Anmeldelse
Ingen visste del 2
Mac Håndlykken og Andreas Håndlykken
Überpress, 2024
I det jeg åpner den andre boka i Ingen visste-serien, hopper vi rett tilbake til der historien slapp da vi lukket den første. Spørsmålet nå er om vi kommer til å bli klokere på hva Mac og Andreas Håndlykken egentlig vil med trilogien.
Der første bok lot leseren sitte igjen med en del ubesvarte spørsmål over en delvis forvirrende handling, lover del to å gi leseren svar på et av de viktigste mysteriene. For hva er egentlig årsaken til at de gåtefulle karakterene lider av hukommelsestap?
Forvirrende rød tråd
I det karakterene er på vei til å ofres i et slags dommedagsrituale utført av sekten Clarsec, blir Ti, Ben, Ruby og det ene medlemmet av sekten Clarsec, Ståle, i stedet teleportert til en parallell verden. Der møter de på en skapning som snakker stakkato, og det parallelle universet ser ut som innsiden av menneskekroppen, der alt som omringer dem ligner på nerveceller og hjerner. Visuelt er det spennende og surrealistisk, og kanskje prøver serieskaperne å si noe om sinnstilstanden til karakterene – som jeg tipper lider av mer enn bare hukommelsestap.
Som leseren får vite før innholdsfortegnelsen, ønsker Håndlykken-paret å tegne ut hvordan det føles å slite med ulike mentale lidelser som psykose og derealisering. Dette er tilstander som ikke alle lesere er kjent med, og historien kan derfor oppleves forvirrende å dukke inn i. Selv sliter jeg noen ganger med å følge tråden, fordi den rett og slett ikke er tydelig nok. Å få leseren til å føle på forvirringen som også persongalleriet føler på, kan fungere som et smart grep – men bare om det blir brukt bevisst. Jeg sliter med å se at dette grepet fungerer i denne konteksten. Jeg tror Mac & Andreas Håndlykken kunne oppnådd det de ønsket uten å gjøre det så intrikat som det blir gjort her.
Samhold i utenforskapet
Karakterene er til dels fremstilt for endimensjonale i første del, og det er et av de positive utviklingstrekkene i den andre boka at den lar leseren bli bedre kjent med persongalleriet. En av de finere sidene ved historien er hvordan hovedpersonene, til tross for den brokete tilværelsen deres og hvordan de tilsynelatende tilfeldigvis blir ført sammen, klarer å skape samhold som utvikler seg til usannsynlige vennskap.
De triste omstendighetene er deres fellesnevner – og noe av det som hjelper best mot ensomhet er vel vennskap? Der tegneserieskaperne setter kritisk søkelys på sektbevegelser og det tvangspregede samholdet som skapes innenfor de miljøene, er det på en måte positivt hvordan den usannsynlige gjengen i Ingen visste blir en gjeng, selv om dét også skjer av tvangsmessige årsaker.
Trilogien tar opp en av våre tids største bekymringer her til lands, utenforskap, og hva slags konsekvenser det fører med seg for storsamfunnet. Denne tematikken har også nylig blitt viet stor plass i TV-serien Leo og de farlige, hvor seeren får møte forvaringsdømte og får høre forhistorier som ofte er satt sammen av utenforskap og flere diagnoser. Sånn sett treffer Ingen visste en tidsaktuell nerve.
Forhastet handlingsforløp
Er det én ting som fint oppsummerer del to av Ingen visste, så er det at handlingen er svært actionfylt, det er mye som står på spill. Det er mange tråder som til slutt burde samles i den aller siste boka. Men det hele føles litt forhasta, og jeg sitter igjen og er enda mer forvirra over hvordan det ender.
Likevel er historien fengende for dem som liker en smart blanding av overnaturlige elementer og sci-fi, metaforer og småfrekke karakterer, blandet med en god dose humor i en ellers absurd og trist historie. For dem som trenger litt mer tid på å fordøye bøker, anbefales det ikke å sluke boka i ett jafs. Det er tydelig at del to krever mer av leseren for å holde følge med handlingen, og det trenger strengt tatt ikke være negativt i det hele tatt. Er det én ting vi trenger i en ellers hyperrask og digital verden, er det å få øvd opp konsentrasjonen igjen.