mangaverdenen for de som er mer vant til europeiske tegneserier. Planetes er nemlig en hybrid mellom en grafisk roman og en tusen siders manga som du kan sluke på én dag. Fortellingen er delt i 26 kapitler (og flere av dem kan godt leses separat). Den er medrivende, karakterene er godt utviklet, det er mange gripende action-sekvenser og både store og små dramatiske vendinger. I tillegg lærer man mer om vitenskapen og ingeniørkunsten som ligger bak menneskets erobring av universet, samt om hvordan livet i verdensrommet påvirker både kropp og sjel.

Også denne serien har høstet anerkjennelse i form av to Seiun-priser, Japans høyeste utmerkelse for science fiction, både som manga og som anime.

Engasjerte tegneserier

Frontier og Planetes er politisk engasjerte på hver sin måte, og inneholder både skarp samfunnskritikk og håp på vegne av menneskene. Tegneseriene kommer med en tydelig oppfordring til å reflektere over menneskets ansvar overfor universet og hvor langt vi kan eller bør gå for å oppdage nye verdener. De fordømmer ødeleggelsene som kommer av hemningsløs kapitalisme, kolonisering, romforurensning og dyreforsøk.

Temaene som tegneseriene tar opp er kjente, men fortsatt høyaktuelle i et nytt årtusen. Seriene vil først og fremst få oss til å tenke over vår verden og hvordan vi forholder oss til den, før det er for sent.

Budskapet er likevel relativt positivt: Vi som mennesker fortsetter å utvikle oss gjennom hele livet. Vi kan tilegne oss en viss bevissthet, lære av våre feil, og lære å dele både kunnskap, erfaring og rikdom – fordi det som kan redde oss, i universets enorme tomhet, er menneskeligheten vår og fellesskapet.