Ikke noe å fnyse av

I 2011 gikk den tradisjonsrike Sproingprisen overraskende nok til Hrmf! av Sindre Goksøyr. Tildelingen kom ikke som en overraskelse fordi serien ikke holdt mål, men fordi heftet var så beskjedent i format og historien det fortalte så veldig enkel. Hrmf! besto av én rute per side og fulgte den ekstremt kranglete og oppfarende figuren Noel på pubquiz.

Det var det hele.

Serien fungerte fordi Goksøyr hadde klart å finne akkurat den rette balansen mellom troverdige, lett gjenkjennelige situasjoner og en fortellerstil som rendyrket det tegneseriemessige. Hrmf! var kun rene streker, ekspressive figurer og humreverdig dialog. Den bitte lille historien passet som hånd i hanske til et bitte lite format.

Det har ikke ligget i kortene at Goksøyr 13 år senere skulle følge Noels videre eventyr gjennom en hel tykk bok; i det vi vel må kunne kalle en tegneserieroman.

Men nå er Pfft! her, og den er både mer av det samme og noe helt annet.

Kjefting og kverulering

Til å begynne med er Noel seg selv lik. Bare i løpet av de første 10 sidene har han rukket å kjefte på samboeren, kverulere med en kamerat, skjelle ut en parkeringsvakt og tute på en tjukkas som går i veien for bilen hans. Dette er en mann – eller kanskje skal han være en and? – som virker å ha én eneste egenskap: evnen til å skape konflikt i enhver situasjon.

Men akkurat idet leseren begynner å frykte at Pfft! bare skal være en gigantoman utgave av Hrmf! – noe som ganske sikkert ville ha blitt en prøvelse å lese – begynner sprekker å vise seg i Noels bistre fasade. På en hyttetur hvor han selvsagt ender opp med å legge seg i drittsinne, blir fyren liggende og tenke for seg selv: «Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette livet? Alt jeg vil er å ha det hyggelig, men det er bare krangling og ydmykelser hele tiden. Slik har det alltid vært.»

Når grinebiteren så pådrar seg en obskur ryggskade, en som i praksis gjør ham sengeliggende resten av boken, har han all verdens tid til å reflektere over hvorfor han er blitt som han er blitt.

Det skal vise seg å være en sår historie.

Skam og pinlige situasjoner

Sindre Goksøyr er ikke blant våre mest profilerte serieskapere, men stilen hans kan man knapt ta feil av: myke penselstrøk, ingen skygger eller skraveringer, en fargepalett som stort sett begrenser seg til gult, brunt og forskjellige nyanser av rødt. I Pfft! blir de minimalistiske, smått naivistiske tegningene stående i brutal kontrast til ofte svært voksen tematikk.

Noel overdriver nemlig ikke når han tenker at livet har bestått av krangling og ydmykelser. I en serie anekdotiske flashbacks møter vi en liten gutt som må hanskes med en altfor streng mor, en venninne som får ham til å gå langt ut over sine seksuelle grenser og en skolegang som gradvis går fra å være krevende til å bli helt uutholdelig. Når noen faktisk prøver å hjelpe, ender det bare med skam og pinlige situasjoner, det også.

Alt sammen beskriver Goksøyr med en detaljrikdom som oppleves forstemmende troverdig. Og underveis går boken med den flåsete tittelen fra å være en slapstick-aktig komedie til å bli noe genuint ubehagelig.

En unik stemme

Ingen blir født som eksentrikere eller outsidere. Vi har alle et grunnleggende behov for å høre til.

Men noen av oss velger – eller blir tvunget til av omstendighetene – å stille seg på siden av det store fellesskapet. En del ender også opp med å bli kranglete, kverulerende og mer eller mindre umulige for andre å forholde seg til.

Pfft! gir oss, ved hjelp av tegneseriemediets mest basale virkemidler, én slik skjebne. Den enerverende, inntil nå fullstendig endimensjonale figuren Noel blir en mann – eventuelt en and – man føler sympati med, selv om man helst vil slippe å støte på ham i butikken eller på gaten.

Ikke minst etablerer boken også Sindre Goksøyr som den unike stemmen i tegneserienorge han strengt tatt har vært i to–tre tiår allerede.