Alle kunstformer bør være del av en større samtale om viktige tema i samfunnet. Etter å ha besøkt Litteraturfestivalen på Lillehammer i vår (bildet over er hentet derfra), ble jeg slått av hvor gode litteraturfeltet er på dette.

I løpet av festivalen ble det invitert til tankevekkende paneldebatter og samtaler om alt fra postkolonialisme, queer-opplevelser, selvmord blant unge, Brexit, ytringsfrihet, kritikk, sensur, unge flyktninger og #metoo i bokbransjen – alt med utgangspunkt i bøker. Og dette var bare et lite utvalg. I tillegg kom brede arrangementer som slampoesi-konkurranser og konserter med litteratur i sentrum.

Dette er en festivalprogrammering som tar det store publikum på alvor. Som vet at lesere ønsker å engasjere seg i store spørsmål gjennom bøker.

I møte med dette er det påfallende hvor lukket en festival som Oslo Comics Expo (OCX) har blitt.

Det er selvsagt ikke min mening å holde en liten indie-festival som OCX til samme standard som Nordens største og viktigste litteraturfestival, med et budsjett som må være flere titalls ganger større. Det er heller ikke poenget å spesielt kritisere en programkomité som, på grunn av korona, arrangerer årets festival bare et halvår etter den forrige.

Poenget er at OCX lenge har vært Norges viktigste tegneseriefestival, med et tydelig ønske om å løfte den offentlige samtalen om tegneserier. Men i en utvikling som har skjedd over tid, henvender festivalen seg i 2022 knapt til noen ut over sin faste målgruppe – et publikum som OCX i økende grad legger opp til at består av tegneserieskaperne selv.

De publikumsrettede postene i programmet følger stort sett formelen «X i samtale med Y». Potensielle publikummere, som ikke kjenner til hverken X eller Y, må legge godviljen til og håpe at de skal diskutere noe interessant. Eller bare la være å dra.

(Festivalen la til mer detaljert informasjon i programmet etter at denne kommentaren var publisert.)

Festivalen har med svenske Moa Romanova og danske Rikke Villadsen sikret seg to sterke feministiske navn på plakaten. Men hva skal de snakke om og eventuelt diskutere? Den eneste programposten de to deler er «Høylytt tegneseriesalong», der serieskapere leser høyt akkompagnert av et band.

Norske tegneserieskapere har – med rette – brukt mye energi de siste årene på å snakke om å bedre de økonomiske rammene for tegneserieproduksjon. Problemet er at de har gjort dette på bekostning av å snakke om innholdet i tegneseriene. Skal tegneseriefeltet nå frem til politikerne bør de kunne vise at tegneserier også er en sentral del av den offentlige samtalen. At de er viktige for leserne også, ikke bare for tegneserieskaperne selv.

Tegneseriefeltet må sørge for å holde gode samtaler om samfunnet, om representasjon, om utenforskap, om terrorisme og radikalisering, om skeive og streite, om humor, om dokumentar og fiksjon, og om historiene vi forteller hverandre og hvordan de endrer oss.

Jeg ønsker meg norske tegneseriefestivaler som legger til rette for disse samtalene igjen, i stedet for å overlate de interessante diskusjonene til andre deler av kulturlivet.


Foto: Caroline Strømhylden: Boksamtale under Litteraturfestivalen på Lillehammer.

Ansvarlig redaktør for Empirix. Har skrevet om tegneserier for Bergens Tidende, Barnebokkritikk, Morgenbladet, Periskop, Dagbladet, Numer. Har en BA i kunsthistorie fra Universitetet i Bergen.

EN KOMMENTAR

  1. Som folkevalgt med relativt stor interesse for tegneserier, er det litt trist å ikke engang ha fått med seg at OCX fantes. Kulturpolitikere burde kanskje inviteres, hvis det er et ønske om å løfte kunstformen i det offentlige.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.