Anmeldelse
Inntrenger
Sigbjørn Lilleeng, fra et manus av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd
Ena/Vigmostad & Bjørke, 2021
Tiden var overmoden for en nytolking av Jon Bing og Tor Åge Bringsværds scifi-klassiker. TV-serien Blindpassasjer var både nyskapende og imponerende da den kom i 1978, men la oss være ærlige: Den har ikke tålt tidens tann særlig godt.
Det skyldes ikke at spesialeffektene ikke er like imponerende i dag (ordet «filmtriks» mistet vel enhver betydning for godt over 20 år siden), men at rytmen, språket og skuespillet er stivt og nesten uforståelig for alle som har vokst opp med nye medier.
Men historien er i utgangspunktet god. Den fortjener å fortelles til en ny generasjon, og hvem bedre enn Sigbjørn Lilleeng (Apefjes, Mellom planeter, FNRZ)?
Teknofilosofi mellom stjernene
Inntrenger er basert på det opprinnelige manuset til TV-serien, og skiller seg derfor en anelse fra 70-talls-scifien som i sin tid ble vist på statskanalen. Men hovedlinjene er beholdt: En gruppe romfarere er på vei hjem fra en ekspedisjon, og oppdager at det skjuler seg en blindpassasjer på romskipet Marco Polo. Hva verre er: Blindpassasjeren er en biomat, en biologisk robot som har drept en av besetningen og tatt dennes plass. Men hvem av dem er det? Dermed begynner et kappløp mot tiden for å finne ut hvem som er menneske – før romskipet blir tilintetgjort av ledelsen på romstasjonen som Marco Polo har kurs mot.
I løpet av historien må besetningen ikke bare finne ut hvem inntrengeren er, de stilles også ansikt til ansikt med en rekke grunnleggende spørsmål: Hva er et menneske? Hva er en sjel? Og hvordan vil teknologiske fremskritt endre vårt syn på oss selv?
Kjøtt og metall
Lilleengs tegnestil er perfekt for science fiction. Én ting er at den har tydelige islett av klassisk japansk manga (Katsuhiro Otomo) der mykt kjøtt og harde kanter brytes mot hverandre, men den har også den ryddige tegnestilen fra den europeiske tradisjonen. Resultatet er en unik og gjenkjennelig strek, som kan være både skarp og rufsete på en og samme gang. Rette linjer og blanke flater blandes med små skraper, skitt og ujevnheter.
Det er mye av den originale Star Wars-trilogien i Lilleengs strek; romskipet Marco Polo føles ikke bare som en kulisse, men som et virkelig sted hvor ting faktisk har skjedd også før den aktuelle historien utspilte seg. Formspråket er logisk og praktisk, samtidig som enkelte mykere elementer bryter opp. Teknologi har blitt brukt, oppdatert og delvis erstattet, noe som får verdenen til å føles levende. Tilsiktet eller ei, det fungerer uansett og gjør Inntrenger (og mange av Lilleengs andre tegneserier) til en fryd å lese.
Banebrytende … på 70-tallet
Inntrenger gjør mye riktig. Men selv om Bing og Bringsværds manus var banebrytende i 1978, betyr ikke det at det automatisk er like givende lesning i dag. For mens Blindpassasjer introduserte en rekke nye konsepter og stilte relativt nye spørsmål, føles det å lese Inntrenger litt som når noen tar ordet mot slutten av en debatt og bruker anledningen til å stille de samme spørsmålene som ble stilt helt innledningsvis.
Manuset har stått på stedet hvil, og budskapet er ikke like effektivt i en samtid hvor Facebooks algoritmer kjenner deg bedre enn selv din nærmeste familie gjør, eller hvor en chatbot for lengst har bestått den berømte Turing-testen. «Tenk om robotene tar jobbene våre», spør Inntrenger, men vi hører det neppe over larmen fra robotstøvsugeren eller kjøleskapet som roper at det minker på juicen.
Dette til tross: Inntrenger er en god tegneserie. Historien fortjener et publikum, selv om den ikke slår like godt fra seg som da vi hørte den for første gang. Kanskje kunne den vært enda bedre om Lilleeng hadde lekt enda mer med originalmanuset, og gått enda dypere i spørsmålene fra Blindpassasjer. Men som en introduksjon til noen av de kanskje viktigste debattene vi står foran, er Inntrenger likevel bunnsolid.
