Anmeldelse

Ingen visste, del 1
Mac Ask & Andreas Håndlykken
Überpress, 2019

Ensomhet og utenforskap er noe alle tilsynelatende føler på i vår tid. Det er å regne som normen, snarere enn unntaket. Det gjennomsyrer kulturelle uttrykk som bøker, tv-serier og filmer, og er sinntilstander som til stadighet dukker opp i kronikker og nyhetsbildet. Selv reklamebransjen har kastet seg på trenden.

En tegneserieroman som tar utgangspunkt i «å være utenfor og ikke helt tilhøre noen steder» burde derfor være fengende og kunne nå et bredt publikum. Mac og Andreas Håndlykkens tegneserieroman Ingen visste vil nok kunne leve opp til dette, men er det nok? 

Boka, som utgjør første bind av det som skal bli en trilogi, er spennende, men etter en uke har man egentlig glemt hva det hele dreide seg om. Det er lettlest og underholdende, men er det egentlig noe mer her, noe dypere? På den andre siden, trenger det egentlig være det for å anse tegneserieromanen som vellykket?

Absurd, men gjenkjennelig

Handlingen i Ingen visste utspiller seg i en by som minner om Oslo. Vi blir tidlig kjent med karakterene Ruby og Ben, som i utgangspunktet er naboer. Til å begynne med oppleves det hele som fullstendig ordinært. 

Selv om romanen går over i det overnaturlige, forblir karakterene lette å relatere seg til på et følelsesmessig plan.

Det blir imidlertid brått snudd på hodet når det viser seg at Ruby blir forfulgt av noen mystiske typer, hvis motiv er uklart. Dette, parallelt med at Ben blir kastet ut av leiligheten sin, fører til at de to karakterene flytter inn i en forlatt villa. 

Deretter blir det hele stadig mer innviklet og absurd. Leseren får tidlig vite at Ruby lider av hukommelsestap, noe som også har rammet Ti, en av de andre romankarakterene. I tillegg møter vi etterhvert Helene og Rita, som også ender med å søke tilflukt i den falleferdige villaen.

Selv om romanen går over i det overnaturlige, forblir karakterene lette å relatere seg til på et følelsesmessig plan. Felles for alle er at de er rotløse: de lever alle med en form for utenforskap. Dette arter seg imidlertid svært ulikt fra karakter til karakter, likevel er det nettopp utenforskapet som binder dem sammen.

Disney med mørke undertoner

Som handlingen, er også estetikken i Ingen visste relativt lettbeint. De fleste karakterene er slående like hverandre (selv om de har forskjellige hårfarger, klær og frisyrer). 

Umiddelbart dras tankene til Walt Disney-universet, hvor man møter en mengde prinser og prinsesser som selv om de tilhører ulike verdener, er slående like. Dette kommersielle, eller snarere forskjønnende, formspråket passer imidlertid Disney-filmene, og det samme må sies for Ingen visste.

Mac og Andreas Håndlykkens estetikk er vel å merke noe mørkere enn Disneys. Paletten preges av dystre jordnyanser som setter stemningen for historien som fortelles, og virker som et forsterkende element i å løfte spenningsnivået for det som finner sted.

Streken er relativt lik den vi allerede kjenner fra forfatterparets webserie 4AM. Men der webserien er lystig og komisk, er Ingen visste snarere mørk og spenningsladet. 

https://www.instagram.com/p/Bh6UwOyhJaQ/?igshid=vuy0vwhy225

Ikke banebrytende, men relevant

Strukturelt kan «Ingen visste» minne om serier som Netflix-serien Stranger Things: Utvilsomt fengslende, fullt av cliff-hangers og med et rikt persongalleri som ivaretar publikums interesse. Til likhet med Stranger Things er også Ingen visste først og fremst underholdende i øyeblikket. Grådig sluker man side etter side, uten nevneverdig refleksjon.

Ingen visste er verken estetisk eller innholdsmessig banebrytende, men den er relevant.

Stranger Things er bare et eksempel, dog kan man også finne andre likheter mellom tegneserien og tv-serien: begge handler om tradisjonelle «outcasts» som i møte med overnaturlige og mystiske hendelser finner mening og samhold. Dette vel å merke ikke unikt for disse to, det finnes utallige eksempler på filmer, bøker og tv-serier med tilsvarende historieoppbygning.

Dette vitner om at Ingen visste kan få et stort nedslagsfelt – Stranger Things er tross alt en veldig populær Netflix-serie. Men hva er det som gjør nettopp disse fortellingene så treffsikre? Er det fordi vi kjenner oss igjen? Fanger de en slags tidsånd? Hva sier det i så fall om vår tid?

Ingen visste er verken estetisk eller innholdsmessig banebrytende, men den er relevant. Boka kan både glede og underholde, og i en forlengelse av dette kan den også kanskje vekke refleksjon – som et uttrykk for vår tid: Er det mulig at det utenforskapet vi «alle» føler på rett og slett skyldes at vi har blitt ekstremt navlebeskuende? At ensomheten og følelsen av å være utenfor er en konsekvens av det individualistiske samfunnet vi lever i, hvor vi heller fokuserer på hva som gjør oss «unike» enn det som binder oss sammen? 

Kunsthistoriker, kritiker og produksjons- og administrasjonsleder ved Fotogalleriet i Oslo.

EN KOMMENTAR

  1. Jeg synes dette var en god anmeldelse som gir meg lyst til å lese serien «Ingen visste».

    Mener kanskje tittelen (Sluke grådig/Refleksjon) burde være både/og, snarere enn enten/eller, for anmelderen har tydeligvis blitt ansporet til mye og interessant refleksjon i forbindelse med utgivelsen.

    Og det er vanskelig å kjenne seg ensom/utenfor, hvis man har en spennende tegneserie til selskap 🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.