Indiebloggen
Aksel Kielland rapporterer jevnlig fra tegneserienes mer og mindre farbare avkroker, med vekt på alternative og avant-garde tegneserier.
I tegneserienes uoffisielle yrkesherarki havner oversetterne og forordsforfatterne som regel et stykke ned på rangstigen; vanligvis et sted mellom profesjonelle håndtekstere og menneskene som henter speltsalater og kaldbrygget kaffe til redaksjonsassistentene hos Valiant Comics.
Like fullt er det nettopp en oversetter, forordsessayist og tilrettelegger som står bak en av de mest interessante bevegelsene innen vestlige tegneserier dette tiåret.
Jeg snakker naturligvis om den amerikanske kunsthistorikeren Ryan Holmberg og hans utrettelige arbeid for å innvie det engelskspråklige publikum i den typen alternative japanske tegneserier fra 50-, 60- og 70-tallet som ofte omtales som gekiga.
Selv ble jeg først oppmerksom på Holmberg da forlaget PictureBox lanserte sin kortlevde Ten Cent Manga-serie i 2013. Prosjektet resulterte kun i to utgivelser – Osamu Tezukas The Mysterious Underground Men og Last of the Mohicans av Shigeru Sugiura – før PictureBox ble lagt ned, men det stoppet ikke Holmberg, som ufortrødent fortsatte sitt arbeid med å sette denne delen av den japanske tegneseriearven inn i en historisk og sosial kontekst som det vestlige publikummet kunne forstå.
Siden den gang har Holmberg arbeidet med blant andre Drawn and Quarterly og Breakdown Press, og i år er han involvert i nye utgivelser fra Retrofit Comics og New York Review Comics. Mest kjent er han kanskje for sitt arbeid med å gjøre kunstnerskapet til gekiga-mesteren Seiichi Hayashi tilgjengelig for det engelskspråklige publikum, et arbeid som spenner utgivelser fra både Drawn and Quarterly, PictureBox og Breakdown Press.
Hayashi er en av verdens største nålevende tegneserieskapere, men han er også en kunstner hvis uttrykk ved første møte kan fortone seg som ugjennomtrengelig. Mange av Hayashis historier og visuelle grep krever fortrolighet med ikke bare japansk kultur, men også spesifikke historiske epoker, og det å åpne opp disse tegneseriene for et vestlig publikum er ingen enkel oppgave.
Når Holmberg likevel klarer nettopp dette, er det fordi han og forlagene han samarbeider med utstyrer disse utgivelsene med forord og essays som ikke bare gjør det mulig å forståHayashis kryptiske silhuetter og tidvis nærmest clip art-lignende visuelle symbolikk, men også få en emosjonell opplevelse.
I skrivende stund er Holmberg aktuell med Susumu Katsumatas Fukushima Devil Fish fra Breakdown Press. Her begrenser Holmberg sin innsats seg til oversettelsen, mens det er Mitsuhiro Asakawa som har vært redaktør og skrevet forordet (boka inneholder også korte essays av Yukihiro Abe og Katsumata selv). Boka består av ni korte historier som Katsumata (1943-2007) laget med utgangspunkt i Tōhoku-regionen nord på den japanske “fastlandsøya” Honshu, hvor han vokste opp.
I 2011 ble Tōhoku rammet av et av de kraftigste jordskjelvene i moderne historie. Jordskjelvet og den påfølgende tsunamien og atomulykken i Fukushima fikk katastrofale konsekvenser, og er et nasjonalt traume som fortsatt gir gjenklang i japansk kunst og populærkultur. Tittelhistorien i Fukushima Devil Fish dreier seg da også om nettopp farene ved atomkraft, som Katsumata tidlig fattet interesse for (historien ble opprinnelig trykket i 1989).
De korte novellene er delt opp i tre kategorier: 1.) fortellinger om livet i og rundt atomkraftverkene i Tōhoku (laget mellom 1984 og 1989), 2.) fortellinger om skikkelser fra japansk folketro (1969-1973), og 3.) «tradisjonelle» gekiga-fortellinger om ensomhet og fremmedgjøring i kjølvannet av det japanske «økonomiske miraklet» i etterkrigstiden (1971-72).
Katsumata er langt fra like kryptisk som Hayashi, men essayene gjør likevel en uvurderlig jobb med å belyse fortellingenes selvbiografiske elementer og forklare hvordan de samlet sett utgjør et portrett av en region som har blitt stemoderlig behandlet av det japanske storsamfunnet.
Selv om det er skildringene av atomkraftarbeideres utakknemlige hverdag som i dag fremstår som mest aktuelle, er det Katsumatas historier om kappa, snakkende tanukier og andre mytologiske vesener som stikker seg frem som de mest umiddelbare fortellingene i Fukushima Devil Fish. Her fanger Katsumata vemodet og komikken som oppstår i kjølvannet av det teknologiske fremskrittets brutale fremferd med gamle skikker og tradisjoner på en måte som gir fortellingene en dyp historisk og mytologisk klangbunn.
Det føles både utilstrekkelig og klisjéfullt å omtale gekiga som “poetisk”, men i likhet med så mange andre av de japanske tegneseriene Holmberg har bidratt til å tilgjengeliggjøre for et vestlig publikum, kjennetegnes Susumu Katsumatas arbeid av en tung melankoli og et formspråk som fordrer vilje til å reflektere over symboler og stemninger.
Eller sagt på en annen måte: Ryan Holmbergs navn på en tegneserieutgivelse er ikke bare et kvalitetsstempel, det er også en de facto imprint – og en av de mest interessante, vitale og uforutsigbare sådanne den engelskspråklige tegneserieverden har i dag.