Anmeldelse
Hvis det ikke brenner
Ronja R.S. Berge
Gyldendal, 2023
Hvordan skal vi forholde oss til traumene våre? Skal man konfrontere dem eller er det bedre å fortrenge? Dette er tilbakevendende spørsmål i møte med Ronja R. S. Berges debutroman Hvis det ikke brenner.
Som en som aldri klarer å legge ting bak seg, har jeg alltid latt meg fascinere av de rundt meg som tilsynelatende kan fortrenge vanskelige livserfaringer. Psykologiens grunnlegger, Sigmund Freud, mente at det kun var gjennom å konfrontere våre egne traumer at vi kunne lære å håndtere dem. Nå strides de lærde – flere psykologer tar til orde for at man ikke skal dvele for mye ved fortiden.
Det er klart at det finnes ulike nivå av traumer, og at disse må behandles individuelt. Hos Berge manifesterer traumene seg i form av en rød boks som bokens hovedkarakter, Linda, gjenoppdager i det hun rydder rommet sitt. Hva boksen inneholder får vi ikke vite, likefullt er boksens innhold allestedsnærværende gjennom fortellingen. Hvordan skal Linda forholde seg til seg til de vonde minnene?
Når fortiden banker på
Linda bor i et kollektiv med to venner. Hun lever etter alt å dømme som mange andre unge voksne i dag, hvor fritiden går med til venner og fest. Tilværelsen oppleves som flyktig. Hun virker ikke å ha landet verken i jobb eller hjem, men er ikke rastløs av den grunn. Vet hun i det hele tatt hvor hun vil? Kanskje har hun det helt fint der hun er?
Berge tar oss ikke med på en lengre reise, ei heller kommer vi i særlig grad inn på bokens karakterer. Ikke ulikt den røde esken, oppleves de mer som symboler enn som faktiske personer. Dette underbygges av en sparsom dialog, som i liten grad gir leseren innblikk i deres liv eller forhistorier. Vi vet Linda har et traume, men skraper aldri mer enn overflaten av hva dette kan dreie seg om.
Denne overfladiske behandlingen av å leve med traumer fungerer på pussig vis både som en svakhet og en styrke for Berges prosjekt. På den ene siden oppleves boka som noe grunn, og det er frustrerende lite å leve seg inn i. På den andre siden evner forfatteren med dette grepet å streife gjennom noe helt essensielt når det kommer nettopp til traumer; vi har alle våre spøkelser, og det er sjelden vi lar dem komme helt til overflaten. Med andre ord – vi er alle Linda.
Spartansk stil
Som språket, heller også det visuelle aspektet i Berges bok mot det asketiske. Tegningene har få detaljerte elementer; de aller fleste rutene viser Linda, og eventuelt en venn, som beveger seg gjennom et tomt og flatt landskap. Helheten er gjennomgående minimalistisk.
Historien utspiller seg i sort-hvitt, eller kanskje fremfor alt grått. Mulig at denne bruken av grå skal understreke at det finnes mange nyanser – eller humør – mellom ytterpunktene, sort og hvitt. Men snarere sitter man med følelsen av at det grå uttrykker en monotoni i det hverdagslige, hvor det er få dramatiske topp- og bunnpunkt.
I motsetning til den sparsommelige paletten og dialogen, har Berge valgt å inkludere overraskende mange rene tegninger i boka. Blant disse finner man en rekke dobbeltsidige kontrasttegninger. Med sin sorte og røde palett bryter disse opp i historien. De kan oppleves nærmest som flashbacks; og det er lett å sitte igjen med inntrykket av at det er her vi kommer nærmest på innsiden av Linda. Men akkurat hva som foregår her forblir for leseren, til felles med muligens protagonisten selv, uklart.
Å stå stille
Hvis det ikke brenner starter og slutter med Linda og den røde esken. Og selv om Lindas forhold til eskens innhold tilsynelatende beveger seg fremover – føles det på mange måter som at ingenting egentlig har skjedd.
Som leser kan man sitte igjen med følelsen av å ha stanget mot en vegg, som ikke lar seg bryte ned. Her ligger det noe som, min frustrasjon til tross, gir boken et ytterligere lag. For når vi snakker om virkelig vonde erfaringer kan vel de færreste fullstendig legge dem bak oss. Men vi kan i større eller mindre grad gå gjennom de grå hverdagene uten å konstant forholde seg til dem.
Hvis vi ikke brenner handler ikke om et traume, men om hvordan vi lever med det. Slik blir Lindas konkrete erfaring på sett og vis irrelevant. Det viktige er at hun kommer seg gjennom det.