Anmeldelse

Sabotør – I skyggen av Tirpitz
John S. Jamtli
Strand forlag, 2021

Med I skyggen av Tirpitz fortsetter Jamtli sitt arbeid med å fortelle om okkupasjonsårene 1940-1945. Tre bind er det nå blitt, og arbeidet som tar form viser et forfatterskap som har funnet sin egenart. Serieforfatteren Jamtli kan og bør sammenlignes med René Goscinny, og hans arbeid med mytologi – fortellinger om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Inspirasjonen synes å være åpenbar, både når det gjelder tema, fortellerstil og visuell stil. Der Goscinny med Asterix tok for seg Frankrikes mytiske oldtid, og med Lucky Luke tok for seg amerikanernes mytologi i form av cowboyer, lovløse og indianere, gjør Jamtli nå det samme for Norge: Maler opp et bilde av hvor vi kommer fra, og hvordan vi fikk vår frihet. Det er i seg selv ambisiøst, og i tillegg er Jamtlis metoder ambisiøse. Som historieforteller er han denne gangen litt for ambisiøs.

For mange fortellinger?

Den første «Sabotør»-boka hadde «En røverhistorie fra krigsårene» som tagline. Den inneholdt artige grep som en liten gnager som sidekick-karakter, og et digert nazi-flagg på Quislings kontor, uten rot i virkeligheten. Måren (eller hva det var?) trakk kanskje leserens tanker i retning av fransk-belgiske bifigurer som Spip, Ratata og Idéfix, og var således et grep som kunne fange både unge og voksne lesere, av henholdsvis fascinasjons-, eller nostalgiske grunner. Boka ble presentert som «diktning inspirert av historiske hendelser og personer», og man kan si at den beskjeftiget seg mer med å finne sin plass i fortellertradisjonen om Krigen med stor k, enn med å være historisk korrekt og pålitelig. I denne tredje Jamtli-boka om krigsårene og nordmenns kamp mot okkupasjonsmaktene er den slags fiksfakserier lagt bort, og Jamtli ser ut til å skrive for en målgruppe som ønsker korrekt historiefortelling mer enn å bli underholdt. Heri ligger bokas mange styrker, men også noen svakheter.

Når man baserer en fortelling på faktiske hendelser og i tillegg legger seg på en linje av streng autensitet som Jamtli nå har gjort, vil det lett kunne gå utover det dramaturgiske. Tidlig i boka gjøres et grep som umiddelbart fanger min interesse, men som tar fokus bort fra den viktigste fortellingen: Det tyske krigsskipet Tirpitz’ ankomst til Norge fortelles i stor grad fra mannskapets perspektiv. Senere i boken vender vi sporadisk tilbake til dette perspektivet, men dette går utover leserens mulighet til å kjenne bokas fortellerposisjon, som i all hovedsak er det norske perspektivet. I skyggen av Tirpitz er, slik Jamtli forteller den, like mye en fortelling om Tirpitz’ år i Norge, som det er en fortelling om bokas menneskelige hovedkarakterer Torstein Raaby, Karl «Kalle» Rasmussen og Harry Pettersen. Jamtli ønsker å fortelle alt fra A til Å, inkludert en fortelling om den tyske marinesoldaten Roland. Det er prisverdig, da det gir leseren mulighet til å lære om de historiske hendelsene gjennom serien, uten å måtte dobbeltsjekke med kilder etter endt lesning. 

Prisen Jamtli – og leseren – må betale for dette er en fortelling der tempoet «lugger» litt, spesielt i starten. Historien er ikke godt nok tilpasset en dramaturgisk ramme. Når det gjelder de store linjene, en jevnt stigende spenningskurve og psykologisk eller relasjonell dybde kommer Jamtlis fortelling til kort. Den ene av sabotørene, Kalle, slites mellom kampen mot okkupasjonsmakten på den ene siden, og det å bevare ekteskapet og ta seg av barn på den andre. Konflikten blir fortalt tydelig, men det er vanskelig å engasjere seg. Det er synd, for uten å røpe for mye, må jeg si at Kalles fortelling er ekstraordinær. Noen andre fortellergrep i innledningen ville knytet leseren mye sterkere til ham.

