Selvpublisert
Norge er fullt av tegneserieskapere som ikke er tilknyttet noe forlag. I denne bloggen snakker Hege Haugan med noen av dem.
Når man skroller gjennom CV-en til Fredrik Rysjedal er det umulig å ikke bli imponert. Han har en lang karriere innen flere kunstfelt, han er mottaker av flere stipender, og ikke minst har han gitt ut tegneserier helt siden 2011. Felles for de aller fleste av disse titlene er at de er selvpublisert.
Krampe er den mest kjente av disse, og ble publisert til strålende anmeldelser i 2024. Det er en tegneserie på 40 sider, en «uhøytidelig refleksjon over bading og krampe», som han skriver selv på nettsiden sin. Krampe vant ikke bare gull for visuell utforming under Visueltprisen i 2025, men ble også nominert til Årets tegneserie samme år. En stor bragd for en selvpublisert tittel.
Jeg må helt ærlig innrømme at før Krampe hadde jeg ikke hørt om Rysjedal. I reasearchfasen trykker jeg meg gjennom den vellagde nettsiden hans og leser om horden av tegneserier han har laget. Han har en distinkt strek og fortellerstil, og er en som bryter mange av tegneserieformatets uskrevne regler. Tilsynelatende kan han lage tegneserier om hva som helst.
Fredrik holder til i Bergen, noe som gjør det nødvendig å ta i bruk digitale hjelpemidler for å gjennomføre intervjuet. Jeg har aldri møtt ham før, men får umiddelbart inntrykk av ham som en blid og utadvendt vestlending. Akkurat i dag er han hjemme med sykt barn. Etter en tommel opp på at det går bra med poden, starter vi.
Hvorfor akkurat tegneserier?
– Det er grunnleggende. Jeg var minst i huset da jeg vokste opp, og det fløt av tegneserier. Hvis jeg skal psykoanalysere meg selv, så har jeg alltid vært glad i drama. Jeg spilte mye teater da jeg var liten, og det å lage tegneserier er på en måte en introvert måte å spille teater på. Du er regissør, lager karakterer, og skaper scenarioer. Jeg har alltid foretrukket drama fremfor prosa, det var enda en grunn til at tegneserier appellerte til meg. Jeg skulle ønske jeg var litt mer fokusert da jeg var i tjueåra. Da var jeg veldig i utdanningsbobla. Jeg lærte masse, men jeg skulle ønske jeg hadde produsert mer.
Hvorfor har du valgt å selvpublisere?
– Jeg holdt mye på med selvpublisering da jeg var liten. Jeg var med foreldrene mine på jobb og trykket opp tegneseriene mine på kopimaskin. Det var en stor del av barndommen og ungdomstiden min. Etter bachelorgraden min i visuell kommunikasjon på Kunsthøyskolen i Bergen, gikk det opp for meg at jeg hadde neglisjert den delen av meg. Jeg ville tilbake til røttene mine. Gjennom tegneseriefanzinen så oppdaget jeg kunstnerbokfeltet.
En kunstnerbok er ifølge Store norske leksikon et kunstverk i form av en bok. De er ofte håndlagde i få eksemplarer, men det er ingen føringer på utseende, innhold eller opplag. Hensikten er at kunstneren skal få utfolde seg kreativt innenfor bokformatet. Det er ikke vanskelig å se at dette har mye til felles med tegneseriefanzinen.
– Jeg plumpa på en måte ut i det frie kunstfeltet, og det gjorde at jeg ikke ble så fokusert på å pitche til forlagene. Jeg synes det er fascinerende at i litteraturen er det å være på et forlag malen, men i visuell kunst er det viktigste å være fri. Da jeg begynte å jobbe med kunstnerbøker og kom inn i den kulturen, ble det naturlig å selvpublisere. Når jeg trykker fanzinene mine nå, trykker jeg dem selv i et begrenset opplag. Det er et produkt som er hundre prosent Fredrik Rysjedal.
– Da jeg begynte med fanziner rundt 2011, så lagde jeg et arrangement i Bergen hvor folk kunne komme med sine fanziner. Vi ble et lite miljø. Jeg møtte hun som i dag driver Bergen Art Book Fair, for eksempel. Det ballet på seg, så jeg forble i kunstnermiljøet med tegneseriene mine. Det har bare blitt sånn. Jeg innså for noen år siden at det er grunnen til at ingen vet hvem jeg er. Tegneseriene mine er obskure og få i opplag.
Etter at Krampe ble nominert til Årets Tegneserie så vet jo folk hvem du er.
