Selvpublisert
Norge er fullt av tegneserieskapere som ikke er tilknyttet noe forlag. I denne bloggen snakker Hege Haugan med noen av dem.
Jules Royce Andersen har selvpublisert tegneserier i snart ti år, både i fysisk format og på internett. Flesteparten av disse har blitt utgitt mens hen har vært bosatt i Norge. I skrivende stund har de over 44 000 følgere på Instagram, og seriene deres på Tapas og Webtoon har en stor og trofast følgerskare.
Det hele startet med Seemingly Dark. Tegneserien følger enkemannen Mickey, som sliter med å oppdra tenåringsdatteren sin. Når han en dag plukker opp en ung haiker utenfor byen, kan han ved et uhell ha utløst apokalypsen. Seemingly Dark er en spennende overnaturlig fortelling med et veldig menneskelig hjerte.
Jules har laget flere tegneserier i varierende lengde, og til og med en podkast som et supplement til seriene.
Hen holder til i Bergen, noe som gjør det nødvendig å ta i bruk tekniske hjelpemidler for intervjuet. Intervjuet ble gjort på engelsk, og er oversatt av undertegnede.
Det kan i utgangspunktet virke snodig å intervjue en amerikaner om selvpublisering i Norge. USA har en mye lengre tradisjon med fanziner og selvpublisering, men jeg er interessert i få et perspektiv utenfra på den norske tegneseriesfæren.
Jules og jeg har fulgt hverandre på Instagram lenge, men vi har aldri møtt hverandre. Å møtes for første gang over en videosamtale krever litt innkjøring og klein småprating fra oss begge. Jules har et stort smil og ler nervøst mens de tar en slurk av kaffekoppen. Jeg prøver så godt jeg kan å forklare at jeg vil at dette intervjuet skal være en oppløftende samtale. Jeg nevner også at jeg håper det kan være betryggende at vi møtes på likefot, ettersom jeg også selvpubliserer tegneserier.
– Jeg setter veldig pris på å snakke med noen som kjenner til hvordan det er.
Jules har en tydelig punk- og 80-talls estetikk, og forteller spennende historier om skeive mennesker i en amerikansk småby full av spøkelser og overnaturligheter.
– Alt jeg lager finner sted i samme univers. Podkasten er også en del av det universet; Seemingly Dark har en podkast som en del av handlingen, og folk har spurt meg så lenge om å lage den at til slutt så tenkte jeg “fuck it, hvorfor ikke”. Jeg har laget den i to år nå, jeg bruker bare lang tid på å oppdatere. Jeg har for mange prosjekter. Men folk er heldigvis tålmodige, så det ordner seg.
Jeg sier at jeg kjenner meg igjen i dette. At man har flere ideer enn man kanskje har kapasitet. Under intervjuet har jeg for eksempel brukt min splitter nye buttonmaskin som stativ til telefonen, og selv om de ikke kan se det, sitter jeg midt i masse prosjektrot. Jules ler godt av dette og sier lattermildt:
– Vi er profesjonelle.
Hvorfor akkurat tegneserier?
– Jeg har vært interessert i å lage tegneserier omtrent siden jeg ble født. Faren min var kunstner. Han lagde små tegneseriestriper på fritiden og det festet seg hos meg. Da jeg var liten var det å lese tegneserier sammen vår greie.
– Da jeg ble eldre var jeg mer interessert i indiegreier, mens han leste gamle DC-tegneserier. Da jeg var rundt 13 år oppdaget jeg Tank Girl. Filmen ble spilt inn bare 30 minutter fra der jeg vokste opp. Tegneseriene var utsolgt overalt, og faren min kjørte meg til hver eneste tegneseriebutikk i området for å finne dem. Jeg tror aldri han leste den selv. Det var heller det at han støttet interessen min. Det var en slags fellesnevner for oss. Jeg lanserte Seemingly Dark året etter han gikk bort til ære for ham.
Det er nesten ti år siden. Seemingly Dark har nå over 31 000 følgere på Webtoons.
– Det er mange som er veldig investert i disse karakterene, og det er kjempekult. Det er grunnen til at jeg kan lage tegneserier på fulltid – at folk faktisk er interesserte hver gang jeg gir ut en ny tegneserie.
– Jeg ville jo egentlig trykke dem fra starten av. Men det er dyrt, så jeg begynte på Webtoon. Det var populært da, men ikke i nærheten av så stort som det er nå. Det var lettere å bygge et publikum på Webtoon da det var mindre. Nå virker det som om folk vil ha fysiske tegneserier igjen.
