Low av Rick Remender og Greg Tocchini (Image Comics, 2014-2020)

Rick Remender tilhører, sammen med navn som Mark Millar og Brian K. Vaughan, en ny generasjon produktive og oppfinnsomme tegneserieforfattere. De tre er kjent for å videreutvikle helter fra DC- og Marvel-universene, og nå har Image Comics gitt Remender frie tøyler.

Low er det spennende og vakre resultatet av samarbeidet mellom Rick Remender og Greg Tocchini, som allerede har jobbet sammen på mini sci-fi krimserien The Last Days of American Crime (2009).

Med Low innser man at science fiction ikke trenger å utfolde seg i et annet hjørne av universet for å være spennende.

Når du ikke kan gå opp, må du ned

Sytti prosent av jordens overflate er hav, men 95 prosent av det er uutforsket. Vi oppdager stadig nye og utrolige livsformer i dypet. Havet er like mystisk og fascinerende som verdensrommet, og det kan være like farlig og utfordrende. Det er bare å slippe fantasien løs.

Det har flere tegneserieforfattere gjort ved å la handlingen utspille seg under vann, enten her på jorda eller på andre planeter (Aquaman, Aquablue, Brünos Nemo, Sanctuaire, Carthago, for å nevne noen). Men ingen av dem har gjort det på en så utsøkt og majestetisk måte som i Low.

I Low har solen begynt å ekspandere. Den er på vei til å bli en rød kjempe, og jordens overflate har blitt brent av stråling. For å overleve har menneskene søkt tilflukt i store kuppelbyer på havets bunn. Men etter flere tusen år er de i ferd med å gå tom for mat og oksygen, og de har ikke mye tid igjen til å finne en løsning. Endelig ser det ut som om en av sondene som ble sendt ut i verdensrommet før flukten ned i dypet, har oppdaget en beboelig planet.

Hovedkarakteren Stel Caine er en høyaktet kvinne, trebarnsmor og kona til kuppelbyen Salus’ siste helmpilot, som jakter i dypet og forsyner byens 2 millioner innbyggere med mat. Hun kaller sonden tilbake til jorda, men den lander på overflaten hvor intet menneske har vært på flere tusen år. Sammen med noen få modige individer bestemmer hun seg for å hente den – og de håpefulle nyhetene den bærer på. Men veien mot overflaten er farefull. Ubåtpirater, sjøuhyrer og totalitære regimer står i veien.

Alle bilder er fra Low 1, tilgjengelig online gjennom lenken nederst i teksten.

Katarsis og psykoterapi i tegneserieform

For Rick Remender er Low «the story of one woman’s eternal optimism, to burden the sorrows and the crushing weight of a world without hope», som han skriver i etterordet.

Den oppsiktsvekkende historien bak tegneserien tilfører verket en ekstra dimensjon: Da Remender begynte å jobbe med Low-prosjektet, gikk forfatteren i terapi for depresjon. Han hadde nylig innsett at han ikke hadde skapt en eneste optimistisk hovedkarakter på mer enn femten år. I forordet til samleutgivelsen forklarer Remender at han brukte Low som en terapeutisk øvelse. Det er interessant å se hvordan dannelsen av tegneserien, og utviklingen av fortellingen og hovedkarakterene, påvirkes av forfatterens mentale helse og hans vei mot å bli bedre.

I likhet med sci-fi filmen The Martian (2015), der hovedkarakteren må vise mot, oppfinnsomhet og optimisme for alene å overleve på planeten Mars, kan Low også sees som en stiløvelse om håp, med den forskjell at den utspiller seg i en desperat, voldelig, «end-of-the-world» sci-fi-kontekst, med en kamp mot klokka.

Som antydet er denne tegneserienlangt fra oppløftende og oppmuntrende  og er dermed ikke for alle smak. Den blir svært dyster noen ganger. Tittelen «Low» kan forstås både bokstavelig og metaforisk: De dramatiske hendelsene hovedkarakteren Stel Caine og hennes familie opplever i seriens 26 bind er det laveste man kan komme. Når man leser Low, innser man at en virkelig må være optimist for å tåle alle hindringene og prøvelsene hun og familien blir utsatt for, og likevel fortsette kampen for en fremtid. I fortellingen er håp virkelig det eneste som er igjen i Pandoras eske, og hovedpersonene må holde inderlig i troen på at alt skal gå bra til slutt.

Heldigvis er Stel Caine en svært positiv kvinne. I tegneserien fungerer livsfilosofien hennes som et fyrtårn for barna og den gjenværende menneskeheten. Men også for forfatteren selv – og kanskje for leseren?

Tegneseriens viktigste lærdom og budskap er at det ikke er hva som skjer i livet som definerer oss, men hvordan vi velger å håndtere det. Fordi det holder ikke å bare håpe, man må også handle. Da kan man virkelig påvirke og forbedre både sitt og andres liv.

Remenders gjentatte budskap om å velge en positiv holdning og å alltid være optimistisk til enhver pris, kan virke litt irriterende, særlig om leserens moral er på det laveste. Da hjelper det å huske hvorfor han skrev denne fortellingen. Hovedkarakterenes utvikling i tegneserien viser at å håpe mot alle odds faktisk kan smitte, og redde liv.

Et flamboyant kunstverk

Greg Tocchinis kunstneriske bidrag er utrolig vakkert.

Tegningene har et 50-tallsaktig retro-preg i begynnelsen av serien, med en skisseaktig stil og sepiakonturer, for så å sammenfalle mer og mer med fortellingens sjanger.

Man omringes av en eksplosjon av vakre farger, med en overveldende og praktfull bruk av oransje, rust- og knallrøde farger, velvalgte frodige grønn- og jordaktige brunfarger, samt kalde blå og lilla flekker. Flere steder i tegneserien minner fargepaletten om den man finner hos filmene av Caro og Jeunet (Delikatessen, De fortapte barns by) og i Guillermo del Toros The Shape of Water (2017).

Hvert enkelt omslag er et kunstverk, og kampscenene er både flytende og spektakulære – og geeken i meg elsker helm-draktene, som viser seg å være dødelige panserdrakter fra tiden før flukten til havbunnen, og som kun kan aktiveres av eiernes DNA.

Tocchini har fargelagt de første sju bindene i serien selv. Når Dave McCaig tar over, blir konturene tydeligere og kampscenene klarere, men man mister litt av atmosfæren Tocchini hadde bygget opp.

Den beste leseopplevelsen får man i «luksusversjonen» av tegneserien, som foreligger i to bind. Den har jeg allerede lest flere ganger, med konstant beundring for flyten i fortellingen og den kunstneriske utformingen.

Første bind kan leses her.

Iris Nguyên Duy
Falt i tegneseriegryta som barn i Frankrike, og har ennå ikke klart å krabbe ut. Leser alle sjangre, i alle formater, fra alle verdens hjørner. Jusprofessor på dagtid.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.