Anmeldelse
Inne i speilsalen
Liv Strömquist
Manifest forlag, 2021
Liv Strömquists strek er like presis som den er provoserende. Både de tidligere utgivelsene hennes, og kunstnerskapet for øvrig, kjennetegnes av en politisk betimelighet som er sjeldent potent. Mest banebrytende er nok kanskje den midlertidige utsmykning hun gjorde til tunnelbanestasjonen Slussen i Stockholm, en tegning av kvinne som hadde blødd gjennom, som i sin tid vakte så stor forargelse på Sveriges ytre høyrefløy at Sverigedemokratene programfestet at de er mot «menskunst».
Det feministiske budskapet står i sentrum for Strömquists kunstnergjerning, og hennes nyeste serieroman Inne i speilsalen er intet unntak. Her møter vi en rekke kjente historiske kvinner fra Bibelens Rakel til Kim Kardashian, Nefertiti og dronning Elisabeth av Østerrike. Fellesnevneren er at de er kjent for sin skjønnhet, og hos Strömquist flettes historiene deres sammen med marxistisk og feministisk teori, sosiologi, psykologi og filosofi. Resultatet er en bok som tar for seg skjønnhetstyranniets historie, og slik beviser hvordan vi nå mer enn noen gang tidligere lever i en utseendefiksert verden, hvor skjønnhet er kapital.
Forfriskende intellektuelt
Som sine tidligere utgivelser Prins Charles’ känsla og Kunnskapens frukt, har Strömquist også i Inne i speilsalen en gjennomgående nysgjerrig inngang til temaet hun tar for seg. Her krysses Kylie Jenners instagramposter sømløst med René Girards mimetiske teori, som sier at mennesket begjærer det andre mennesker begjærer. Altså begjærer vi Kylie Jenners’ skjønnhet fordi andre mennesker begjærer den.
Strömquists argumentasjon er intellektuell og sammensatt, på tvers av høy- og lavkulturelle referanser. Hun prøver ikke kun å kritisere samtidens skjønnhetshysteri, men å forstå det, så vel som hvor det stammer fra. Hvordan havnet vi egentlig her?
Gjennom sin kritiske vekting av perspektiv får Strömquist tydelig fram flere interessante dimensjoner av skjønnhet. Dette kommer klart fram i hennes skildring av Dronning Elisabeth av Østerrike, også kalt Sisi, som var verdenskjent for sin skjønnhet. Strömquist viser hvordan dette gjorde dronningen sårbar; Sisi maktet ikke leve opp til idealet hun selv hadde satt.
Taket løfter seg ikke
På sitt beste er Inne i speilsalen fremragende – som når Susan Sontags drøftinger av hvordan kameraet gjør fotografen til en aktiv voyeur, settes i sammenheng med samtidens sosiale media-samfunn; vi har alle blitt kikkere, men vi lar oss også redusere til et objekt for andres blikk. Her viser Strömquist på ypperlig vis seriemediets analytiske potensiale, hvor raske og konkrete ruter og teori spiller hverandre sterke.
Dessverre er albumet av ujevn retorisk kvalitet – innimellom føler en rett og slett at det er litt fordummende. Strömquists misjon er åpenbart å bevisstgjøre, men også kritisere, hvor opphengt vi er av skjønnhet. Paradoksalt nok ender Strömquist tidvis opp med å selv også bekrefte nettopp det skjønnhetstyranniet hun vil til livs – mens jeg leser kan jeg merke jeg blir ekstremt selvbevisst. På den ene siden tyder det på at Strömquist treffer en nerve, her er det gjenkjennelse, men på den andre siden kjenner jeg meg provosert – utseende er ikke alt. Samtidig bekrefter denne svakheten indirekte albumets hovedpoeng – Strömquist, som alle oss andre, er også fanget av samfunnets skjønnhetspress.
Estetisk fulltreffer
Estetisk er det derimot ingen ting å utsette på Strömquists arbeid. Streken er leken og selvsikker, og Strömquist viser at hun er en mester både i komposisjon og koloritt. Ruter og farger pareres med glans, mens uttrykket veksles mellom detaljrikdom og minimalisme, utsnitt og oversiktsbilder.
Det aller sterkeste både når det gjelder innhold- og tegning finner vi helt i slutten av albumet. De siste nærmere 40 sidene er dedikert til Sisi og hennes liv som sin tids vakreste. Det er ikke bare interessant på det historiske planet, men også det menneskelige. Sisi er besatt av sitt eget utseende; hun spiser ikke, trener hele tiden og gjennomfører slavisk en rekke skjønnhetsbehandlinger. Her viser Strömquist skjønnheten på sitt mest komplekse – for Sisi var det like mye en forbannelse som en gave.
Billedmessig avsluttes også albumet på topp. De siste tolv sidene opptas av seks dobbeltsidige tegninger uten tekst, hvor Sisi vandrer gjennom ulike landskap. Her ledes tankene hen til Tove Janssons nydelige tegninger til fortellingen Hvordan gikk det?
Slik Jansson sender mummitrollet ut på en erkjennelsesreise, kan man få følelsen av at Strömquist gjør det samme for Sisi – alene i naturen er hun fri fra samfunnets forventninger.