Jules er inne på noe her. Selv om verden er preget av digitale tjenester og kunstig intelligens, er fysiske medier på flere områder på vei tilbake. Mange musikere gir igjen ut musikk på CD, og gamle digitalkameraer brukes i stedet for mobilen til å ta bilder. Det virker som mennesker vil eie sine egne data og sine egne medier.
– Jeg er livredd for at internett bare skal sluke tingene folk har laget, at alt arbeidet jeg har gjort skal forsvinne. Så det å trykke tegneserier føles nesten som et arkiv for meg. Jeg er 45 år gammel nå, og jeg er vant til fysiske medier. Jeg vil tilbake dit, og det virker som den yngre generasjonen også vil det nå, så det passer bra.
Hvor lenge har du bodd i Norge?
– Jeg har bodd i Norge i seks år. Jeg flyttet hit en uke før pandemien. Jeg tror det er derfor tegneserien gjorde det så bra online – folk kunne jo egentlig ikke gjøre noe annet enn å lese, så det var da populariteten min nådde et høydepunkt.
– Jeg har en kronisk sykdom, og jeg var sengeliggende i et år mens de prøvde å finne en diagnose. Det ga meg muligheten til å gjøre tegneserier til min faste jobb og sitte og tegne hele tiden.
Hell i uhell altså.
– Ja, det ordnet seg for meg.
Størstedelen av karrieren sin som selvpubliserende tegneserieskaper har Jules altså tilbrakt i Norge.
– Jeg printet tegneserier i statene også, men da var det meg og en venn med en grad i bokbinding som satt på gulvet og drakk mens vi sydde sammen sider som vi hadde printet ut fra en vanlig printer. Det var ikke veldig profesjonelt, men folk elsket gjør det selv-greia.
Jules forteller, som mange andre innvandrere, at det kan være vanskelig å komme inn i miljøer i Norge.
– Når du er inne, så er du inne, men det føles som at det begynner å skje for meg først nå. Jeg drar mest på messer for å møte folk, og de fleste messene her er for cosplay. Jeg driver ikke med det, så jeg er bare sånn “vil du lese boken min, kanskje?”.
Dette er en stereotyp som har mye kjøtt på beina: Nordmenn trenger litt oppvarming. Vi er ofte veldig lukkede frem til man blir kjent med oss. Jeg kjenner også meg selv igjen i denne stereotypen.
– Jeg er definitivt ekstrovert. I statene blir jeg ansett for å være rolig, men her i Norge er det motsatt.
For meg som er født og oppvokst i Norge virker det som om selvpubliseringen står mye sterkere i amerikanske tegneserier, og at det kanskje ikke har den samme tyngden her i Norge. Jules, som amerikaner, har et litt annet perspektiv på det.
– Det er flere støtteordninger her i Norge. Det finnes ikke i statene. Jeg tror det er derfor så mange amerikanske serieskapere selvpubliserer, og hvorfor det også var mitt første instinkt. Det falt meg aldri inn at man kunne søke støtte for å lage tegneserier, og nå føler jeg at jeg er så dypt inne i denne pønkete lage-det-selv-i-kjelleren-greia at det er blitt merkevaren min.
– Selv om jeg har et stort publikum hjemme i statene, og er glad for det, er USA så stort at det er vanskelig å bli sett.
Hen tenker seg litt om.
– På den andre siden så er folk i USA mer åpne for å snakke med fremmede. I statene kan du bare gå opp til en tilfeldig person og si “les boka mi”, men i Norge kommer du til å skremme folk om du gjør det samme. Jeg må tone ned amerikaneren i meg noen ganger.
Det er jo en norsk fordom mot amerikanere, at de er falske fordi de alltid er hyggelige.
– For å være ærlig, så er ikke det helt feil. De fleste amerikanere er kule, men du vet ikke alltid hva du får. Jeg antar jeg var “off putting” for nordmenn også, til de innså at jeg bare er sånn.
På overflaten kan Jules virke som en stereotypisk amerikaner. Hen er, som de selv sier, tydelig ekstrovert og har snakketøyet i orden. Det tar likevel ikke lang tid før man merker at dette er ektefølt. Jules skryter av mine arbeider, av folk hen har møtt på messer og markeder og forteller varmt om partneren deres og deres egne nerdete interesser. For å bruke deres egne ord: “de bare er sånn”.
Det høres ut som du trives her.
– Alle land har sine problemer, men Norge har definitivt ikke så mange som der jeg kommer fra akkurat nå.