Stil så det holder

Jamtli er en dyktig tegner, og rute for rute, side for side, er I skyggen av Tirpitz en nytelse. Mest slående er de store panelene som strekker seg over helsider og til og med dobbeltsider ved fortellingens klimaks. Men vel så viktig er Jamtlis evne til å tegne både mennesker og landskap på en realistisk og estetisk sterk måte. I Jamtlis dokumentariske og realistiske prosjekt ligger også en forsøksvis presis gjengivelse av begivenhetene som fratar han muligheten til å eksperimentere med subjektiv fargelegging for å forsterke følelser, stemninger og intensitet. Her får han hjelp av paletten i interiør, klær, kostymer og arkitektur fra krigsårene, i tillegg til fargene i midtnorsk og nordnorsk natur og vær. Ofte passer faktisk fargene i naturen, været og interiøret til tonen i fortellingen. Jeg tror for øvrig man sjelden har sett en tegneserie med så mange nyanser av grått og brunt som Jamtli er innom. Her later det til at Jamtli er inspirert av filmer og tv-serier om Andre verdenskrig, og har sett at denne fargepalettet fungerer til å formidle spenning, brutalitet og krig. Akkurat som det nydelige omslaget lover, er «I skyggen av Tirpitz» en visuelt slående utgivelse. Stilen er bunnsolid, og i tegneseriemediet fremstår den som unik for Jamtli.

Fortellermessig er overdrivelsene og leken med «hvordan det kan ha skjedd» borte, og Jamtli formidler alvoret og tragediene fra okkupasjonstida autentisk og medrivende. Men fortsatt bruker han nødvendige små innstikk av lettere underholdning, og til og med en liten lattervekkende hendelse her og der. Der de nevnte inspirasjonskildene Lucky Luke og Asterix underolder leserne med ordspill og slapstick, underholder Jamtli i en mer rå, skandinavisk tone. Kameratslige replikker som «Du e faen ikke så dum som du ser ut tel, Kalle, men du e pinadø gær’n så det hold!» fremstår som så rotnorsk at man skulle tro den enten er autentisk, stjålet fra en bygderevyforfatter, eller kanskje fra selveste Aukrust. Dét nevnt virker det ikke for spekulativt å sammenligne den breiale Harry Pettersen med Solan Gundersen, og Harrys formidling av myten om «Sjøhorva» er kostelig. Alt i alt er det noe særegent norsk over I skyggen av Tirpitz, og stil spiller på lag med innhold og tema på en ypperlig måte.

Historieskapende historiebøker?

Andre verdenskrig vil aldri slutte å fascinere oss, og var en historisk begivenhet vi skal lære av. Jamtlis bøker bidrar åpenbart til læringen, gjennom både fortellinger og bruken av historiske notater og autentiske fotografier. Referansene med små «museumstegn» der man kan slå opp i de historiske notatene fungerer ikke så godt i denne boken, da de er vanskelige å få øye på. Kanskje burde de vært større, eller for eksempel konsekvent vært plassert nederst på siden. Notatene i seg selv er presise og interessante, og bør ikke utelates fra lesingen.

Jamtli forteller ikke lengre røverhistorier, sier han. Men i overgangen fra røverforteller til dokumentarist risikerer Jamtli å ha fratatt «Sabotør»-serien et enormt underholdningspotensial. Gevinsten er en korrekt, dokumentarisk gjengivelse av viktige historiske hendelser.  Uten for mye dialog loser Jamtli oss gjennom den ene episoden etter den andre i fortellingen om Tirpitz. Dessverre er Jamtli altfor sparsommelig med replikkene. Mange av scenene kunne vært løst bedre med forklarende dialog, slik at det ble tydelig hvorfor karakterene reiser dit de gjør, gjør som de gjør, og hva som egentlig foregår. Som leser faller jeg dessverre av, ganske mange ganger. Resultatet blir at flere av episodene rett og slett later til å ikke passe inn, eller være lite relevante. Det gjelder dessverre også selve avslutningen på boken. 

Kanskje har Jamtli denne gangen gått seg litt bort i sin egen fortelling, og slitt med å strukturere den. Likevel er vi nok mange som ser frem til neste Sabotør-utgivelse. Bøkene er viktige, og vil nok stå igjen med en sterk posisjon når historien om norske tegneserier skal skrives neste gang. 

Norsklærer som brenner for tegneserier. Lesehest, og utdannet manusforfatter. Gullmedlem i Fantomet-klubben.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.