Hele tegneserienorge fikk seg en støkk denne måneden, da det ble klart at Dagbladet slutter med daglige tegneserier fra 1. oktober. Tegneserier vil deretter være forbeholdt lørdagsavisen. Flere serieskapere har gjort et raskt overslag i hodet og innsett at en sjettedel av dagens inntekt ikke er nok til å holde liv i tegneseriene sine.
Det er klart at Dagbladet har vært viktig for norske tegneserier. Ikke bare fikk Pondus starten sin i avisen. Den samme tegneseriespalten har huset serier som Fagprat, Lunch, Zofies verden, Nemi, Dongery – og i nyere tid Intet nytt fra hjemmefronten, Dunce og Bestis. Steffen Kvernelands serie Amputerte klassikere gikk som helsider i avisen over flere år. Svenske Lina Neidestam var visstnok i ferd med å gi seg som serieskaper før Zelda fikk en gjesteplass i Dagbladet og de økonomiske rammene det førte med seg. Avisens tegneseriekonkurranse har vært en aspirasjon for flere generasjoner serieskapere.
En del av hverdagen
Når det nå tar slutt burde ingen egentlig være overrasket. Lesere av Dagbladets papiravis har stupt fra 431.000 i 2010 til 137.000 i 2018, ifølge medienorge. Når avisens kulturredaktør Sigrid Hvidsten innrømmer at de heller ikke klarer å møte tegneserieleserne på nett, gir det seg selv at det er en dårlig investering å fortsette å bruke store summer på tegneserier.
Her er vi ved hovedproblemet for norske stripeserier. Selv om mange denne uken sier at de gjør det, er det et mindretall som kjøper en avis for tegneseriene. Stripeseriene er en del av pakken, en hyggelig bonus når de plutselig dukker opp. En generasjon norske avislesere har vokst opp sammen med Pondus fordi det var en serie som var der hver dag. Du kjøpte ikke avisen for å lese Pondus, du leste Pondus fordi den var i avisen.
Når aviser som Dagbladet kutter tegneseriene, mister norske stripeserier gratisbilletten sin til hundretusener av norske frokost- og lunsjbord. Resultatet er at stadig færre nordmenn som ellers ikke oppsøker tegneserier, blir eksponert for dem.
Serieskaperne jobber med å finne seg alternative kanaler. Instagram og Facebook er brukt av mange, men genererer ingen inntekter. Her er de også avhengige av at leserne gjør et aktivt valg om å følge dem. Mange flokker seg for tiden til Patreon for å gjøre opp for tapte avisinntekter. På slike folkefinansieringsplatformer kan du støtte serieskaperen direkte med alt fra en dollar i måneden og oppover. Til gjengjeld får du bonuser som står i stil til bidraget, alt fra å lese nye striper før alle andre, til trykte fanziner og originaltegninger.
Internasjonale krenkefyrster
Problemet med Patreon er at det er et tungvint sted å lese tegneserier, i alle fall om du støtter flere serieskapere av gangen. Og ikke minst er det for de spesielt interesserte. Patreon er ikke et massemedium, det er et nisjenettsted hvor den en liten prosentandel brukere betaler forholdsvis høye summer for å lese tegneserier.
Selv støtter jeg Jens K. Styves Dunce på Patreon fordi jeg alltid har satt pris på serien, og ville bli trist om den forsvant. Men siden jeg ikke helt klarer å betale bare for å «få tilgang» til striper (jeg har ikke digital selvkontroll nok til å besøke sider på en daglig basis), har jeg valgt et litt høyere nivå av støtte som gjør at jeg får fanziner i posten. Plutselig koster det meg dobbelt så mye å lese Dunce hver måned som det koster meg å ha et digitalt abonnement på The New York Times. Det sier seg selv at av de hundre tusen som har smilt litt av serien på daglig basis på papir, vil under en promille av dem støtte serien på Patreon.
Faren er at stripeseriene ved å bevege seg over til kanaler som har en større terskel for at leserne skal få tilgang, lukker seg inne og over tid mister kontakten med det store publikum. Det er også et problem at internasjonal publisering setter den tradisjonelt frilynte norske humoren under press. Hva skjer når serier som Kollektivet må tilpasse seg et minste felles multiplum av internasjonale krenkefyrster? Serieskaper Torbjørn Lien forteller i den nye Kollektivet-samlingen Kjærlighet uten genser at «terskelen for hva vi i Norge oppfatter kun som en morsom vits, er mye høyere i utlandet», og at han får negative reaksjoner på enkelte striper Instagram.
Én ting er sikkert: Dagbladets kulturredaktør Sigrid Hvidsten hadde helt rett når hun sa at norske serieskapere bør finne andre inntektskilder enn papiraviser i årene fremover. Spørsmålet er om stripeserienes gullalder som breddemedium avsluttes samtidig.