– Ja, og med Krampe hadde jeg en litt annen strategi. Jeg ville komme meg litt ut av kunstbobla mi og ikke være så utilgjengelig. Det er kjempekult at 50 stykker i verden sitter med fanzinen min, men det bygger jo ikke en leserskare. Jeg bestemte meg for å nå bredere ut, men samtidig beholde litt av de eksklusive kvalitetene. Etter at det første opplaget var trykket, søkte jeg på innkjøpsordninga. Det var litt som et eksperiment, for retningslinjene åpner jo egentlig ikke for selvpublikasjoner. Jeg argumenterte for hvor viktig selvpublisering er i tegneseriekulturen, og det endte med at de kjøpte den inn. Da produserte jeg et andreopplag på 800 eksemplarer, hvor 700 gikk til bibliotekene. Andre opplag er masseprodusert, så det første opplaget har fortsatt en «verdi» siden de er signerte og nummererte. Det var utrolig mye jobb. Første opplag trykket jeg selv med, men jeg fikk heldigvis hjelp av Pamflett, som er et risotrykkeri i Bergen, til andreopplaget.
Jeg har nettopp trykket opp et andreopplag av min egen fanzine, og dette har Fredrik fått med seg. Ikke bare er han pratsom og deler gjerne av sine egne erfaringer og prosesser, han er også utrolig nysgjerrig på andres tankegang. Vi blir enige om å bytte tegneserier – noe som er vanlig i indie og underground-miljøer – og han oppfordrer meg til å prøve meg på arbeidstrening hos et trykkeri. Jeg må minne meg selv på at det er faktisk Fredrik som blir intervjuet her, og ikke jeg.
Mange jeg snakker med selvpubliserer med mål om å komme seg inn på et av forlagene, men det høres litt ut som du gjør det for friheten det gir?
– Jeg er ikke imot forlag, altså. Jeg føler jeg har god selvinnsikt, og vet når jeg har en historie som et forlag kunne være interessert i. Men de fleste historiene jeg har laget tror jeg blir hardt for et forlag å selge. De skal ha til salt i maten de også.
– Nå jobber jeg med en litt større tegneserie, og da merker jeg at jeg blir gjerrig. Kanskje et forlag ville vært interessert, men da gir jeg samtidig fra meg to tredjedeler av inntektene. Det er ganske mye penger. Det er et lite marked i Norge. Jeg tenker at skulle jeg lage noe bra, så kanskje utenlandske forlag vil trykke det. Det er ikke så viktig for meg med den anerkjennelsen det ville være å bli gitt ut av et norsk forlag.
– Akkurat nå er det veldig spennende med selvpublisering. Jeg synes det er kjempegøy å lage en tegneserie, lage trykkfiler, trykke den selv, folde sidene og finne ut hvordan det hele skal bindes. Dette tenker jo ikke leseren på, men jeg er hundre prosent i kontakt med hele prosessen. Når det er ferdig, så er man superstolt for man vet at man har brettet hver eneste side selv. Spesielt i dag, hvor alt er så masseprodusert. Det er mange kunstnere som kjenner på en fremmedgjøring gjennom datamaskinen, så når jeg jobber med trykking på et såpass halvmanuelt nivå som riso er, kommer jeg virkelig i kontakt med det jeg lager.
Riso, eller risografi, er en trykkemetode som utføres med en stensilduplikator. Maskinene ser faktisk litt ut som gammeldagse kopimaskiner. Fargene blir trykket lag på lag og kan minne om silketrykk, men prosessen er mer kostnandseffektiv. Riso er en trykkemetode som har blitt omfavnet av fanzinemiljøer rundt om i hele verden, ikke bare på grunn av de lave kostnadene, men også for teknikkens distinkte og “uperfekte” utseende.
Det virker som du har en litt nerdete tilnærming til hele prosessen.
– Ja, og en litt romantisk håndverksinnstilling til det hele. Det er en klassisk kunstnerbok-greie. Det er mye trykknerding i kunstnermiljøet. Det er masse forskjellige trykkmetoder, og alle har sine spesialfelt. Det er kult, for det blir en preservering av kunnskap. Det er veldig givende å være med på festivaler og møte folk. Det er inspirerende å komme borti alternative prosesser. Vi som lager tegneserier, vi lager jo kunst. Det er ingenting som trenger å være standard.
Du har jo laget tegneserier om alt. Det virker som at ingenting er for snevert til å skrive om.
