Er det virkelig sånn vi er?

Ah, nettavisenes kommentarfelt! I 2023 er det så man knapt kan huske hvor fredfull tilværelsen var før fremskrittet ga oss dette til enhver tid sydende gjørmeslagsmålet av idiotiske påstander, dårlig fundert synsing, injurierende personkarakteristikker og hjelpeløs syntaks. Vedkommende som kom på konseptet kan umulig ha visst hvilke krefter hen skulle slippe løs fra folkedypet.

Alle vi som holder et fascinert øye med kommentarfeltene – uten å bidra, altså! – har antakelig stilt oss selv de samme spørsmålene: Hvem er det som produserer disse enorme mengdene med tekst? Det kan vel ikke være folkene som sitter rundt oss på bussen eller – enda skumlere – noen vi spiser lunsj sammen med hver dag?

Hvor kommer all dritten fra, liksom?

Søt og undrende

Trond J. Stavås går lengre enn bare å undre seg. Siden 2019 har trønderen, som blant mye annet har den satiriske tegneserieromanen Blasfemi (2021) på CV-en, laget tegneserier basert på tekst fra nettopp kommentarfeltene. Fra og med 2020 har serien gått i månedsbladet Lunch. Denne boken samler alle sidene frem til sommeren 2023.

Nå er det ingen unik idé å illustrere allerede eksisterende tekst fra media. Det mest nærliggende eksemplet er Dongery klikker, énsiderne som gikk i Dagbladet i flere år, hvor Flu Hartberg, Bendik Kaltenborn, Kristoffer Kjølberg og Sindre W. Goksøyr brukte overskrifter fra nettavisene som utgangspunkt for frie, ofte smått surrealistiske assosiasjoner. Stavås sin variant er slett ikke ulik.

Kanskje har han bare en litt søtere, mer undrende tilnærming enn sine kolleger fra Oslo.

Innrøm at du tar feil!

I format varierer Illustrert kommentarfelt-seriene fra én rute til flere sider. Alle er tegnet i Stavås sin karakteristisk myke strek – med hans like karakteristisk giktiske anatomi – og han holder seg til en begrenset fargepalett, gjerne i duse, pastellaktige toner. Klokelig nok retter han ikke opp i kommentarfeltenes skrivefeil, tegnsetting og dårlig språk.

Mest vellykkede er de stripene hvor han setter teksten inn i en ny og uventet kontekst. Eksempelvis er det festlig når en person som ikke synes at Bård Tufte Johansen er noe morsom, fremstilles som en sur, gammel kjerring med lilla krøller og blir lempet på havet av noen gangstertyper som tydeligvis er Lille Lørdag-fans. Det er omtrent like treffende som det er rart.

Og mens gangsterne sier bare så vidt forståelige ting som «Du burde gå litt humor» og «Pga Bård og Harald at jeg har betalt tv lisen med glede», uttrykker damen seg på korrekt norsk med punktum og det hele. Til gjengjeld synes hun å mene at humor er en objektiv sak: «Innrøm at du tar feil!»

Slik bringer Stavås en slags balanse til «debatten» samtidig som han latterliggjør begge sider.

Andre steder tilfører ikke tolkningen hans stort. Denne dialogen taler for eksempel for seg selv:

– Syns folk selv skal bestemme hva de vil lære om. Hvis jeg vil lære om noe må jeg ha interesse for det.

– Hvordan vet du hva du ikke har lært?

– Har jeg ikke lært det har det vel ikke vært verdt bryet..

Den blir verken morsommere eller mer avslørende av å bli satt til et helt vanlig klasserom med en helt vanlig lærer og en helt vanlig elev.

Det er heller ikke særlig fantasifullt å fremstille muslimskeptikeren som en grobian med dårlige tenner og norsk flagg over den store, hårete magen sin. Illustrert kommentarfelt er i det hele tatt best når serieskaperen underliggjør i stedet for å la sine egne sympatier og antipatier skinne gjennom.

Hvem er egentlig disse menneskene?

Det er ikke slem satire Trond J. Stavås driver med. Bare de mest rabiate kommentarfeltkrigerne vil klare å hisse seg opp over den lekne – og dermed avvæpnende – harselasen hans. Det hadde likevel vært interessant å høre hvordan de reagerte.

Ville de ha fått et nytt perspektiv på sine egne ordutgytelser? Ville de ha kjent igjen ting de knotet ned på mobilen uten videre ettertanke mens de ventet på trikken eller var litt fulle en fredagskveld? Ville de fremdeles ha stått inne for det de sa? Og ville de ha skjønt hvorfor noen av oss ler av dem?

Det er umulig å si. Vi vet jo ikke engang hvem disse menneskene er.

Men for å si det sånn: Illustrert kommentarfelt kan jo vise seg å være en passende gave til den onkelen eller tanten du har som bruker alt for mye tid på nett.