Anmeldelse
Interitum
Torbjørn Lien
Lienstreker, 2022
Det var bare et tidsspørsmål før Torbjørn Lien forsøke seg på tegneserieromanen. Gjennom årenes løp har han eksperimentert stadig mer med de lengre historiene i sine Kollektivet-utgivelser, og det med stort hell. Derfor lå det i kortene at han før eller senere ville prøve seg på noe enda større.
Når er den selvutgitte tegneserieromanen Interitum her, og Lien har lyktes med mye: Tegningene er uttrykksfulle og temaet er spennende og i utgangspunktet temmelig komplekst. Dessuten får hovedpersonen mye tid og rom til å vokse og å utvikle seg. Likevel klarer ikke Interitum å gjøre særlig inntrykk. Hovedproblemet er begrensningene Torbjørn Lien selv har lagt på historien han vil fortelle.
Norges mest ambisiøse?
Interitum er Liens første tegneserieroman. Vi følger skapelsen av en robot som slippes løs i en tom og gold verden. Der skaper roboten liv; det bugner og spirer rundt den. Så bestemmer roboten seg for å lage enda en robot, en kompanjong, skapt i dens eget bilde. De blir mange og legger jorden under seg, utvikler samfunn og språk – helt til noe en dag går fryktelig galt. For selvfølgelig gjør det jo det – dette er tross alt science fiction.
Lien er en ambisiøs tegneserieforfatter, sannsynligvis en av de mest ambisiøse innenfor sin sjanger. Det er derfor Kollektivet er noe så sjeldent som en stripeserie som bare blir bedre og bedre med årene. Særlig de lengre Kollektivet-historiene har vist at Lien har stålkontroll på dramaturgi og figurutvikling; når han er på sitt aller beste, kan han med største enkelhet lede leseren fra pubertale latterkuler til eksistensielle grublerier, nesten uten at vi merker det.
Å lese Lien er en dans med kontraster: I det ene øyeblikket kan du skoggerle av god, gammeldags buskishumor, før du plutselig står der med begge beina godt plantet i mellommenneskelige karakterstudier som faktisk har noe fornuftig å melde om tiden vi lever i. Med dette som utgangspunkt burde det meste altså ligge til rette for en virkelig minneverdig utgivelse, men Interitum er ikke det den kunne ha vært. Den er veldig mye mer, og det er nettopp det som er problemet.
Lien tyner grunnhistorien for mer enn den er god for. Litt for ofte går Lien lange omveier for å komme til poengene sine, uten at det gjør leseropplevelsen nevneverdig rikere. Gode temposkift skaper godt driv i fortellingen, men ikke nok til at den lar seg dra ut over 120 (små) sider. Til det er den for enkel og uforløst.
Leve og danse som roboter
Jeg vil vedde hele hattesamlingen min på at Lien elsker å tegne roboter. Han har en nydelig, uttrykksfull strek som formidler kompliserte følelser med en nesten slående letthet: Sjelden har det vært så lett å lese streker og prikker som her. Liens roboter er stappfulle av liv og sjarm, og lever i miljøer som bugner av fantastiske detaljer. Ved å vri og vende på vinkler gir Lien robotene sine et fascinerende stort følelsesregister, og hans nesten meditative bruk av oppstykkede bevegelser suger oss lesere dypt inn i handlingen.
Det er lite tekst i Interitum. Dermed får de få ordene Lien faktisk bruker en ekstra tyngde. Problemet er at han gjentar seg selv så ofte at ordene mister kraften sin; i stedet for å kjenne ordene treffe deg i mellomgulvet, blir de ofte bare ekstra dødvekt som veier ned fortellingen.
Interitum er en ujevn utgivelse. Bestanddelene er knallgode, men historien står seg ikke i lengden. Den mister fokus, gjentar seg selv og dveler for lenge ved åpenbare poeng; det føles som en novelle som er tvunget til å fylle en hel roman, og det er urettferdig gjort mot både tegneserien og leseren. Slik sett står den i sterk kontrast til Liens lengre Kollektivet-historier, som gjerne kunne vært enda lengre enn de er. Den store forskjellen er at mens Kollektivet gir Lien et stort figurgalleri å spille på, er Interitum langt mer sparsommelig befolket.
Mission: Kill Your Darlings
Hva er egentlig god science fiction? Det finnes sikkert like mange svar som det finnes aliaser på Reddit, men forfatteren Mary Shelley satte skapet på plass i 1818 med sin «Frankenstein»: 1) tematikken må være grunnleggende menneskelig og 2) teknologisk eller vitenskapelig nyvinning må være en essensiell del av måten denne tematikken kommer til uttrykk på.
Her feiler så altfor mange moderne science fiction-forfattere; som regel henger de seg opp i romskip og laserpistoler, eller så glemmer de å vurdere hvilke implikasjoner som faktisk ligger i teknologien de skriver om. Lien gjør ingen av delene, men blir motarbeidet av formatet han har valgt seg. Han mestrer sjangeren, men Interitum er ikke utgivelsen han burde laget – den vil egentlig være noe mye kortere og mer konsist. Men da måtte Lien ha kuttet bort dødkjøttet og heller skåret inn til beinet på historien. Da ville mange veldig pene robottegninger gått med i dragsuget.
Noen vil hevde at det er urettferdig å anmelde et verk for hva det ikke er, i stedet for å anmelde verket på dets egne premisser. Det er et håpløst standpunkt, for da kan man i teorien tilgi et verk omtrent hva det måtte være. Og med en slik fremgangsmåte vil man samtidig lett kunne overse de virkelig gode spirene i en utgivelse som Interitum. Dette er en utgivelse som vil mye mer enn den klarer. Det er fullt mulig å anerkjenne både Interitums mangler og det den faktisk får til.
