Jeg er stor fan av Nielsens tegneserienoveller. En av dem, Rulletrappen, som først ble publisert i Nielsens eget Weltschmersblad, nummer 8 2001, er nå omgjort til en 9 minutters animert kortfilm.
Konseptet i animasjonsfilmen, som i tegneserien, er at tre nakne menn går oppover en rulletrapp som går nedover, i et målrettet håp om at lykken befinner seg på toppen. I dette Sisyfos-prosjektet er det en som begynner å tvile, og som for en kort stund bestemmer seg for å se hva som er på bunn. Kanskje de ikke har det så ille der?
Angst og tilpasning
Men etter kort tid tar frykten overhånd, og han skynder seg oppover for å finne sin plass i felleskapet igjen. Det er altså en dobbelhet her, der samfunnets krav og regler kan sies å presse mennesket til tilpasning. Men det er også en frykt for å stå alene, og miste følelsen av å jobbe mot et felles mål.
Industriell setting
Der tegneserien for meg er en ren filosofisk betrakting, skildret i et litterært univers som kan minne om både Kafka og Beckett, har animasjonsfilmen valgt å vektlegge det dystopiske i novellen. Rommet er industrielt, maskinelt, karakterene er mer herdet, med tydelige sår på kroppen, og Masselys sin til tider tunge og suggererende musikk blir erkjennelsen av at ingen av menneskene, uansett progresjon, noensinne kommer til å nå sitt mål. Det finnes ingen utenforverden mer.

[infobox]
Samfunnskritisk
Nielsen har alltid hatt et samfunnskritisk perspektiv på det han gjør, det gjelder både novellene så vel som de mer humoristiske tegneseriene. Rulletrappen kan ses som et frempek til generasjon alvor, og som et oppgjør med 90-tallets selvrealisering. Men Nielsen er også en litterær tegneserietegner. Rommet han tegner i er ofte modernistisk, dramatisk og symboltungt, og språket sammen med det visuelle blir for meg like virkningsfullt som en hvilken som helst roman.
Og det er kanskje derfor jeg finner Rulletrappen som animasjonsfilm skuffende.
Musikkvideoestetikk
Hvis dette hadde vært en musikkvideo for Masselys så hadde jeg vært positiv. Det er fine enkeltbilder her som passer til musikken, og jeg liker det industrielle og maskinelle utrykket. En slik overtydelighet kan jeg verdsette i musikk og kunst. Et umiddelbart uttrykk i form av en aggressiv pønklåt eller kunst med et statement i bunn, kan sette ord på konkrete følelser som sinne og frustrasjon. Det er en av grunnene til at jeg liker pønk og hardcore; de kan formidle en følelse, men sammen med et budskap jeg ikke nødvendigvis behøver å være 100 % enig i.
Komisk stemme
Det er også grunnen til at jeg liker tegneserien Rulletrappen så godt. Svarthvitt- tegningene formidler det samme budskapet som Nielsen vil ha frem i filmen, men uten de mørke fargene, uten de herdede kroppene og uten de til tider karikerte stemmene. Overtydeligheten i filmen blir bare irriterende, og den dukker opp på flere måter. Blant annet hos Trond Fausa Aurvåg som har stemmen til hovedpersonen, Tvileren. På tross av at det her bare er stemmen hans vi hører blir hans bidrag for komisk, og bryter med det eksistensielle og presserende i situasjonen som filmen forsøker å formidle.

For åpenbart
Nielsen og animatørene har dessverre heller ikke trodd nok på historien i seg selv. De har satt inn et eldre ektepar som ikke er med i tegneserien. Like herdet og nakne som de andre ber de ydmykt de foran om å ikke ta hensyn til dem. For all del, noen slike momenter finnes i tegneserien også, for eksempel med barnet som ikke klarer å holde følge. Men nettopp derfor er det ikke nødvendig å tilføre enda en gruppe mennesker som trues med å undergangen om de ikke følger samfunnets krav til effektivitet og progresjon.
Robotmessig animasjon
Jeg liker heller ikke 3D-teknikken Qvisten Animasjon bruker i filmen. Selv om kvaliteten er noe bedre her, enn i de data-animerte To Trøtte Typer og Slipp Jimmy Fri, er inntrykket like fullt for mye plastikk, for flinkt på et vis, til at jeg ikke kan forstå hvorfor Nielsen har valgt å bruke 14 år på å lage en middelmådighet. Jeg skulle ønske at Nielsen hadde gjort dette selv, for hånd, eller i hvert fall at animatørene hadde gjort det mer i tråd med tegneserien. Så kan Pixar danse som robotar.