– Absolutt. Jeg tror det er viktig at man lager det man vil. Jeg har litt splitta personlighet, for jeg liker veldig godt tradisjonelle tegneserier også. Jeg har noe i meg som vil lage det, men jeg prioriterer det eksperimentelle. Krampe er jo veldig opposisjonell. Hvis du ser gjennom heftet så er det brudd etter brudd i forhold til de mer tradisjonelle formene. Det er bare lek, men så blir det et effektivt formspråk man kan bruke som virkemiddel. Når man lager bøker uten tradisjonell styring så … ja, det er en deilig følelse. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir bra, men det blir i hvert fall purt.
– Jeg er også helt skruppelløs. Hvis jeg skal lage et andreopplag, og ikke var helt fornøyd med det første, så endrer jeg det. Den engelske versjonen av Krampe har en annen slutt, for eksempel. Hvis det er noe som irriterer meg ved neste trykking, så endrer jeg det også. Ting må være levende, ingenting er ferdig før du er død. Alle prosesser blir bedre med flere runder.
Det er en gammel tradisjon at kunstnere gjør det samme motivet flere ganger. Det finnes ihvertfall tretti forskjellige versjoner av Skrik som Munch har malt, tegnet eller trykket. Fredrik påpeker at til og med Hergé, skaperen av Tintin, tegnet seriene sine om igjen for å gjøre dem bedre.
– Allmenheten tenker “hvorfor i all verden har han laget flere versjoner av ett bilde”, men for en kunstner så er det i prosessen og studien og når man besøker et motiv flere ganger, at det skjer interessante ting.
Føler du at du har innpass i det norske tegneseriemiljøet?
– Det er et veldig inkluderende miljø, så jeg føler på en måte at jeg hadde innpass der før jeg i det hele tatt hadde lagd noe. Jeg har alltid vært interessert i tegneserier, og jeg begynte å gå på Oslo Comic Expo og henge med tegneserieskapere allerede i 2006. Selvpublisering, underground og indie er en grunnkultur i tegneserier som strekker seg tilbake til 1960- og -70-tallet. Det legitimerer at vi holder på med det, og det er ikke så uglesett som det er i litteraturen. Jeg sitter kanskje med følelsen at jeg ikke er en ordentlig tegneserieskaper siden jeg ikke er publisert på et forlag, men det er jo ingen som har sagt dét til meg. Jeg tror ikke folk bryr seg egentlig.
– Jeg har vært veldig utadvendt i møte med tegneseriemiljøet og interessert i å bli kjent med folk. Men jeg merker at nå som den nye generasjonen har kommet, så kjenner jeg jo bare disse gamlingene. Det har vært en voldsom oppblomstring av tegneserieskapere, og nå er miljøet så stort at ikke alle kjenner alle lenger.
Hva var den første tegneserieopplevelsen som ga deg lyst til å lage tegneserier?
– Da Star Wars: Return of the Jedi kom på kino, så ble det laget en tegneserie av filmen. Den plukket jeg opp på butikken da jeg var sju år. Da hadde jeg lest masse Donald og Bamse, men her så ser man disse karakterene og dramaet. Jeg tror det var “the spark”. Jeg hadde aldri sett filmene engang. Men jeg leste masse Supermann før det, så det er litt vanskelig å si. Supermann er den eldste tegneserien jeg har funnet blant papirene mine. Asterix var den som utfordra tegningen min. Jeg ble så frustrert over at jeg ikke kunne tegne ham, og det fikk meg til å strebe etter å tegne bedre. Jeg traca et cover og sa til søstera mi at jeg hadde tegna det. Hun trodde sikkert ikke på meg, men jeg var bare så opptatt av å bli god nok.
Har du en favoritt-tegneserie?
– Jeg har nettopp begynt med Global Comics, en slags arvtager etter Comixology. Det er så digg å lese ting som jeg har lyst til å sjekke ut, men ikke vil eie. Så nå leser jeg kjempemasse.
Fredrik scroller gjennom Global Comics for å finne tegneserien han har glemt navnet på.
– Jeg er veldig svak for Tillie Walden. Hun er utrolig god på stemning, og har vært en favoritt lenge. Men akkurat nå leser jeg George Wylesol. Han er litt David Lynch-absurd, og gjør veldig mange postmodernistiske grep. Den jeg holder på med nå heter Internet Crusader, og alle bildene er på en måte Windows-skrivebordet og alt innholdet der. Det er veldig stilig! Jeg er ikke så eksperimentell som det, men jeg har lyst til å være det.
