Foreldre er også mennesker

Mye i denne boken vil virke familiært for alle som har lest noen av de siste årenes mange, mange norske tegneseriebøker myntet på barn og unge. Du har hovedpersoner i 10–13-årsalderen, du har en portal som åpner seg til en annen verden og du har de mer eller mindre fantasifulle farene og utfordringene som venter der. Det er noen år siden disse ingrediensene begynte å oppleves som klisjeer.

I pappas hode er likevel ikke enda et fantasy-epos om ungdommer som har blitt valgt ut til å redde verden fra onde krefter. Den er noe mer allmennmenneskelig enn som så.

Befriende nok er dette heller ikke begynnelsen på en bokserie i et uvisst antall bind, men en avsluttet, frittstående fortelling som fint lar seg sluke i én økt.

Pappa som wannabe-rockstjerne

Søsknene Cornelia og Liam har nettopp flyttet inn i blokkleilighet med pappa. Mamma får vi aldri se, men vi forstår at hun fremdeles skal bo i huset de andre har forlatt. Vi forstår også at alle er preget av omveltningene familien har gått gjennom.

Lillesøster Cornelia, en energisk og grunnleggende optimistisk type, er tilsynelatende den som takler situasjonen best. Men hun sliter med å nå inn til Liam og pappa. Mens førstnevnte lukker seg unna i et eller annet spill og blir irritabel når noen forstyrrer ham, virker pappa trist på grensen til det deprimerte. Han har dessuten en jobb som maser noe fryktelig på ham.

Manusforfatter Mari Moen Holsve skriver presis dialog og klarer seg fint uten forklarende tekstruter. Den semi-realistiske, lett manga-inspirerte streken til tegner Karoline Grønvik er levende og uttrykksfull. Sammen klarer Holsve og Grønvik å fange stemningen rundt et middagsbord der vassen pizza fortæres i taushet rett fra kartongen.

Men melankolsk drabantbyvirkelighet skal snart bli erstattet av noe ganske annet.

En natt får nemlig Cornelia og Liam besøk av en liten, alvelignende skapning som tryller dem med seg inn i det som viser seg å være – vel, mysteriet blir spoilet allerede i bokens tittel – pappas hode. Der inne møter de kjente og ukjente sider ved ham som virker så fjern i hverdagen. Her er både den strenge, stressede mannen som ikke har tid til alle spørsmålene deres og den omtenksomme familiepappaen som alltid vet hva som er riktig å gjøre.

Kanskje mest øyeåpnende er møtene med pappa som leken guttunge og wannabe-rockstjerne full av passion. Hvem skulle ha trodd at den skjeggete voksenpersonen med alle de kjipe voksenproblemene en gang var sånn?

Som om ikke alt dette var nok å fordøye, oppdager Cornelia og Liam at det også finnes monstere der inne i pappas hode. Riktig skummelt skal det bli.

En øvelse i empati

Holsve og Grønvik er med andre ord innom litt av hvert i sin første tegneseriebok. At de i stor grad overlater til leseren å tolke det som skjer, er på mange måter fortjenestefullt – både store og små setter pris på å bli behandlet som tenkende individer – men innebærer også at en del elementer i fortellingen oppleves uklare.

Hva er for eksempel poenget med den hjelmkledde nevronen som Liam møter på side 97? Hvorfor blir det først i etterteksten forklart at den alvelignende skapningen representerer håp? Og er det meningen at vi skal google om Amygdala og Hippocampus er fantasiord eller vitenskapelige navn på deler av hjernen?

Heldigvis får ikke slike smått frustrerende detaljer overskygge historiens verdifulle, humanistiske hovedpoenger.

Den uttalte moralen er at man ikke skal være redd for å kjenne på vonde følelser. Tvert imot er det helt nødvendig. Viktigere oppleves likevel dette med å lære en annen person å kjenne fra innsiden.

For Cornelia og Liam – og leserne – blir det klart at også pappa har vært ung en gang, at også han har sine grunner til å være lei seg i blant, at også han har drømmer som kanskje aldri vil bli oppfylt. De oppdager kort og godt at han er noe langt mer komplekst enn bare «pappa».

Og antakelig gjelder det samme for mamma og – ja, hvorfor ikke? – absolutt alle andre de noen gang har møtt eller kommer til å møte. Ikke ett eneste menneske er bare én ting.

Å lese I pappas hode fungerer kort og godt som en øvelse i empati.

Og dét kan vi saktens trenge en gang iblant, alle sammen.