Hans Ivar Stordal, avtroppende leder i Faglig utvalg for tegneserier i Kulturrådet

Denne uka kom den triste og beklagelige nyheten fra Jippi forlag om at antologien Forresten legges ned etter 25 år. Redaktør og forlagssjef Erik Falk begrunnet nedleggelsen først og fremst med at uten innkjøp gjennom Kulturrådets innkjøpsordning for de to siste utgavene har økonomien i prosjektet blitt uforsvarlig.


Mer om saken:

Hans Ivar Stordal. (Foto: D. Santana)

Gjennom sine 33 utgaver har Forresten spilt en uvurderlig rolle for å rekruttere, utvikle og inspirere nye tegneserietalenter, samt å sørge for at de samme talentene blir lest og får seriene sine ut. Nedleggelsen vil uten tvil etterlate et hull i norsk tegneserieflora, og antologiene vil bli savnet av både serieskapere og lesere – og meg selv. 

Det er grunn til å tro at særlig småforlag som Jippi Forlag og No Comprendo Press har mye av æren for situasjonen vi har i dag: At Norge er et land med en utrolig vital tegneseriescene, en scene som har fostret en voksende rekke serieskapere av internasjonalt klasse som vinner priser i inn- og utland, oversettes til en rekke språk og produserer tegneserier med høy kvalitet som bidrar til å videreutvikle selve mediet. I de senere år har forlag som Überpress, Blokk forlag og Minuskel bidratt til samme trend. Trolig har kulturrådsstøtten vært utslagsgivende for å bygge opp under denne utviklingen. 

Kulturrådet har to støtteordninger for tegneserier, produksjonsstøtte og innkjøpsordningen, med hver sine retningslinjer. Siden opprettelsen har ordningene bidratt til å sikre økonomisk bærekraft og forutsigbarhet for både forlag og serieskapere, slik at de kan investere tid og krefter og utvikle seg over tid. Siden 80- og 90-tallet har feltet vært preget av at mange av de viktigste aktørene har samlet seg og vokst fram rundt små forlag med mer sårbar økonomi enn de store litterære forlagshusene. 

I mine fire år i vurderingsutvalget (2016–2019) har alle søknadene om produksjonsstøtte til Forresten blitt innvilget, med gjennomsnittlig 65 000 kr per utgave. Utgave 30 og 31 ble også innkjøpt, men 32 og 33 prioriterte vi altså ikke innenfor de enkelte årenes budsjettramme, beslutninger som dessverre ikke ga tilstrekkelig forutsigbarhet. Uten å kommentere beslutningene som enkeltsaker, eller å fraskrive oss ansvaret for dem, vil jeg gjerne skape oppmerksomhet om budsjettrammen.

Fra 2016 til 2019 har prioriteringene i innkjøpsordningen for tegneserier blitt markant vanskeligere, og i hver av de halvårlige søknadsrundene er det utgivelser av høy kvalitet som dessverre ikke blir innkjøpt. Aldri var prioriteringene så smertefullt harde som i sist runde, for utgivelsene fra høsten 2019.

Tegneseriene har i dag ikke en ubegrenset innkjøpsordning, slik for eksempel skjønnlitteraturen har. Det betyr at bøker ikke vurderes hver for seg, men opp mot de andre påmeldte titlene i samme runde. Tegneserieutvalget rår over et visst årlig budsjett som bevilges årlig fra Kulturdepartementet. For 2019 tilsvarte budsjettet ca. 19 voksentitler, som kjøpes inn til noe lavere pris enn barnetitler.

Grunnen til at prioriteringene har blitt mye vanskeligere, er først og fremst at antallet påmeldte titler er doblet på fire år – fra 21 titler i 2016 til 42 i 2019. I samme tidsrom har budsjettet til innkjøpsordningen kun vokst med 0,6 mill., fra 3,2 til 3,8 mill. Fra 2018 til 2019 vokste summen tilsvarende snaut kvartparten av innkjøpsprisen for én tittel. 

Fra 2012, da innkjøpsordningen for tegneserier så dagens lys, og til 2016 kunne i snitt 74 prosent av de påmeldte titlene kjøpes inn. I 2018 falt innkjøpsprosenten til 51 prosent, og for 2019 falt den ytterligere til 48 prosent. For første år kunne altså under halvparten av de påmeldte titlene kjøpes inn. Det er dessuten mitt inntrykk at kvaliteten jevnt over har økt. Alt i alt er det altså en fortvilende situasjon, skjønt det også er et luksusproblem: Norske tegneserieutgivelser blir både flere og bedre, og det blir stadig flere om beinet.

Økningen i påmeldinger skyldes utvilsomt flere faktorer. Dels har forlagene i større grad meldt på diverse samleutgivelser, enten av striper eller andre kortserier som på en eller annen måte ikke har foreligget i samlet form tidligere. Like viktig er det nok at det skapes og satses på tegneserier i en langt større grad enn tidligere. Også de store veletablerte forlagene har nå alle en form for tegneserieportefølje som er mer enn kun sporadiske krumspring. En dyktig norsk serieskaper har i dag langt flere forlag å gå til enn tidligere. Ironisk nok henger dette trolig sammen med den grundige rekrutteringen og talentutviklingen som bl.a. småforlag som Jippi har gjort gjennom tre tiår. 

Den sterke økningen i påmeldinger til innkjøpsordningen viser i mine øyne tydelig at støtteordningene på tegneseriefeltet har virket: Det skapes flere gode tegneserier på norsk enn noen gang tidligere. Samtidig fortsetter tilveksten.

Nå er det mitt oppriktige håp at politikerne, Kulturdepartementet og den nye kulturministeren øker potten det nye utvalget har til rådighet. For å få til dette er det viktig at aktørene på feltet – både serieskapere, forlag, fagforeninger, butikker, festivaler, agenter og andre – sammen øver politisk press og synliggjør behovet for økte midler. 

Frilansskribent, oversetter, redaktør og foredragsholder. Bor på Birkeland.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.