– Hadde jeg fått valget, og om jeg kunne føle meg trygg på å flytte hjem til statene igjen, så hadde jeg nok fortsatt valgt Norge. Partneren min er jo selvfølgelig her, og jeg har bygd et liv her, men jeg liker også veldig godt småbyfølelsen i Norge. Når man kommer seg forbi den kulturelle barrieren, føles det også mer autentisk. Jeg er veldig utadvendt og folk flest her er ikke det, men når man blir kjent med dem er de som regel utrolig kule.
Jules har allerede nevnt Tank Girl som en tidlig inspirasjon, og det er lett å se innflytelsen fra serien til Jamie Hewlett og Alan Martin. Jeg lurer på om det er flere ting de ser på som inspirasjonskilder.
– Tegnestilen min utviklet seg definitivt fra tidlig Image- og Dark Horse-tegneserier. Av og til leste jeg også ting som Sailor Moon. Jeg tror det er derfor stilen min ble litt søtere.
– Jeg vokste opp med punkmusikk og film. Det påvirket meg nok mer enn det tegneserier gjorde. Jeg har alltid vært hekta på 80- og tidlig 90-talls action og skrekk. Mest de med mørk humor, sånn som Evil Dead 2 og 80-talls versjonen av The Blob. Sånne halvt humoristiske, men likevel blodige 80-talls horrorfilmer. Det er definitivt noe jeg prøver å injisere i tegneseriene mine.
Det synes, noe jeg videreformidler med et stort smil. Vi har mye av dette til felles. Grunnen til at jeg liker Jules sine tegneserier blir mer og mer tydelig. Evil Dead 2, for eksempel, er en av mine absolutte favorittfilmer og jeg er ekstremt svak for punkestetikk.
– Jeg vil bare gjøre det jeg har lyst til, for alltid. Jeg lager jo tegneserier som en person som ikke aner hvordan man lager tegneserier. Det er nok grunnen til at greiene mine treffer mange folk. Jeg tror at det å konsumere ting utenfor tegneserier gjør arbeidet ditt bedre. Jeg jobber for eksempel som barista tre ganger i måneden, bare fordi jeg må komme meg ut og oppleve ting. Jeg må se livet. Er verden fortsatt der ute?
Jules ler hjertelig, men det er sant at man kan bli veldig isolert når man lager tegneserier og jobber alene.
– I tillegg bor jeg på en øy utenfor byen, så det er jo bare meg og sauene.
Har du tatt kontakt med noen forlag?
– Noen ganger tror jeg at det hadde vært lettere med et forlag i ryggen, men det er noe med å åpne den esken med tegneserier fra trykkeriet selv, og holde dem i hendene.
Vi snakker åpent om at det er vanskelig å få en fot i døra. Forlagene sliter også med økonomien i disse dager, og jeg innrømmer at jeg selv har fått mange, mange avslag.
– Det føles ofte som om forlag velger det de vet vil selge, og det gjør at veldig mye ser likt ut. Det er ikke for å snakke stygt om andre tegneserieskapere, det er bare sånn det er. Men hva vet jeg, jeg har jo ikke prøvd engang. Jeg tror avslaget hadde tatt livet av meg. Til og med nå, når jeg ikke nødvendigvis tror at jeg hadde fått avslag siden jeg i hvert fall har en viss popularitet i ryggen, så klarer jeg ikke ta den sjansen.
I denne skribentens ydmyke mening, er det definitivt et marked for Jules sine overnaturlige og horrornære tegneserier med et skeivt blikk. Det hadde også vært kult om de ble utgitt i Norge først.
– Jeg hadde elsket at tegneserien min var på norsk, men jeg er usikker på om det ville fungert å oversette, siden historiene er satt i USA. Det hadde vært interessant å se. Å gi ut i Norge først hadde vært kjempekult, fordi dette er hjemmet mitt nå.
Har du noen tips til aspirerende tegneserieskapere?
– Bare gjør det! Det høres veldig enkelt ut, men jeg mener det. Jeg snakker med så mange på messer som sier at de alltid har hatt lyst til å lage tegneserier – men de tør ikke, eller de føler at de ikke er gode nok enda. Jeg ventet selv til jeg var 34 av de samme grunnene. Du kommer aldri til å være best, fordi du kommer til å bli bedre hver eneste dag. Hvis du venter til du er “god nok” kommer du til å vente hele livet.
– Den første tegneserien jeg lagde, lagde jeg på en uke bare for å ha en tegneserie med til et marked. Man ser hvor man kunne gjort ting bedre, og så lærer man til neste gang. Jeg har redigert tegneserien og gitt ut en “directors cut”. Mine tegneserier er alltid med de samme to karakterene. Jeg lager alternative univers, jeg printer de alternative universene. Helt ærlig, bare gjør det du vil for alltid. Hvem bryr seg, bare gjør det!
